torsdag, juni 07, 2018

A Way Out

Josef Fares er for den skandiaviske menigmann kanskje mest kjent som filmregissør, og rundt årtusenskiftet markerte den svenske regissøren seg med filmer som Jalla! Jalla! og komedien Kopps. For spillinteresserte har navnet derimot vært mer forbundet med spill de siste årene, ikke minst fordi Josefs team gjorde seg markert i 2013 med det særdeles unike spillet Brothers: A Tale of Two Sons.

Josef er mildt sagt en artig skrue, noe han definitivt viste under fjorårets The Game Awards. Samtidig er han tydeligvis en ambisiøs spillutvikler med ønsker om å fortelle gode historier på en måte bare spillmediet er i stand til, og er heller ikke redd for å eksperimentere med nye måter å bruke spillmediet på. Det er dette som ligger til grunn for spillet A Way Out, det første spillet fra studioet Hazelight og som er gitt ut under indie-paraplyen til EA (et prosjekt som også har bidratt til lanseringen av et annet svensk indiespill i år, nemlig Fe).

A Way Out er et spill med en klar og tydelig advarsel på forsiden: Dette spillet kan du ikke under noen omstendigheter spille alene. Dette er et spill ment å spilles av to personer som spiller sammen, enten lokalt eller over nettet. Bare dette alene er mer enn nok til å vekke interessen hos mange, og personlig synes jeg det hele er et artig tilskudd i spillbransjen. For all del, jeg trives svært godt i eget (spill)selskap, men av og til er det moro å invitere noen over for å plukke opp den andre PlayStation-håndkontrollen i stua og kjempe med/mot hverandre på samme TV-skjerm.


Historien i A Way Out tar oss med til Vietnamkrigstidens USA, hvor vi møter to fanger i et fengsel. Vincent ankommer fengselet anklaget for å ha drept sin egen bror. I fengselet møter han kjeltringen Leo (spilt av Fares Fares, bror til Josef og kjent som hovedrolleinnehaveren i Josefs ovenfornevnte filmer), som sitter inne for et ran av en verdifull juvel. Felles for dem begge er at de har en familie som venter på dem utenfor murene, begge sitter inne for kriminelle handlinger de ikke har begått (selv om ingen av dem akkurat har helt ren samvittighet), og begge har havnet der de er takket være en og samme skurk. Vincent og Leo bestemmer seg dermed for å samarbeide for å finne en utvei og få et oppgjør med mannen som fikk dem bak murene.

Selv om grunnpremisset for historien er lovende, tar det ikke lang tid før det hele synker ned til B-filmnivå. Dialogen er slurvete og cheesy, og spillet vinner definitivt ingen priser for dyp historie eller de mest minneverdige replikkene. Verken Leo eller Vincent er de mest overbevisende rollefigurene, og særlig Leo ender fort opp med å bli en vandrende klisjé. Samtidig har de noen festlige øyeblikk underveis, og noen gangen kan det absolutt være underholdende å spille seg gjennom en 80-tallsfilm av diskutabel kvalitet.


Den variable kvaliteten gjør sitt utslag også på den spillmekaniske fronten. Nå er ikke A Way Out det spillet som reklamerer med den beste grafikken eller de beste tekniske løsningene, og med tanke på at det hele stammer fra et nyetablert svensk studio med begrensede ressurser er det slettes ikke verst hva de klarer å få til. Samtidig er grafikken ofte under det jevne med stive animasjoner og presentasjoner som ikke alltid holder jevn kvalitet, og litt for ofte blir man rammet av spillets dårlige løsninger for interaksjon med sine omgivelser. At man må stå litt vel nøyaktig for å få opp en knapp som skal få gjenstand X til å fungere er en ting som irriterer når det dukker opp litt for ofte.

Det spillet derimot tjener på er også dens gimmick, nemlig hvordan man må spille sammen med en (u)venn for å komme gjennom spillet. Som regel gjøres dette ved at skjermen deles, og at dere går hver for seg for å løse forskjellige oppgaver. Alternativt kan den ene av dere bare slappe av mens den andre gjør all jobben, men det er nå så. Samkjøring, koordinasjon og arbeidsfordeling er nøkkelen her, og det er også festlig å se hvordan Vincent og Leos personligheter kan tilnærme seg samme problemstilling vidt forskjellig.

Som regel løses samarbeidet med delt skjerm, og som regel er det uten de helt store overraskelsene. Det er likevel et par scener som virkelig skinner gjennom og hvor Josef Fares' bakgrunn som filmregissør kommer tydelig til syne. Disse scenene gjør mer enn nok opp for de litt mer kjedelige sekvensene i spillet.


Interessant nok er det beste i spillet ikke å spille gjennom selve hoveddelen av spillet (selv om det kan være underholdende nok det også), men å oppdage alle smådetaljene og minispillene rundt omkring. I vår gjennomspilling brukte vi for eksempel langt mer tid på hesteskokasting og arkadespilling enn det vi egentlig hadde tenkt, og det viste seg å være langt mer underholdende enn vi skulle tro.

Selv om gjennomføringen av A Way Out er så som så, er utgangspunktet og konseptet mer enn unikt og underholdende nok til at spillet er verdt de 5-6 timene det tar å spille gjennom, så lenge du har interesse for et spill du må spille sammen med noen. Manus og rollefigurer utmerker seg ikke, og noen ganger skulle man ønske at spillet var hakket mer polert. Samtidig har det en viss humor og sjarm over seg, og noen av sekvensene er såpass underholdende at det er vel verdt tiden det tok å spille gjennom det hele.

Score: 6/10

Ingen kommentarer: