søndag, desember 31, 2017

Årets spill 2017

Vi nærmer oss slutten av 2017, et år som har vært ekstremt innholdsmettet når det kommer til film, TV, spill og annet som har med populærkultur å gjøre. Vi har fått en saftig innholdsmettet sesong av Game of Thrones, vi fikk en DC-film som faktisk var bra (Wonder Woman), Marvel-filmene i år har levert på rekke og rad, Star Wars-entusiaster har kunnet glede seg over The Last Jedi og en god start på fjerde og siste sesong av Star Wars: Rebels, og vi fikk en Blade Runner-oppfølger vi egentlig ikke visste at vi trengte men som viste seg å være minst like gripende som originalen.

Spillåret 2017 har vært et hinsides bra år. Joda, vi har hatt noen skuffelser underveis som Yooka-Laylee, Valkyria Revolution og ikke minst Mass Effect: Andromeda. Vi har også hatt noen kontroversielle episoder, hvor lootbox-systemet i EA-spill kanskje er det som har satt mest dagsorden. Samtidig har det vært et spennende spillår, ikke minst fordi vi har fått to nye spillkonsoller på markedet. Microsoft forsøker å vinne nytt terreng med Xbox One X, den kraftigste konsollen noensinne utgitt (og som absolutt ser bra ut, dersom du har penger til det). Nintendo på sin side har satset alt på Switch, en hybrid-konsoll som kan spilles både på TV-en og på farten, en satsing som har blitt kronet med seier – nylig passerte konsollen ti millioner solgte enheter, og det på bare ni måneder. Konsollen har blitt en favoritt blant mange, ikke minst for pendlende småbarnsforeldre som endelig kan spille trippel-A-spill på farten.

På toppen av det hele har vi fått en rekke med vanvittig gode spill, hvor det har vært knivskarp konkurranse om å overgå hverandre og sette en ny standard for sine respektive sjangre og spill generelt. Uansett hvilken plattform man spiller på (med unntak av mobil) har man hatt noe å se frem til, og det har vært en real utfordring å holde tritt med det ene storspillet etter det andre. Som sagt, 2017 har vært et ekstremt innholdsmettet år, og innholdet har stort sett vært av det positive slaget også. Det er slettes ikke verst.

Nok prat! Det er på tide å oppsummere spillåret 2017 og liste opp årets ti beste spill ifølge undertegnede. De er som følger:


Helt siden spillet først ble introdusert for oss i 2014 har Cuphead fascinert oss med sin unike grafiske stil. Intensjonen til brødrene Moldenhauer har vært å skape et spill basert på 1930-tallets tegnefilmer fra studio som Disney og Fleischer, noe de absolutt må sies å ha klart. Med håndtegnede animasjoner og bakgrunner, flimrefilter på skjermen og et skurrefilter over den herlige musikken blir vi kastet rett tilbake til enklere tider så snart vi fyrer opp Cuphead. Så begynner vi å spille og oppdager at dette slettes ikke er enkelt. Tvert imot er Cuphead minst like utfordrende som Dark Souls, Shovel Knight og Contra. Dette gjør også at følelsen av triumf når man beseirer en boss er desto større.


Noen ganger er det godt å innrømme at man tar feil. Da informasjon om samarbeidsprosjektet mellom Nintendo og Ubisoft lekket ut i mai og vi fikk se Swich-eksklusive Mario + Rabbids Kingdom Battle for første gang, var det mange grunner til å bli skeptisk. Heldigvis skulle all skepsis bli gjort til skamme. Presentasjonen av spillet på E3-messen imponerte (vi husker fortsatt hvordan sjefsutvikler Davide Soliani ble rørt til tårer da selveste Shigeru Miyamoto roste spillet hans fra scenen), og det skulle vise seg i august at kombinasjonen av Mario, Rabbids, håndkanoner og strategispill-modellen til X-COM var en utmerket kombo til Switch. Humoren sitter løst i spillet, Rabbid Peach er fortsatt en av årets beste figurer, Peach får endelig vise litt muskler med et haglelignende våpen, og musikken til Grant Kirkhope er leken og festlig fra start til slutt. At spillet dessuten byr på en real utfordring skader heller ikke. Dette er en oppskrift vi gjerne kan få mer av, men inntil videre får vi nøye oss med å si som Rabbids: «BWAAAAH!»


En gang I fordums tid (nærmere bestemt i 1996) var Resident Evil et spill som satte en helt ny standard for skrekkspill. Nesten ti år senere, i 2005, skulle serien nok en gang sprenge grenser i form av Resident Evil 4, et spill som redefinerte hvordan man tenkte rundt designet av tredjepersons skytespill. Siden den gang har serien derimot slitt med å finne formen igjen, og Capcom har tilsynelatende vært mer interessert i kvantitet enn kvalitet. Det kan vi heldigvis ikke si lenger. Med Resident Evil 7: Biohazard går serien ikke bare fra tredje- til førstepersonsperspektiv, det går også tilbake til røttene. Et mørkt og mystisk herskapshus, fiender som trosser alle logiske forklaringer, og en konstant mangel på våpen og ammunisjon som tvinger deg på flukt gjør at dette spillet virkelig er nervepirrende fra start til slutt. Når et spill med jevne mellomrom får deg til å ta av hodetelefonene for å slippe den intense atmosfæren lyden skaper, har det gjort noe riktig.


Her har vi det andre spillet på lista hvor handlingen foregår i et stort hus som ligger litt isolert til på landsbygda, men atmosfæren i spillet kunne knapt vært mer annerledes fra forrige spill på lista. Her følger vi Edith, det siste gjenværende medlemmet av Finch-familien, som i sin unge alder reiser tilbake til familieboligen i staten Washington. Reisen skal bli et dypdykk i familiens historie og en nærmere granskning av familiens nesten forbannelseslignende uflaks. Med herlig lyssetting, et bredt spekter av narrative teknikker og nydelig musikk blir What Remains of Edith Finch en fortelling om en svært uvanlig familie du sent kommer til å glemme.


Da Ninja Theory først annonserte Hellblade for et par år siden, forventet jeg et nytt spill tilsvarende deres tidligere titler, slik som Heavenly Sword, Enslaved: Odyssey to the West og DmC: Devil May Cry. Jeg forventet et spill med mye action, nydelig grafikk og en sterk kvinnelig hovedrollefigur. Ikke hadde jeg forventet at spillet både skulle innfri og ikke innfri forventningene mine. Fremfor en vanlig fortelling om hevn får vi i stedet servert et spill hvor hovedpersonen lider av psykose, noe som gjenspeiles i hvordan hele spillet er konstruert. Lydeffektene i spillet gjør at man oppriktig føler at man selv hører stemmer i hodet, og Senuas reise til dødsriket blir ikke bare en reise for å gjenopplive sin kjære fra de døde, men også en kamp om hennes egen mentale helse og skjebne. Hellblade: Senua’s Sacrifice skildrer psykose så godt at det slettes ikke er for alle, men for de som tåler det er dette et av årets desidert viktigste spill.


Hvem i alle skulle trodd for noen år siden at vi skulle et Wolfenstein-spill hvor historien ikke bare var i fokus, men i tillegg var bra? Og at vi på toppen av det hele skulle få en oppfølger med minst like god kvalitet? Det er nettopp det vi får med Wolfenstein II: The New Colossus. Det gode grunnarbeidet fra forgjengeren blir videreutviklet i dette spillet, og den alternative virkeligheten hvor nazistene har kontrollen over mesteparten av verden er fortsatt både skremmende og spennende. Vi får et spill som balanserer mesterlig mellom maktfantasi og samfunnskommentar, og på toppen av det hele får vi en utmerket spillskurk. Vi får et enda mer polert skytespill med intens action, høy vanskelighetsgrad og et rikt utvalg av våpen og fiender. Dessuten tror jeg dette er første gang jeg har spilt et spill som åpner med at du som hovedperson sitter i rullestol (ikke at det stopper deg fra å skyte nazister, selvfølgelig). I en tid hvor nazisme har blitt stuerent i enkelte miljø og vi endatil ser dem marsjere i våre gater her i Norge, treffer Wolfenstein II nervepirrende godt med timingen.


Det er nesten alltid en garanti for at Super Mario-spill vil undeholde deg, og de fleste som spiller spill kan nevne minst ett Super Mario-spill de har gode minner fra og et godt forhold til. Med lanseringen av Switch visste vi at et nytt Super Mario-spill snart måtte være klart til å promotere konsollen. Ventetiden skulle heldigvis ikke bli lang, og i oktober kunne vi nyte det som kanskje er det beste Mario-spillet på lenge. Med store, åpne verdener, en nesten utallig mengde med gjenstander å samle og ikke minst den nye funksjonen hvor man kaster lua på fiender for å overta kontrollen over dem er Super Mario Odyssey en herlig fest fra start til slutt. Det hjelper selvfølgelig også på at kameraet sitter som et skudd (endelig!), at det hele ser nydelig ut og at musikken rett og slett er fantastisk. Selv om Super Mario Odyssey kanskje ikke når helt opp til topp på listen over årets spill, er det definitivt årets mest positive spill. Super Mario Odyssey får derfor prisen Årets Digitale Lykkepille 2017.


2017 har definitivt vært et år hvor det har vært godt å være en Playstation 4-eier, særlig i årets tre første måneder. En av de definitive høydepunktene dette året har vært Horizon Zero Dawn. Ikke bare snakker vi om et PS4-eksklusivt spill, vi snakker også om en helt ny IP (intellectual property, altså merkevare). Dette har ikke hindret spillet fra å seile rett inn som et av årets desidert beste spill, og det er heller ikke ufortjent. Grafisk og teknisk sett er spillet kanskje det mest imponerende vi noen gang har sett, fremtidsvisjonen om en verden hvor robotdinosaurer og primitive stammer lever i kaotisk fellesskap er fengslende, og ikke minst er historien i spillet et fantastisk narrativ som bare griper mer og mer fatt i deg. Likevel er det hovedrollefiguren Aloy som gjør spillet aller mest minneverdig. Få spillfigurer oppleves like levende og troverdige som henne, og Aloy viser at verden trenger flere tøffe men samtidig menneskelige spillheltinner. At spillet ikke ligger på topp skyldes utelukkende beintøff konkurranse, noen begrensninger i utforskningsmulighetene og et litt krøkkete kamera, men om ikke annet kan jeg melde at dette er den bedre halvdelens favoritt fra 2017.


Vi sier ofte at vi lengter tilbake til ungdomstiden, men enten er dette blank løgn eller så er det en form for idyllisering av ungdomstiden uten rot i virkeligheten. Persona 5 viser akkurat hvor tøft det er å være ungdom i dag i et samfunn hvor de voksne setter spillereglene uten å følge dem selv, og hvor kjipt og elendig livet kan bli som følger av det. Men hva om man hadde muligheten til å forandre hjertene og sinnelagene til de verste av de verste? Hva om man kunne infiltrere deres underbevissthet og stjele kjernen av deres forkvaklede personlighet, akkurat som en tyv om natten? Vel, det er nettopp denne evnen du har i Persona 5, og det er denne balansegangen mellom skoleelev om dagen og Phantom Thief om natten du må leve ut i spillet. Persona 5 er kulminasjonen av studioet Atlus’ tjueårige arbeid med formelen, og resultatet er det beste japanske rollespillet i manns minne, kanskje til og med noensinne. Med solid kampsystem, nydelig stil og brukergrensesnitt og et levende rollefigurgalleri som virkelig fanger hva det vil si å være tenåring er Persona 5 noe enhver Playstation-eier bør sjekke ut. Dessuten har spillet årets desidert beste spillmusikk. Jeg elsker seriøst den herlige blandingen av rock, funk, jazz og soul spillet har å by på, og har ikke tall på hvor mange timer jeg har hørt på spillmusikken alene i løpet av året som har gått. Beste 30 dollar jeg har brukt i år.


Vi har ventet med håp og lengsel i lang tid. Det er nesten så vi ikke lenger turte håpe på at dette kunne bli bra, eller at forhåpningene var skrudd opp altfor høyt. Et nytt Zelda-spill er alltid noe man ser frem til, men kunne denne storsatsningen virkelig bli det nye Nintendo-storspillet vi lengtet etter?

Wii Us svanesang, som heldigvis også ble utgitt på Switch, maktet ikke bare å innfri forventningene. The Legend of Zelda: Breath of the Wild er spillet som satte alle våre forventinger til skamme, la dem til side og presenterte for oss et spill vi aldri kunne forestilt oss.

Aldri i mitt liv har jeg spilt et mer åpent og samtidig fengslende spill. Aldri har jeg spilt et spill som virkelig griper hva det vil si å lage et eventyrspill. I mitt liv er det lite jeg setter mer pris på de store eventyrverkene, og dersom et spill gir meg følelsen av å være Bilbo som løpet ut av Hobbittun mens han roper «I’m going on an adventure!» har det virkelig grepet fatt i meg.

Formelen spillet serverer er like enkel som den er genial: Etter å ha gitt deg en liten innføring i spillets våpen, mekanikker og fysikk den første timen slipper spille tak i deg og sier: «Vær så god, her ligger Hyrule foran deg. Når du er klar for det ligger slottet hvor Ganon herjer der borte.» Utover det gir spillet deg ingen veiledning eller begrensning, og hvordan du går frem i spillet er opp til deg. Hyrule er din tumleplass, en tumleplass hvor det venter hemmeligheter, detaljer og mystiske oppdrag nærmest overalt, men hvor du selv er avhengig av å finne dem. En slik frihet styrker eventyrfølelsen ytterligere, og selv om formelen langt på vei er den samme som i det aller første Zelda-spillet fra 1986 er den et herlig innslag i dagens spillbransje.

På toppen av det hele er spillet blendende vakkert. Antallet piksler kan riktignok ikke måle seg med hva Horizon Zero Dawn har å by på, men stilarten i spillet er bergtakende vakker. Landskapet man reiser gjennom er vill natur på sitt skjønneste, og selv musikken med sine enkle og tilbakeholdende toner er utsøkt. «Less is more» er en filosofi som preger mye av spillet fra oppdragsstrukturen til musikken, og spillet er på ingen måter fattig eller mindre innholdsrikt av den grunn.

De siste 15-20 årene har The Legend of Zelda: Ocarina of Time vært spillet over alle spill i min bok. I 2017 har et nytt spill kapret førsteplassen. Dette er et magisk spill som fortjener å bli snakket om videre i mange, mange år fremover.




Spill jeg ikke har hatt anledning til å teste, selv om interessen har vært der: Yakuza 0, Injustice 2, Tekken 7, Golf Story, Please Knock on My Door, Assassin’s Creed: Origins og Nioh.


Årets skuffelser: Mass Effect: Andromeda, Middle-earth: Shadow of War, Valkyria Revolution, Yooka-Laylee, Danganronpa V3: Killing Harmony og Playerunknown’s Battlegrounds (sorry folkens, men PUBG blir veldig fort kjedelig).

fredag, desember 15, 2017

Star Wars: The Last Jedi

Tiden er endelig kommet. Endelig kan vi få med oss neste Star Wars-episode på kino. Det er høytid, det er glede og det er kinofest.

Men er den bra?

Siden jeg har sett filmen allerede, har jeg tatt tid til å anmelde den også. Jeg har forsøkt å være så spoilerfri som mulig (selvfølgelig), så nysgjerrige sjeler kan lese anmeldelsen her.

Score: 8/10

tirsdag, desember 12, 2017

Cuphead

I dagens dataanimerte tidsalder kan man lage mange imponerende visuelle effekter, enten det er i spill eller filmer. Det vi ofte glemmer når vi ser animerte filmer i dag, er at det fantes en tid hvor alt animasjonsarbeid måtte gjøres for hånd uten digitale hjelpemidler (og noen filmstudio, slik som japanske Studio Ghibli, har fortsatt strenge regler for hvor mye dataanimasjon man faktisk tillater). Dermed blir det desto mer imponerende å se animasjonsfilmer fra sjangerens spede begynnelse på 1920- og 1930-tallet når man tenker over hvor mye arbeid som faktisk er lagt ned i animasjonene, og det er også lettere å forstå hvor stor inspirasjonskilde disse animasjonsfilmene må ha vært for en hel generasjon.

To brødre som har latt seg inspirere av animasjonsfilmene fra denne tidsepoken er Chad og Jared Moldenhauer fra Canada, som i 2010 begynte arbeidet med et indie-spill. Nå, hele syv år senere og med kun noen få ekstra hjelpere på veien, er arbeidet deres omsider utgitt i form av Cuphead. Sluttresultatet er et imponerende stykke arbeid som kombinerer håndtegnet animasjonsteknikk fra 1930-tallet med spillmekanikk anno 2017.


Cuphead introduserer oss for tittelrollefiguren Cuphead og hans kompis Mugman, to villstyringer uten altfor mange bekymringer i verden og lite omtanke for konsekvenser. Det skal vise seg å bli deres bane. Til tross for gjentatte advarsler ender de opp i det lokale kasinoet, og etter mange runder med seier ender de to opp med å satse sine egne sjeler. Regelen «The house always wins» gjelder selvfølgelig også her, ikke minst når det er djevelen sjøl som driver kasinoet. Cuphead og Mugman får imidlertid en sjanse til å komme seg ut av knipen. Dersom de kan overvinne øyas øvrige innbyggere som skylder sjelene sine, vil Cuphead og Mugman bli fri. Dermed inntar de to rollen som inkassokrevere og legger ut på en lang og strabasiøs ferd.

Noe av det første man legger merke til når man starter opp Cuphead er at hovedrollefiguren har mange likhetstrekk med Mikke Mus slik han en gang så ut. I dag er vi vant til Mikke som den ordentlige og lovlydige Andeby-borgeren, men i starten var Mikke en ordentlig rabagast som ikke hadde særlig respekt for orden og regler. Med en svart kropp, røde kortbukser og utrolig store sko er likhetstrekkene mellom 1930-talls-Mikke og Cuphead påfallende.

Likheten med animasjonsfilmer fra 1930-tallet som Mikke Mus, Skippern og Betty Boop er påfallende allerede fra begynnelsen, og stilen er gjennomført til den minste detalj. Fra oppstartsskjerm og resultatlister til de mest intense kampene spillet har å by på fremstår det hele som en ordentlig blast from the past. Spillet kan til og med skimte med bildeflimringen vi forbinder med filmer fra denne perioden, og selv lyden har en skurring lagt over seg som gir følelsen av gamle grammofonplater og lydteknikk fra forrige årtusen. At alle spillets animasjoner og bakgrunner på toppen av dette er håndtegnet (og det for det meste av bare én mann) gjør at det hele bare fremstår som enda mer imponerende, og det er ikke annet å si enn at spillet er nydelig og unikt visuelt sett.


Teknisk sett er det også interessant å se at selve spillmekanikken går i 60 bilder per sekund, mens animasjonene går i filmstandarden på 24 bilder per sekund. Dermed får man et spill hvor alt ser ut som gamle animasjonsfilmer, men som samtidig flyter like godt og smertefritt som man forventer av spill i dag. Med et par unntak holder billedraten seg konstant, og det er få tekniske problemer å spore underveis.

Det kommer godt med, for Cuphead er et spill som virkelig setter deg som spiller på prøve, og da behøver man et spill som flyter godt. Spillmekanisk sett er Cuphead et run-and-gun-spill som i hovedsak består av enorme bosskamper. De fleste bossene må bekjempes med begge beina på jorda, men noen ganger får man også prøve seg på luftkamper. Bossene har sine angrepsmønstre som må tolkes og unnvikes for å vinne kampene. Dette er langt mer krevende enn det høres ut som, ikke minst fordi man i utgangspunktet ikke tåler mer enn tre slag før man er ute av kampen og må begynne helt på nytt igjen. Cuphead er et spill som kommer til å kreve en enorm mengde tålmodighet, gode porsjoner med presisjon og en liten dose flaks. Det krever at du analyserer fienden din og lærer deg angrepsmønstre, og det krever at du til enhver tid holder på oppmerksomheten din. Spillmekanisk sett kan Cuphead beskrives som en blanding av Dark Souls, Shovel Knight og Contra. Meget vanskelig, med andre ord, men utrolig tilfredsstillende når man endelig får det til.


Noen ganger får man et avbrekk fra de store og krevende bosskampene, hvor målet i stedet er å ta seg frem fra A til B. Disse brettene bærer mer preg av Contra enn Dark Souls og gir en viss form for variasjon i spillet, men det er også her spillet fremstår som noe svakere enn ellers. 
Plattformelementene er helt greie, men skiller seg ikke nevneverdig ut. Med litt mer tid og kreativt design kunne disse delene av spillet blitt enda bedre, men det fungerer uansett slik det er i dag også.

Den visuelle stilen og kvaliteten er det første man legger merke til i spillet, men Cuphead skal også ha ros for den mesterlige musikken av Kristofer Maddigan. Her er det fullt trøkk fra start til slutt, med et lydbilde som virkelig gjenspeiler den herlige tidsepoken 1930-tallet var for musikken. Her er det swing- og bebop-jazz kombinert med herlige boogie-woogie-pianostykker. Musikken gjenspeiler med dette ikke bare tidsepoken spillet henter inspirasjon fra, men også intensiteten som gjennomsyrer hele spillet. Med stykker som Carnival Kerfuffle, Aviary Action, Funfair Fever, Floral Fury og Die House er det mer enn nok kvalitet å hente på musikkfronten. Ulempen dette medfører er at man ikke får det avbrekket i musikken man trenger for å skape nok variasjon og pauser, noe som gjør at lydsporet som en helhet faller noe ned på lista over den beste spillmusikken anno 2017 (det har vært et usedvanlig godt år for spillmusikk i år, så Cuphead må tåle intens konkurranse her).


Cuphead er et spill som imponerer. Spillet vitner om et solid stykke arbeid, og de få menneskene som står bak produksjonen fortjener virkelig å lene seg tilbake og se på fruktene av mange års arbeid. Er du av typen som ikke kan fordra animasjonsstilen fra 1930-tallet eller ekstremt krevende spill, er dette kanskje ikke spillet for deg. Hvis ikke er dette absolutt en indie-tittel verdt å sjekke ut, om ikke annet bare på grunn av dets unike stil og særpreg.

Score: 8/10

mandag, desember 04, 2017

Justice League

Det er generelt sett en god tid for oss som er glade i superheltfilmer, men alt er ikke bare fryd og gammen. Filmene basert på DC sine tegneserier har siden Man of Steel vært en ytterst variert affære, selv om sommerens Wonder Woman gjorde mye riktig.

Nå er tiden kommet for DC-heltene å forene seg i en og samme film, ikke helt ulikt slik Marvel-heltene gjør det i Avengers-filmene. Justice League går i disse dager på kino, og filmen har nok stor betydning for DC-filmenes vei videre.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 6/10