lørdag, november 29, 2008

Om Fjellhaugturneringer.

Årets to miljøarbeidere på Fjellhaug (nye stillinger fra i år av) gjør en fin jobb når det gjelder sosialiseringen på bygget. F.eks. ble det på torsdag arrangert Fjellhaugturnering i Mario Kart. Etter noen samtaler om hvordan det skulle gjøres, ble det enighet om at rundene skulle spilles både på Mario Kart 64 og Mario Kart Wii. Innledende og avsluttende runde på N64, resten på Wii. Slik skulle en finne ut hvem som virkelig var den store Mariokart-spilleren på Fjellhaug.

Og for å gjøre en lang historie kort: Jeg vant. Endelig kom altså min NM-deltakelse i Mario Kart 64 i 2000 omsider til nytte for noe.

Noen dårlige bilder følger, flere kommer kanskje senere når jeg får snakket med C.E. i idrettsklassen.

Mye folk.

Det var også mulighet for å spille Mario Kart Wii utenom turneringen.

Mario Kart engasjerer, ingen tvil om det. På storskjermen i bakgrunnen skimter vi Mario Kart 64 - det store nostalgispillet for mange.

Premien.

onsdag, november 26, 2008

Om gamle helter.

Noen gamle helter ruster aldri. De blir bare litt stive og grå. De siste årene har vi sett stadig flere gamle helter vende tilbake fra fordums storhet, og flere skal det bli. Indiana Jones, Batman, Terminator, Transformers, Solid Snake og MacGyver, bare for å nevne noen. Noen gamle helter ønsker vi svært gjerne velkommen tilbake. Andre vil vi ikke røre med en staur engang. Den kommende Ace Ventura-oppfølgeren er en av de sistnevnte. Hvorfor det? Fordi filmen skal handle om Ace Venturas sønn (av alle ting), og Jim Carrey har ingenting med oppfølgeren å gjøre.

Ve oss, Hollywood har blitt kommersielle! Eller vent, akkurat det var visst ikke noe nytt.

tirsdag, november 25, 2008

Om maskiner som lager vann.

NASA har i det siste fått mye oppmerksomhet fra norsk media (særlig Aftenposten) for å ha klart å gjøre om urin til vann i verdensrommet. Dem om det (om astronautene har måtte smaksteste dette vannet vites ikke). Men de er ikke de eneste som fokuserer på å lage vann om dagene. Et annet firma har funnet ut hvordan dette kan gjøres med beina trygt plantet på landjorda, melder Aftenposten idag. Det er det kanadiske firmaet Element Four som har funnet opp maskinen som utvinner opptil 12 liter vann pr. dag ut fra lufta. Maskinen sies å fungere best i områder med høy luftfuktighet (naturlig nok) og blir omtalt av oppfinneren som "løsningen på den globale vannkrisen."

Eller?

Jeg minnes nemlig å la lest noe tilsvarende i (hold dere fast) et Donaldpocket engang. Nærmere bestemt i pocket nr 221, Sandhuldra (i historien med samme navn). Her bestemmer Donald seg for å dyrke sine egne jordbær i en ørken (mener å huske det var Sahara, men er ikke 100% sikker). For å klare dette låner han en maskin av Petter Smart som har evnen til å skape regn der man ønsker det. Maskinen viser seg derimot å ha en skummel bakside: Den skaper nemlig ikke regn, men "stjeler" regnet fra andre steder i verden. Donalds jordbærprosjekt står dermed i fare for å resultere i en verdensvid tørke.

Lurer på om Element Four har lest denne historien og lært av Donalds feil? Hvis ikke vil det jo bli ille for dem om en del år når verdens nasjoner går til samlet søksmål pga regnmangel.

(Og dersom det skulle være uklart: Hele posten må leses i et noe ironisk lys. Forhåpentligvis skulle dette være klart i utgangspunktet, men noen kunne komme i skade for å tro at jeg fremhever Donald som vitenskaplig kilde, og det kan jeg jo ikke ha på meg).

mandag, november 24, 2008

And Now For Something Completely Different...Again

Dagbladet.no trykker idag en gladmelding for oss Monty Python-fans med internettilgang (det faktum at artikkelen trykkes på Dagbladet.no forutsetter vel egentlig det premisset i utgangspunktet), hvor de fem gjenlevende medlemmene intervjues. Cleese, Palin, Idle, Gilliam og Jones har sett seg lei på hvordan YouTube i tre år har publisert videoer fra deres sketsjer med elendig oppløsning. Derfor lanserer de:

Her vil Python publisere flere av sine favorittscener, og det med høy oppløsning (i det minste til YouTube å være). Til gjengjeld ønsker gutta noe tilbake: At vi klikker på linkene og ser videoene, slutter med nedlasting av deres materiale og heller kjøper den ekte varen. Samt at vi lar være å poste meningsløse kommentarer på videoene deres.

Det skulle ikke være noe stort problem å oppfylle disse ønskene. For, som vi alle vet: Never be rude to an Arab, an Israeli or Saudi or Jew.

fredag, november 21, 2008

Ti år.


Jeg vet at jeg tidligere i år har nevnt det, men når det faktisk i dag er tiårsdagen for utgivelsen av The Legend of Zelda: Ocarina of Time i Japan - ja, da synes jeg det fortjener en ekstra notis.

Gjennomspillingen har jeg allerede fullført for i år. I dag blir det å høre på musikk og mimre. Hurra!





Har du et favorittøyeblikk fra Zeldaserien du husker særlig godt, så del det i kommentarfeltet. I dag er dagen for det.

Om falske engler.

Hvordan er det å være menneske?
Jostein Gaarder var et av de virkelig store norske forfatternavnene i Norge på 90-tallet. Mye av suksessen kom av den filosofiske boka Sofies verden (1991), som har blitt oversatt til 54 språk og er en lettlest innføring i filosofiens verden. I et speil, i en gåte fra 1993 fortsetter i de filosofiske fotsporene til storesøster Sofie, men har et vesentlig annerledes utgangspunkt, nemlig døden. For hva skjuler seg bak døden? Hvordan håndterer man en nært forestående død? Slike tema utforskes også i filmversjonen, som kom ut i høst.

Den unge død.

I et speil, i en gåte forteller historien om tretten år gamle Cecilie (Marie Haagenrud). Cecilie er en på mange måter normal jente for sin alder. Det er derimot noe ekstra spesielt med Cecilie: Hun har kreft og er døende. Jula hun skal feire med familien er antakeligvis den siste hun får oppleve. I denne situasjonen er det derfor kanskje naturlig at Cecilie skriver, leser og tenker mye om livet, universet og alt mulig. En natt dukker engelen Ariel (Aksel Hennie) opp på rommet til Cecilie. Ariel er meget nysgjerrig på hvordan det er å være menneske, de som det ene øyeblikket er på jorda og er borte det neste. Derfor inngår Ariel en avtale med Cecilie. Cecilie skal fortelle hvordan det er å være menneske, mot at Ariel forteller noen av hemmelighetene om himmelen. Samtidig med den pågående handlingen er det i filmen lagt til en sidehistorie. Her får vi tilbakeblikk på Cecilies siste Sydenferie, hvor hun traff sin første kjærlighet Sebastian.

Å takle døden.
Ved å lage en familiefortelling som omhandler døden legger I et speil, i en gåte seg i samme gate som f.eks. Astrid Lindgrens mesterverk Brødrene Løvehjerte. Det er også i sitt møte med den alltid overhengende døden at filmen viser sin styrke. Hvordan takler man det at man snart skal dø? Hvordan virker dette inn på de rundt deg, familien, vennene dine? Beskrivelsen av denne sorgprosessen er uten tvil filmens sterkeste side, og reaksjonene varierer hos alle i familien. Særlig inntrykk gjør reaksjonene til Cecilies lillebror, Lasse. Å se sin storesøster gradvis dø hen må være en dramatisk opplevelse for en liten gutt, og Lasses oppførsel oppleves som troverdig og gripende.
Gode skildringer klarer likevel ikke å bære en hel film, og utover filmen kommer følelsen av langtekkelighet, liten variasjon og ensformighet. Det er strengt tatt lite nytt ved filmen. For de unge seerne (filmen har aldersgrense sju år) som er ferske for sjangeren og tematikken vil filmen muligens være en god introduksjon, mens en eldre seer trolig vil sitte igjen med en følelse av utilfredshet.

En falsk engel?
Man skal være meget forsiktig med å tolke Gaarders verker ut ifra et kristent perspektiv. Gaarder er selv ikke kristen, men agnostiker. Likevel berører Gaarder ofte religiøse tema. I møtet med døden er det kanskje heller ikke så rart. I I et speil, i en gåte er det engelen Ariel som sørger for det meste av den religiøse refleksjonen.
Ariels beskrivelse av Gud, himmelen og jorda er ganske ulike dem vi finner i Bibelen. Måten han omtaler Gud gir inntrykk av at Gud ikke har et personlig forhold til sitt skaperverk. At Ariel også sier at himmelens hemmeligheter er «de hemmeligste hemmeligheter som finnes» kan også virke merkelig ut ifra et kristent standpunkt. For veldig mye av himmelens hemmeligheter har Gud presentert til oss gjennom Bibelen, og da fremfor alt den største ''hemmeligheten'' av dem alle, nemlig den om Jesus Kristus (Matt 13:11). Ariel gir oss også et inntrykk av at det er ikke så farlig hva vi tror på her på jorda og hvordan vi lever, for himmelen er her på ''himmel-jorda.'' Alt i alt er det lite av det Ariel forteller som en kristen kan identifisere seg med. Her er det lite om synd, nåde, evig liv eller noe konkret om himmelen.
Hadde Ariel kommet til meg og fortalt det han har å fortelle, ville jeg trolig kastet han på dør (dersom det er fysisk mulig å kaste en engel, vel å merke). For budskapet han forkynner er ikke kristent, og Paulus' ord i Gal 1:6-9 ville vært vel anvendbare i en slik sammenheng.
I et speil, i en gåte er en interessant film om liv, død og filosofi. Men en kristen vinkling har den ikke. Slik sett er Dead Man Walking (1995) et glimrende alternativ innenfor samme sjanger.

(Anmeldelse skrevet for Lagets medlemsblad Fisk nr.4/2008. Bilde: Filmweb).

tirsdag, november 18, 2008

Om M2-besøk og dampbåtførende mus.

M2 besøkte i går klasseforstander og tidligere Kenyamisjonær Erling Lundeby.


Folk ser ut til å kose seg...


...selv om enkelte ser trøttere ut enn andre.


Noen prøver å se opplagte og oppvakte ut...


...mens andre ikke tenker så nøye over det.



I dag fyller dessuten verdens eldste mus 80 år. Mye har skjedd siden han første gang førte dampbåten Willie nedover elva. Selv er jeg personlig er mye større fan av Carl Barks' verker og karakterer enn jeg er av Floyd Gottfredson og Paul Murry. Likevel må det sies at også særlig sistnevnte serietegner har brakt mye tegneserieglede inn i mine barndomsår.

Om Frontline og misjonstanker.

I helga var det som sagt Frontline, NLMs misjonshelg for ungdom. Frontline er et nytt arrangement som vil bli arrangert istedenfor utfordringskonferansen som vi hadde før (personlig ser jeg fraværet av utfordringskonferansen som et stort tap, ettersom det var mye takket være den jeg ble fristet til å gå på Fjellhaug). Med en hel helg hvor misjon står i fokus - og når man til daglig går på en misjonsskole - får man selvsagt noen tanker rundt misjon. Interessant nok har noen av tankene mine funnet veien videre til Tolkiens verden.



"This task was appointed to you, and if you do not find a way, no one will." Slik lyder ordene fra Galadriel til Frodo. Hva har så dette med misjon å gjøre?

Ola Tulluan holdt talen under lørdagsmøtet under Frontline, og Ola gjorde det ganske klart: Misjon er viktig, fordi Gud har ingen "plan B." Dette er en påstand som noen vil mene det er rom for å diskutere. Men det meste i Bibelen tyder på at Ola har hold for det han sier. Bibelen nevner, såvidt jeg vet, aldri at vi ikke skal drive misjon. At vi skal drive misjon, derimot, leser vi ganske ofte. Hvor ligger så ansvaret for å drive misjon? Ligger ikke den hos oss, vi som kjenner Bibelens ord? Under den lutherske ortodoksien (1600-tallet) var man negative til denne tanken. Man mente at misjonskallet var avsluttet da apostlene døde. Etter at pietismen ble en ledende retning i luthersk sammenheng rundt 1700-tallet har man derimot sett ganske annerledes på dette, og anerkjenner det ansvaret en har som kristen til å dele evangeliet med andre.

Hva er så misjon? Er det bare snakk om ytremisjon i Tahlulla i indre Kaukasia? På ingen måte, som jeg har skrevet tidligere på blogen var misjonstanken i oldkirken først og fremst å være Guds lys i Mørkets verden. Slik er det fremdeles i Guds rike. Noen blir kalt til å tjene i ei lita bygd i Telemark. Andre igjen får oppgaven å krysse grenser ingen andre har krysset før (i misjonsperspektiv, vel å merke). For noen er det ene et mye større offer enn det andre, mens for noen andre igjen er det omvendt. OK, det var en dårlig setning, så la meg ta den én gang til: For én vil det å slå seg til ro i indre Hedmark i 30 år og være et vitne være en tung byrde. For en annen vil derimot dette være mye mer forlokkende enn å reise til Anazonia i Columbivia. Arbeidsoppgavene i Guds rike er forskjellige, og noen vil involvere større offer enn andre. Likevel vil ikke mer bli pålagt noen enn de kan tåle, "For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom." (2.Tim 1:7).

Klassen vår var i går på besøk hos klasseforstander Erling Lundeby. Her snakket vi, inspirert både av Frontline og undervisningen, mye om misjon. Det er ulike kall til tjeneste blant oss i klassen, og ingen har like fremtidsvisjoner. Men at det ligger et bevisst ansvar på oss å være misjonerende kristne, uansett hvor vi reiser, var det liten tvil om. Ikke fordi vi er Fjellhaugstudenter og på ett eller annet vis bedre enn andre. Vi deler dette ansvaret med alle kristne; store og små; på tvers av nasjonale, kulturelle og sosiale barrierer. Det eneste som gjør oss skikket til å være misjonerende disipler, er det at vi er tilgitte syndere (som Torstein Habostad poengerte sterkt under sin egen misjonærinnvielse i 2006).

Jeg tar meg friheten til å vrenge om på Galadriels ord: "This task was appointed to us, and if we do not find a way, no one will." Ikke fordi vi er de beste redskaper som finnes, men fordi det er den oppgaven vi er pålagt. Så la oss derfor hjelpe hverandre til å finne den oppgave vi er kalt og skikket til, og motivere hverandre videre.

PS: Jeg er usikker på om Galadriels sitat er kun fra filmen, eller om det også er å finne igjen i boka. Om noen medentusiaster kan opplyse meg rundt dette, setter jeg pris på det.

lørdag, november 15, 2008

Dead Ingar Day: Frontline og ex.fac.


Blir trolig ikke mye oppdateringer denne helga. Er jeg ikke opptatt med å lese ex.facpensum, så er det Frontline som opptar tida. Hva er Frontline, sier du? Ta en kikk her.

Forslag til andre ting du kan lese istedenfor:

-Broder Torgeir rapporterer fra David Phelps-konsert.

-Maren rapporterer fra livet på Oslos trikker.

-Bjørn Are avslører den store konspirasjonsteorien bak Svalbards frøbank.

-Hallvard presenterer alternative Halloweendekorasjoner.

-Vårt Land m.fl. melder at Age of Conan - Hyborian Adventures er nominert i kategorien Best Original Score - Video Game til Hollywood Music Awards.

torsdag, november 13, 2008

Magnifive Strikes Back.

Trodde du at Magnifive var borte for godt bare fordi vi ikke har hatt flere opptredener siden vår store konsert i februar?

Tro om igjen. Idag øvde denne gjengen for første gang på flere måneder.


Grunnen til den lange pausen har ikke vært interne stridigheter, utbrytere eller kommersiell fiasko. Eller, på en måte er stikkordet utbryter ikke helt feil. Vår tidligere trommis Øyvind Hodneland fikk innkalling til militæret og måtte takke for seg. Dermed har vi vært på desperat jakt etter en ny trommis. I helga klarte endelig Hallvard å få et positivt svar fra Yngve Giljebrekke, vår redningsmann. Dermed har Magnifive omsider konstituert seg på nytt. We're back in town, baby!

Hva har vi øvd på? Jeg kan røpe at Stevie Wonder var dagens artist. Når blir konsert? Det kommer vi tilbake til, men stedet du får vite det først er på denne blogen. Følg med.

For nostalgiens skyld kjører jeg litt mimrebilder fra den forrige konserten. Åh, som jeg gleder meg til den neste:-)







Om det interaktive potensialet.

Jeg følger blogbroder Misps eksempel og legger ut en link til en interessant artikkel/kommentar på Gamer.no.

Er det plass i den kommersielle spillindustrien for produkter med læring, opplysning og inspirasjon som fokus?


Artikkelen i sin fulle lengde finner du her.

tirsdag, november 11, 2008

PLAY returns.


Sjelden har jeg lest en større gledesmail ved dagens begynnelse. Det siste nyhetsbrevet fra Play Symphony melder at Play Symphony vender tilbake til Norge. Datoen er 20.mars 2009 kl.20:00., og denne gangen skal konserten holdes i Ekeberghallen. O lykke!

Og dersom det er noen som har lyst å komme til Oslo for å få med seg konserten: Jeg har god plass til overnattingsgjester.

En oppsummering av forrige Play-konsert i Norge finner du her.

Oppdatert: Billettene er visst lagt ut for salg allerede. De finner du her.

søndag, november 09, 2008

Om Japan Series 2008.

Dagens match, Yomiuri Giants VS Seibu Lions: 2-3.

Total matchresultat Giants VS Lions: 3-4.

I Japan Series, som er den japanske baseballfinalen, spilles det maks sju kamper. Det første laget som har vunnet fire kamper i Japan Series er vinneren av årets baseballsesong i Japan. Idag spiltes syvende og siste kamp. Lions vant, som sagt, 3-2 over Giants. Det betyr at Seibu Lions er årets vinnere av Japan Series.



Vi gratulerer Lions med seieren. Selvsagt var det ikke dette vi hadde håpet på tidligere i år, men alt er bedre enn at fæle, fæle Giants stikker av med seieren. En ekstra gratulasjon går til Geir Skutlaberg, det eneste japanmisjonærbarnet jeg vet om som holdt/holder med Lions. Er det noen andre av dere, går gratulasjonen selvsagt også til dere.

Om misjon og økonomi.

Det sies at det er finanskrise om dagene. Selv er jeg student, og den dagen en student ikke har kontinuerlig finanskrise må det skje noe stort. Nå skal det likevel sies at til å være student lider jeg ingen nød; mye av grunnen til det kan nok tilroses Fjellhaugs billige internatrom. Det er uansett ikke jeg som skal være fokus for denne blogposten, men misjon og økonomi.

Ettersom jeg er guide på sommerstid, og også pga personlig interesse, har jeg lagt meg for vane å alltid holde meg oppdatert på verdien av japanske yen. I sommer kunne jeg melde japanerne at én norsk krone tilsvarte ca. 23 yen. Andre veien vekslet kursen mellom ca 4,75-5,00 gjennom sommeren. Det var med andre ord gode tider for oss nordmenn som skulle til Japan, eller som skulle investere noe i Japan eller japanske yen. F.eks. kan man si at diverse misjonsorganisasjoner kunne kutte en god del ned på Japanutgiftene.

Etter oktober, derimot, er situasjonen vesentlig annerledes. På under en måned gikk det meste galt: Oljeprisen stupte, norsk krone ble som følger av det svak, samtidig som at japansk yen plutselig fikk sin sterkeste periode på mange år. I sommer lå 1USD på ca. 117 yen. For to uker siden lå den på 90 yen. Du trenger ikke være økonomiekspert for å se forskjellen.

I forhold til norsk krone har så yen gått fra 5,00 til 7,50. Nå ligger den noe under igjen, ca 6,8. Men tallene er ganske klare: Yen ble plutselig 50% dyrere i forhold til norsk krone. Og dette på relativt kort tid. At NLM nå uttaler at økonomien ser dyster ut og 50 mill må samles inn før jul for at budsjettet skal holde, er derfor noe jeg har full forståelse for.

onsdag, november 05, 2008

Om diverse ymse.

*En TCK'er vil 20.januar overta rollen som "verdens mektigste mann" (tittelen kan forsåvidt diskuteres, men det er en annen sak). Nå er det som kjent et faktum at "TCK'er er de som skal redde verden," så det blir spennende å se.

*Eksamen i morgen i misjonshistorie. Edessa, Samarkand, Johannes av Monte Corovino, Francis Xavier, J.L.Krapf, Hudson Taylor, Matteo Ricci, Nobili...man kan bli tullete i hodet av mindre.

*Oppgaveinnlevering kommende mandag. 3000 ord om arvesynden hos Luther og i de lutherske bekjennelsene.

*En æra innen datahistorien er over. Windows 3.x har nå takket for seg, ihvertfall på det salgsmessige plan.

*Så langt denne uka har jeg tapt tre sjakkpartier på rad, to mot Martin og et mot Even. Klar differanse fra forrige ukes tendens, hvor jeg hadde seks seire på rad. Kanskje det var på tide at jeg ble jekket ned?

søndag, november 02, 2008

De siste spill, 3/3: Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty

Siste post i den siste ukas spillserie blir om det siste spillet jeg har gjennomført, nemlig Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty. Mitt første møte med Metal Gear Solid-serien kom egentlig ganske sent, nærmere bestemt i fjor. Da spilte jeg Gamecube-remaken av Metal Gear Solid, som opprinnelig kom ut på den første Playstationmaskinen. Førsteinntrykket var særdeles bra, for å si det sånn. Spillet var helt etter mitt hjerte: Et snikespill med en tøff hovedperson, der du strent tatt ikke må drepe noen som helst dersom du ikke ønsker det for å klare spillet. Ikke helt ulikt Splinter Cell-serien, for dem som kjenner den. Den store forskjellen er likevel Metal Gear Solid-seriens (MGS) tendens til å ha et sterkt fokus på teknologi, etikk, eksistensialisme, filosofi og undring over hva som gjør et menneske til et menneske. Spillene ligger dessuten, med alle sine mellomsekvenser (cut scenes), nærmere film enn spill på mange måter. Vi snakker altså om cinematiske spill.

Men nok om MGS på det generelle plan. Hva med selve MGS2?

Metal Gear Solid 2 finner sted to og fire år etter hendelsene i MGS1. PÅ nytt snakker vi infiltrering av terrorist-befestede områder, hvor lederskapet består av superskurker med paranormale evner eller sære egenskaper (uten at sistnevnte er paranormale). Spillet begynner bra. Igjen får vi kontrollere den store spillhelten Solid Snake (bildet), mannen som er klonet av historiens beste soldat og som elsker å bruke pappesker til å gjemme seg. Igjen er det kampene mot de fryktinngytende kampmaskinene Metal Gear som står i fokus, denne gangen Metal Gear Ray som er produsert av US Marine. Men, som alltid i MGS, så er dette bare begynnelsen på noe som skal vise seg å være langt mer komplekst og innviklet. Ikke helt ulikt historien i de fleste Final Fantasy-spill, altså.


Så langt alt vel. Men så, ca to-fire timer ut i spillet (ut ifra hvor flink og effektiv du er), skjer den store omveltningen som fikk MGS-fansen til å splitte seg. Vi snakker pro-Raiden og con-Raiden. For ut i spillet gjør vi plutselig et hopp to år lenger frem i tid (til 2009), og nå er det ikke Solid Snake vi får spille som lenger. Faktisk får vi ikke spille som Solid Snake resten av spillet. I stedet dukker den nye figuren Raiden (bildet) opp. Og la oss konstantere det først som sist: Raiden er ikke akkurat Solid Snake, snarere tvert imot. Han er en fersking som ikke har anelse om hva det er han driver med, og som langt ifra har samme stilen som Solid Snake. Personlig sitter jeg igjen med en halvveis følelse av å ha blitt snytt, som bare fikk spille innledningsvis som Snake. I begynnelsen mislikte jeg bare Raiden, selv om jeg fikk kanskje noe mer sans for ham utover i spillet ettersom har gir mer og mer uttrykk for å ha bein i nesa han også.

Raiden satt til side, så er MGS2 akkurat slik det skal være. Mye tøff teknologi. Sniking. Utrolig gode karakterer. Et plot som stadig utvider seg. Fabelaktig musikk fra Harry Gregson-Williams (en av bakmennene til The Rock-soundtracket). Og den mest intrikate komnspirasjonsteorien du har vært borti siden du første gang hørte om Frimurerne og Illuminati. Alt stemmer, rett og slett. At spillutvikleren Hideo Kojima er blitt et av spillindustriens største navn er vel fortjent.

Når jeg spilte MGS2 kunne jeg selvsagt ikke la være å tenke på denne stripa fra en av mine yndligsnettserier, Megatokyo. Det får bli konklusjonen på dagens skriverier.

lørdag, november 01, 2008

Sko, film og M.

Onsdag kom sesongens første snø i Oslo. For meg var det en påminner om å kjøpe meg vintersko. Nå er det jo et kjent faktum at jeg misliker sterkt (hate er slikt et ladet, sterkt ord) å handle alt som har med klær og lignende å gjøre. Derfor var det ikke med glede jeg så på skohandelen. Men det gikk forholdsvis kjapt og greit unna, med bare 499 kr brukt på dette merkelige fotplagget (som Bare Egil har en fin sang om). Flink gutt, tenkte jeg om meg selv, nå må du handle noe ekstra når du først er i gang. Ikke akkurat det jeg vanligvis tenker, men når man lenger har lengtet etter å kjøpe tegneserieboka M2: Mperiet slår tilbake tar man den unnskyldningen man får.

I hyllest til M2 må vi ha et par striper derifra. Star Wars-faktoren i M2 er høy, men hvem klager vel på det? Ikke jeg:





1.november er også den store kinodagen (ihverfall i år), så da jeg fikk tilbud om å bli med for å se I et speil, i en gåte takket jeg ja til dette. Denne filmen skal jeg skrive en anmeldelse for til FISK, Lagets medlemsblad (hvor jeg har skrevet anmeldelser i snart ett år). En fyldigere anmeldelse kommer også her senere Foreløbig får det holde å si at det er ikke mye positivt å si om filmen fra min side.