torsdag, september 29, 2011

Om lørdagsgodt, uke 39 (på forskudd)

Ettersom jeg reiser til Rogaland torsdag-søndag og ikke vet hvordan datatilgangen kommer til å bli, kommer ukas lørdagsgodt litt tidligere. Enjoy!





tirsdag, september 27, 2011

Om en svært l33t kake

For de fleste som har Facebook, gikk det forhåpentligvis ikke helt hus forbi at denne bloggeren hadde bursdag på lørdag (noe spesielt, forresten, å skulle fylle 24 den 24.september). Ettersom jeg hadde vaktuke på Fjellhaug kunne jeg ikke dra ut for å feire, men heldigvis finnes det noen sjeler her i verden som tar initiativ og kommer på besøk. Enda bedre blir besøket når de har laget kake. Toppen av kaka blir når den er formet som en gammel Nintendo 8-bitkonsoll (NES).





Mange takk til herr og fru Bamle for godt selskap og god kake! Kaka var trolig årets kuleste presang!

mandag, september 26, 2011

Om Don Rosa i Oslo

Dersom du er halvparten så stor Donald-fan som det jeg er, sier overskriften seg selv. For de som ikke er like mye Donald-fans må det kanskje en ekstra forklaring til:

I morgen den dag besøker selveste o store Donald-tegner Keno Don Rosa bokhandelen Tronsmo i Oslo. Don Rosa blir av de fleste Donald-entusiaster sett på som mannen som videreførte mye av arven og sjarmen som Donald oppnådde den gang da Carl Barks (mannen bak figurer som Skrue, Anton, Petter Smart etc) tegnet Donald på 1940-1960-tallet. Don Rosa er kanskje mest kjent for historiene Skrues liv, som gikk i tolv deler på begynnelsen av 90-tallet. Han er også en stor filmentusiast, og hans blikk for detaljer går ofte igjen når han tegner historiene sine.

I morgen, det vil si tirsdag 27.september, skal mannen signere det du måtte bringe av hans tegneserier på Tronsmo bokhandel. For å komme deg dit gjør du følgende:

  • Ta 11-, 17- eller 18-trikken til Tullinsgate.


  • Gå av.


  • Gå inn i butikken med et stort Tintin-bilde på skiltet hvor det står Tronsmo bokhandel. You can't miss it!

Er du en ekte Donald-fan er dette en hendelse du bør få med deg. Selv har jeg truffet Rosa tidligere, og pga eksamensforberedelser vet jeg ikke om jeg får tid til å ta turen. Men om jeg skulle få muligheten: Sees der, folkens!

lørdag, september 24, 2011

Om lørdagsgodt, uke 38

Nok en lørdag er inn over oss, og som vanlig betyr det at det er tid for lørdagsgodt.

Forrige uke postet jeg den nye DnB-reklamen med George Clooney. Nå til dags, i disse YouTube-tider, er det få Hollywood-stjerner som reiser til utlandet for å spille inn reklamefilmer. George Clooney er et rederlig unntak (og et annet unntak finner vi i filmen Lost in Translation). Men før YouTube var det ganske vanlig at stjerner dro til utlandet (bl.a. Japan) for å spille inn sære reklamer. Det var jo ingen i hjemlandet som kom til å se dem, tenkte de. En av de mest aktive på reklamefronten var Arnold Schwarzenegger.



For spillinteresserte som har noe som helst kjennskap til Portal følger denne godbiten:



Torsdag kveld begynte femte sesong av The Big Bang Theory i USA, og de to første episodene tyder på at vi har fremdeles mye moro i vente. Som en slags oppvarming følger her tabbesporet fra sesong 4:

fredag, september 23, 2011

Om nytt husalter

Den som entrer stua vår, vil se at det Tommy i Tommy & Tigern i sin tid kalte for "O største av alle massemedier" har en sentral plass i innredningen. Men TV-skjermen som har fulgt meg i noen år nå begynte å vise sine alderdomstegn. Når jeg i tillegg har blitt mer kresen på den slags opp gjennom årene og lønninga for august-september var temmelig stor, ble beslutningen endelig tatt: Det skal kjøpes ny TV.

Mmm...fersk elektronikk...


Før

Etter

For de nysgjerrige kan jeg informere om at den nyinnkjøpte lekkerbisken er en Panasonic 42" 3D Plasma-TV TX-P42VT30Y. Med flere testvinnerpriser virker dette som et solid kjøp, og med salget av den gamle skjermen blir dessuten det hele ganske overkommelig i pris.

Og ja: Den kjører stereoskopisk 3D.

Battlefield: Bad Company 2


Det begynner å bli en god stund nå siden forrige spillanmeldelse på denne bloggen. Forklaringene på det er mange: Jeg har sittet dypt forankret i Luthers kildeskrifter og forberedelser til skoleeksamen, jeg er for tiden lat og jeg har de to siste ukene storkost meg med årets kanskje mest unike japanske spill, Catherine (som jeg selvsagt kommer tilbake til her på bloggen senere). Å øve piano, arrangere bursdagsfest og å pløye gjennom første sesong av Scrubs tar selvsagt også tid.

En annen grunn til at jeg har drøyd med denne anmeldelsen, er at førsteperson-skytespill som sjanger sjelden makter å fascinere meg noe særlig. Det må nesten et spill på nivå med Deus Ex eller Half-Life til for at jeg i det hele tatt skal fatte interesse. Men FPS er som kjent en stor sjanger blant den gjengse spillinteresserte mann, og som anmeldeer ønsker jeg dessuten å stadig utfordre mine egne fordommer, presse interessenes grenser og utvide horisonten. Derfor er kanskje «bedre sent enn aldri» det beste komplimentet jeg kan få når jeg i august (mens jeg ventet på Deus Ex) forsøkte meg på et av fjorårets mest kritikerroste skytespill: Battlefield: Bad Company 2.


Bad Company = Good Company
Jeg er stor fan av Battlefield 1942, men bortsett fra det har min erfaring med serien vært skuffende liten. Dette er også tilfelle med Battlefield: Bad Company, et spill som dro bort ifra seriens originale konsept og valgte å inkludere og fokusere på en mer historiedrevet enspillerdel. En kjapp tur på nettet og en kort resymé av handlingen i Bad Company er derimot alt som skal til for å gi seg i kast med Bad Company 2.

Som i forgjengeren møter man Preston Marlowe, soldat i det noe uortodokse militære laget Bad Company. Kallenavnet er høyst fortjent: Vi snakker om en gruppe soldater hvis disiplin, orden og å følge reglene er nærmest ukjente begreper, og hvor alle har havnet i laget etter å ha skapt trøbbel (medsoldat Haggard er f.eks. en notorisk pyroman og elsker å sprenge ting i lufta, noe som ikke alltid går upåaktet hen). Likevel er laget kjent for å få utrettet oppdragene de blir satt til, noe som denne gangen skal sende dem avgårde over iskalde Sibir, snødekte Andes, sandfylte ørkener og fuktige jungelområder på jakt etter et gammel supervåpen fra 2.verdenskrig.

For de av oss som setter pris på gode historier, utmerkede narrative egenskaper, uventede hendelsesforløp og dype dialoger er ikke Bad Company 2 akkurat sendt fra himmelen. Samtidig ville slike elementer ikke akkurat bygget opp om spillets hovedpersoners stil, og historien makter fremdeles å engasjere nok til at man spiller seg gjennom hele spillets historiedel. Mye av spillets historiedel bæres av persongalleriet, som har nok av herlige bemerkninger, referanser og kommentarer å komme med underveis. Her skal det mye til for å knekke både moral og pågangsmot, og Bad Company kan fort vise seg for mange å bli et aldri så lite good company.


Fysisk grensesprengende
Spill har gått igjennom en særdeles stor utvikling de siste årene, noe som ikke minst har gjort sitt utslag på spillfysikken. Og det er på dette området at Bad Company 2 virkelig skinner. I Bad Company introduserte utviklerne DICE fysikkmotoren Frostbite 1.0, som gjorde at mye i spillet kunne destrueres. I Bad Company 2 benyttes Frostbite 1.5 og Destruction 2.0, som i praksis gir mulighet for at alt kan ødelegges. Vegger, gjerder og betongklosser er ikke trygge tilholdssteder over lengre perioder, og før du vet ordet av det kan det som virket som et trygt dekke vise seg å bli en dødsfelle. Ja, hele hus kan fort ramle i hodet på deg om du ikke passer deg. Det hele responserer dessuten på realistisk vis, og objekter faller sjelden sammen på samme måte to ganger på rad. Det er med andre ord snakk om en særdeles virkelighetstro spillfysikk, som gir enhver sjel med sans for å rive ned gjenstander mer enn nok å forlyste seg med.

Lyden har også et virkelig realistisk og heftig preg over seg, og særlig våpen-lydeffektene sitter som et skudd(!). Den som spiller med et godt headset blir selvsagt ekstra belønnet for dette, men Bad Company 2 gir deg god oversikt når du spiller på det lydmessige plan. Å bedømme avstanden til fiender og å spore lydkilder har trolig aldri vært lettere enn i Bad Company 2. Herlig stemmeskuespill av hovedpersongalleriet sper også på det lille ekstra på lydfronten, skjønt jeg hadde savnet et mer minneverdig musikkspor. Som gammel 1942-fan savnet jeg bl.a. seriens hovedtema. Likevel behøver ikke et nedtonet fokus på musikk i et krigsspill å være negativt, ettersom dette også kan være et virkemiddel for å skru opp realismen (til tross for at Bad Company 2 ikke akkurat er tidenes mest realistiske spill rent handlingsmessig).


Underholdende flerspiller
Men Battlefield har i mine øyne først og fremst alltid handlet om flerspillerdelen. Og også her overbeviser Bad Company 2. Har man god nok nettverksforbindelse og datakraft til det, kan spillet by på time etter time med underholdende flerspilleropplevelser. Det merkes også i konsollversjonen at spillet har lånt det som skal til av Modern Warfare-spillene for at også flerspillerdelen til konsoll blir underholdende. Med den realistiske fysikkmotoren er tiden omme for samtlige spillere som liker å holde seg i skjul på ett og samme sted for å plaffe ned motstanderne. Bad Company 2 krever at man kontinuerlig tenker strategisk, benytter terrenget etter best mulig evne og er tilpasningsdyktig når det gjelder bevegelse. Spillet burde sørge for mang en underholdende flerspillerstund, det være seg foran TV-skjermen eller på PC, på LAN eller over nett.

Når alt kommer til alt er det lite å trekke ned på med Bad Company 2. Som FPS gjør spillet det meste riktig, og for den som elsker den slags må spillet fortone seg som noe av det beste man kan sysle med frem til Battlefield 3 og Modern Warfare 3 begynner spillkrigen om ca. en måneds tid. For oss som ikke er de største fansa av FPS føler derimot Bad Company 2 som alle andre FPS. Det er aldri dårlig, men det mangler likevel det lille ekstra som gjør at spillet skiller seg ut fra mengden. Det bringer ikke inn noen særlige elementer som føles forfriskende eller ekstremt fornyende for sjangeren. Råtøff fysikkmotor og underholdende flerspillerdel er selvsagt bra det, men for min egen del blir ikke Bad Company 2 det spillet som jeg minnes tilbake med glede og nostalgi om fem, ti eller tjue år. Til det savner jeg en betydelig sterkere enspillerdel.

Score: 7/10

torsdag, september 22, 2011

Om Luther og øvrighetene

Passende nok i disse post-valgdagene sitter jeg nå og leser Luthers skrift Om den verdslige øvrighet (eller Temporal Authority). Her diskuterer Luther spørsmålet om forholdet mellom kirke og statsmakt (uten at det nødvendigvis går inn på statskirkeordningen per se). Skriftet er sentralt for forstålsen av toregimentslæren: På den ene siden opererer Gud gjennom kirken, hvor mennesker vinnes til den evige frelse og hvor evangeliet forkynnes til omvendelse. På den andre siden opererer Gud gjennom statsmakten, hvor bl.a. Rom 13 tjener som grunnlag for å forsvare statens ansvar og oppgaver.

Mange kristne i dag klager over hvor avkristnet den norske stat har blitt (hvorvidt den norske stat kunne avkristnes i utgangspunktet er en annen side av saken jeg ofte har tenkt på). De ønsker det de kaller for "kristne grunnverdier" i politikken, og noen ganger kan man nærmest få inntrykk av at kristendommen burde stått til grunn for all lovgiving i landet.

Greit, det var litt satt på spissen, men jeg tror dere henger med likevel.

Tanken om å styre statsmakten etter kristentroens prinsipp og å avskaffe all våpenmakt og våpenbruk er forsåvidt ikke ny. Selv Luther har støtt på den. Hans reaksjon på den er følgende:

Certainly it is true that Christians, so far as themselves are concerned, are subject neither to law nor sword, and have need of neither. But take heed and first fill the world with real Christains before you attempt to rule it in a Christian and evangelical manner. This you will never accomplish: for the world and the masses are and always will be un-Christian, even if they are all baptized and Christian in name. Christians are few and far between (as the saying is). Therefore, it is out of the question that there should be a common Christian government over the whole world, or indeed over a single country or any considerable body of people, for the wicked always outnumber the good. Hence, a man who would venture to govern an entire country or the world with the gospel would be like a sheperd who sould put together in one fold wolves, lions, eagles, and sheep, and let them mingle freely with one another, saying, "Help yourselves, and be good and peaceful toward one another. The fold is open, there is plenty of food. You need have no fear of dogs and clubs." The sheep would doubtless keep the peace and allow themselves to be fed and governed peacefully, but they would not live long, nor would one beast survive another.

-Luther's Works Vol 45, page 91-92-

Toregimentslæren er noe enhver kristen med interesse for politikk burde kjenne til. Den har noe å lære oss, selv 500 år senere.

onsdag, september 21, 2011

Om Luther-andakt

I bokhylla mi finnes det en andaktsbok kalt Ved tro alene, en andaktsbok skrevet av Luther. Formelen her er temmelig enkel: Her tas det utgangspunkt i et bibelord, og deretter følger det en mindre andaktstekst. Boka leses dessverre ikke hver dag (slik ambisjonen egentlig er), men dagens andakt var bare for god til å bli forbigått i stillhet:

Hvorfor vi ikke ber

[Vil du gi sønnen din] en orm når han ber om en fisk? ...hvor mye mer skal da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham! (Matt 7:10-11)

Våre egne viktige behov bør være nok til å få oss til å be. Men som det ikke var nok, bruker Jesus et vakkert bilde fra familielivet for å overtale oss til å be. Heller ikke et problembarn ville ha fått en orm istedenfor en fisk av foreldrene. Med dette bildet sier Jesus: "Menneskenaturen er fordervet. Dere er langt fra så gode som Gud, men likevel gir dere barna gode gaver. Vil ikke Gud også gi dere gode gaver hvis dere ber om det? Han er jo deres himmelske og fullkomne Far." Hvis vi tar dette bildet innover oss, får vi en trang til å be.

Men dere kommer ofte til å bli fristet og møte motstand. Det skjer når dere forstår hva Gud sier i Ordet, når dere begynner å leve i samsvar med det, og når dere forkynner det for andre. Menneskenaturen er en fiende av bønnen. Den blir så fort lei, skjødesløs og likegyldig til det som Gud sier og det gode han gir oss i livet. Derfor får dere aldri så mye visdom, kunnskap om Guds Ord, tro, kjærlighet eller tålmodighet som dere burde. Hver dag henger kjødet rundt halsen deres og sleper dere bort fra bønnen. Verden er også en fiende av bønnen. Den er så misunnelig for at dere har troen og Guds dyrebare Ord at den nekter å ha noe med det å gjøre, uansett hvor svake dere måtte være. Verden fordømmer dere. Den prøver å ta bort det dere har, og lar dere ikke være i fred.

Dette er bønnens to fiender: kjødet og verden. På innsiden forsøker de å få oss til å be mindre, og på utsiden prøver de å jage oss bort fra bønnen. Alt vi kan gjøre, er å fortsette å rope til Gud. Vi skal be om kraft og en bedre evne til å forstå Ordet hans.

Om Luther-lesing og bokmerker

Når man sitter på lesesalen og leser ei bok, for så å måtte forlate boka, da må man ta det man har for hånden og bruke det som bokmerke. Selv om det "for hånden" måtte være en brevkniv.



Vennligst ikke tolk dette som en kritikk av Luthers skrift :-)

søndag, september 18, 2011

Om Luthers rike språk

Å sitte og lese kildeskriftene av Luther kan, tro det eller ei, være en temmelig underholdende opplevelse. Luther var ikke akkurat mannen som var sjenert når det gjaldt språkbruken, for å si det sånn, og å sitte og lese kommentarene hans kan dermed resultere i sporadisk latter på lesesalen. Luther er f.eks. den eneste teologen jeg vet om som bruker ordet "dass" når han diskuterer med Erasmus. Og har man en viss forestillingsevne kan følgende sitat også bli underholdende (utgangspunktet er kirkemøtet i Jerusalem i Apgj 15, hvor det diskuteres hvorvidt man som hedning måtte holde moseloven for å kunne bli kristen):

Now St. James nevertheless does it very moderately; he disregards the whole Mosaic law concerning sacrifice and all the other items that had to be observed in Jerusalem and in the conuntry and takes up only four items which offend the Jews dispersed among the Gentiles. These dispersed Jews could not but see the Gentiles' ways, live among them, and at times eat with them; so it was vexing and also wrong to place blood sausage, rabbits cooked in blood, blood jellies, and meat sacrifices to idols before a Jew, especially if one knew that he abhorred it and took it as an insult. It would be the same as if I said, "Listen, Jew! Even if I could bring you to Christ by refraining from eating blood sausage or from serving it to you, I would not do it. I would rather scare you away from accepting Christ and chase you to hell with blood sausage." Would that be kind, not to mention Christian?
-Luther's Works Vol 41, page 76-

Ah, tyskere og deres fascinasjon for pølser...

lørdag, september 17, 2011

Om lørdagsgodt, uke 37

Forrige lørdag introduserte jeg en bloggpost kalt "lørdagsgodt," hvor jeg slengte inn en rekke videoklipp. Det ble trolig starten på en ny tradisjon, hvor jeg hver lørdag (så sant jeg har tilgang på nett) legger ut en post med artige videoklipp (forutsatt at jeg har noen klipp å dele). Og nei, Christer, det er ikke et plagiat av dine fredagsposter jeg driver med her; dette har jeg tenkt på en stund.

Dessverre er det ikke mye å dele denne uka, skjønt denne reklamesnutten fikk både meg og mine medkinogjengere til å le på onsdag.



Ellers kan de som vil gå og se de ti dårligste klippene fra Hercules in New York, Arnold Scharzeneggers første Hollywood-film, som Einar og jeg så på søndag. God fornøyelse!

fredag, september 16, 2011

Om sommerens storfilmer


Sommeren er som regel tiden for den ene store blockbusteren fra USA etter den andre. For den som er glad i film, kan juni-august dermed være en god tid på året. For den som er glad i film og som foretrekker å bruke sommeren på å reise, kan det derimot ta noe tid før alle sommerens filmer som skal sees er inntatt. Slik har det da vært i mitt tilfelle, og for min del ble ikke bunken med sommerfilmer unnagjort før på onsdag (selv om jeg fikk sett tre av dem på ei uke da jeg kom tilbake til Oslo). Dermed kommer ikke den korte gjennomgangen og presentasjonen av hver av dem før nå (i kronologisk og kvalitetsmessig stigende rekkefølge, underlig nok):

Green Lantern:
Superheltfilmer har vi sett mange av det siste tiåret, noen av dem bedre enn andre. Til min store glede som DC Comics-fan har de to siste Batman-filmene vært storslagne av karakter, noe Christopher Nolan skal ha mye av æren for. Til min store skuffelse som DC Comics-fan er det derimot få andre av DC-heltene som gjør seg like godt på lerretet. Filmatiseringen av Green Lantern (tegneseriehelten Sheldon i The Big Bang Theory er så glad i, se bl.a. her og her) er dessverre en så stereotyp superheltfilm som man kan få det. Tøffing på kjøret redder romvesen, romvesen er medlem av en intergalaktisk fredsstyrke, tøffingen utpekes som arvtager til det døende romvesenet, tøffingen redder verden og vinner dama...you know, the works. Tross et godt grunnmateriale som man har liggende i tegneseriene, makter filmer verken å engasjere eller overraske. Ikke engang jagerflyscenen i starten av filmen klarer å heve øyenbrynene; dette klarte faktisk Top Gun bedre på 80-tallet. Det er selvsagt lov å håpe at oppfølgeren blir bedre, men jeg har mine tvil.

Cars 2:
Hvem kan vel ikke like Cars? En Pixar-film om racerbiler og andre slags biler (hvor øynene er plassert i frontruta og ikke i lyktene, slik det tradisjonelt ble gjort før i tiden) er jo bare nødt til å vinne barnehjerter i alle aldre, og Lightning McQueen er langt på vei blitt mer populær enn de fleste andre Disney-helter (inkludert i min nevøs hjerte). Kritikerne har derimot vært negative til oppfølgeren, og til en viss grad kan man forstå dem. For Cars 2 er uten tvil den svakeste Pixar-filmen på lenge, om ikke totalt. Med det sagt, så har Pixar særdeles mye å gå på, noe som gjør at Cars 2 fremdeles både er morsom og underholdende. Å veve inn flere spionfilmelementer i filmen har vekslende utfall, men totalt sett er Cars 2 likevel en film jeg lo høyt og godt av flere ganger (ikke minst når gjengen er i Tokyo). Spennende er den også med sine racing-scener, og burde være nok til å tilfredsstille den som ikke er altfor kritisk.

Harry Potter and the Deathly Hallows, Part 2:
Mange har kjent på en stor sorg i sommer, fordi Harry Potter-filmene endelig har nådd sitt endepunkt. For min del, som alltid har følt at filmene er noe mangelfulle og ufullstendige, var sorgen betraktelig større for fire år siden da den siste boka kom ut. Mange har også vært delte i meningene når det gjelder filmatiseringen av den siste boka, ettersom todelingnen gjorde at mange følte at del én ble for langtekkelig. Selv mener jeg dette var et strategisk valg, ettersom bruken av duologi gjør at man ikke behøver å stresse seg gjennom filmatiseringen av en innholdsmettet bok. Men hva man enn måtte mene om den første delen, så er det klart at andre delen uten tvil er blant de bedre filmene. Historien nøstes opp på en helhetlig og oversiktlig måte, samtidig som at spenningsnivået når i taket når det siste uungåelige slaget mellom Voldemorts tilhengerskare og hans motstandere braker løs. Filmen (og boka, la oss ikke glemme det) er mettet med overraskelser, spenning og kanskje også et øyeblikk og to som vil presse tårer frem hos de mer følsomme sjeler (m.a.o. de mer følsomme enn meg selv). Og endelig får man svaret på hvor seriens kanskje mest enigmatiske karakter, Severus Snape, regner sin tilhørighet. Om du ikke skulle orke å lese boka (lettlest som den er til tross for sin store størrelse) er film to en god avslutning av en varierende filmserie.

Captain America: The First Avenger:
Som DC Comics-fan er det surt å innrømme det, men årets mest underholdede superheltfilm så langt tilhører Marvels persongalleri. Det er forøvrig det eneste sure med Captain America-filmen, hvor en av verdens eldste superhelter (kapteinen gjorde sin debut i 1941, etter både Fantomet, Batman og Superman) bringer til lerretet på særdeles underholdende vis. Som den første forsøkskaninen i et eksperiment som skal danne en hær av supersoldater (som det selvsagt aldri blir noe av), blir stusselige og svake Steve Rogers gjort om til en muskelbunt uten sidestykke. Filmen serverer god progresjon, morsomme detaljer til andre Marvel-filmer og tegneserieversjonen av kapteinen (bl.a. deles første nr av Captain America ut til skuelystne barn i filmen) og jevnt over godt skuespill. Ikke minst er det underholdende å se Hugo Weaving som skurkerollen, en skuespiller vi har sett altfor lite til siden den storslåtte V for Vendetta

Rise of the Planet of the Apes:
Den første Planet of the Apes-filmen fra 1967 skapte filmhistorie med sin avslutningsscene, og er fremdeles en god science fiction-film. De andre apefilmene har hatt noe varierende kvalitet, og remaken av den første filmen som Tim Burton lagde i 2001 var katastrofalt dårlig. Derfor var det med en viss skepsis jeg gikk for å se Rise of the Planet of the Apes, som rent handlingsmessig bærer flere likhetstrekk med Conquest of the Planet of the Apes. Men jammen meg overrasket regissør Rupert Wyatt. Ikke bare har han laget en film som både kan tjene som en total reboot av serien og som en prolog til den eksisterende serien (hvorav jeg inntil videre ser på filmen i lys av sistnevnte alternativ), han har også maktet å lage en film som både tar vare på apefansen og samtidig viser respekt for kinogjengere som bare er middels interessert i sci-fi. Spørsmålet om hva som kan skje når mennesket forsøker å ta kontroll over evolusjonens gang er tydeligvis i skuddet i populærkulturen for tide (ja, jeg har Deus Ex i tankene nå), og Rise of the Planet of the Apes gir et særdeles interessant perspektiv på hvordan det hele kan gå temmelig gæærnt. Har man sett den første apefilmen er det nok av referanser som gjør opplevelsen betraktelig bedre, men dette er ikke noe krav. Anbefalingen er herved gitt!

Så, hvilke filmer har dere sett i sommer? Noen favoritter og/eller anbefalinger?

tirsdag, september 13, 2011

Om hemmelig valg


De fleste sjeler som er bosatt i Norge og som har tilgang på ett eller annet medium, fikk muligens med seg at det var valg i dette kalde landet i nord i går. Hvordan utfallet av valget ble kommer jeg ikke til å diskutere noe særlig her; nok av andre mennesker gjør det bedre enn meg, og jeg kan ikke akkurat si at mitt engasjement for kommunevalg er særlig stort, ettersom jeg ikke har bodd i min registrerte hjemkommune på over fem år.

Skal man tro statistikken er det også andre som sliter med å engasjere seg rundt årets valg. Med en valgdeltakelse på ca 62,5% har man ikke fått den store oppslutningen rundt demokratiet som man hadde regnet med som en respons på 22/7-massakren. Må noe gjøres for å øke valgdeltakelsen blant den norske befolkning?

En forslag jeg har for å gjøre valgprosessen mer spennende, er en redefinisjon av begrepet hemmelig valg. For sånn som ståa er nå, så er det ikke særlig mye hemmelighetsklammeri rundt valget. Jeg mener, media har jo ikke snakket om annet de siste fire ukene! Er det noe dette valget slettes ikke har vært, så er det hemmelig. Så å si alle har jo visst om det!

Derfor foreslår jeg at stortingsvalget om to år faktisk forblir hemmelig i ordets rette forstand. Ingen får vite når og hvor valget tar sted. Den som skal delta i valget, må nøste opp en tråd med koder og spor for å finne frem til valgets hemmelighet. Kall det et esoterisk valg, om du vil.

Jeg medgir at valgoppslutningen blir nok betraktelig mindre med denne løsningen. Men tenk dere hvor moro og tilfredsstillende det hadde vært for den som faktisk deltok på dette og kastet seg ut i valgets eventyr (eller quest, om du vil). For min del høres dette mye mer spennende ut enn dagens løsning ihvertfall.

lørdag, september 10, 2011

Om Mark 7:31-37


På Fjellhaug er vi såpass priviligerte at vi har en gresk-gruppe, hvor vi hver onsdag går gjennom kommende søndags prekentekst på det greske grunnspråket. Morgendagens tekst er hentet fra Mark 7:31-37, og under onsdagens gjennomgang av teksten var det et par perspektiv som dukket opp som kunne være interessante å dele.

Først, en nærmere kikk på vers 32: "De førte til ham en mann som var døv og hadde vanskelig for å tale, og de bad ham legge hånden på ham." Vanligvis brukes ordet κωφός (kåfos) i NT om stumme, men i dette verset brukes det mer uvanlige adjektivet μογιλαλον (mogilalos), her oversatt med "vanskelig for å tale."

Bruken av μογιλαλος skjer i det greske NT kun én gang. I den greske oversettelsen av GT, Septuaginta, forekommer også dette ordet kun én gang, og det er i Jesaja 35:1-6:

Ørkenen og det øde land skal glede seg. Ødemarken skal juble og blomstre som en lilje.

Den skal blomstre og juble, ja, juble og synge med fryd. Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sarons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt.

Styrk de slappe hender, og gjør de vaklende knær sterke!

Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, frykt ikke! Se, der er deres Gud! Hevnen kommer, Guds gjengjeldelse. Han kommer selv og frelser dere.

Da skal de blindes øyne åpnes, og de døves ører lukkes opp.

Da skal den lamme springe som en hjort, og den stummes tunge juble. For kilder bryter fram i ørkenen, og bekker i ødemarken.


Det virker lite tilfeldig at Markus velger å bruke μογιλαλον i teksten. Vi befinner oss i Dekapolis-området, nord for datidens Israel og i det som Jesaja karakteriserte som Libanon. Markus ser dermed en kobling mellom Jesu handling og Jesaja-teksten, som blir som en profeti å regne. Kanskje ikke så rart, når man bare noen kapitler senere i Jesaja har en annen kjent tekst som er koblet opp mot Jesu virke:

Herren Herrens Ånd er over meg, fordi Herren har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de elendige. Han har sendt meg til å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, til å utrope frihet for de fangne og frigjørelse for de bundne. (Jes 61:1)


Det andre punktet som skaper et snev av merkverdighet i teksten er vers 33: "Han tok ham da med seg avsides, bort fra folket. Han stakk fingrene i ørene hans, spyttet og rørte ved tungen hans."

Mange fortolkere har prøvd å forklare Jesu handling her. Skaper han et magisk rite? Er det slik at man regnet med at spytt hadde helbredende kraft i gamle dager? Teoriene har vært mange. Kommentarforfatteren som skiller seg mest ut ifra mengden med søkte teorier er trolig Richard Lenski. Hans tanke er at Jesus rett og slett bruker tegnspråk overfor den døvstumme. Ved andre anledninger henvender Jesus seg direkte til dem han helbreder med ord, slik som i teksten om den lamme ved Betesda-dammen ("Vil du bli frisk?", Joh 5:6). Til den døvstumme vil muntlig kommunikasjon falle død til jorden, men dette forhindrer ikke Jesus i å kommunisere med mannen på mannens egne premisser.

Å jobbe med prekentekster er med andre ord spennende saker. Å jobbe med dem på grunnspråket gjør det dobbelt så moro, minst.

Om lørdagsgodt

Det er lørdag. Lørdag betyr helg. Helg betyr at man er klar for noe moro. Og den beste måten å ha det moro på nå til dags er vel kanskje YouTube. Vel, ikke den beste, men definitivt en av de enkleste.

Denne reklamen fant jeg på Facebook i dag morges. Takk til Espen:



Enkelte mennesker har gitt uttrykk for at de tenker på meg når de ser denne reklamen (som jeg forsåvidt har vist her på bloggen tidligere). Og jeg som aldri hadde noe Darth Vader-kostyme da jeg var liten. Forstå det den som kan...



Til slutt: En herlig hyllest til Michael Jackson. Særdeles imponerende, og noe som burde få de fleste i godt humør.

fredag, september 09, 2011

El Shaddai: Ascension of the Metatron


I forrige uke satt jeg og koseleste litt i Enoks bok, et pseudiepigrafisk skrift. Noe av grunnen til dette (bortsett fra at jeg lenge har hatt lyst til det) var at jeg skulle forberede meg til å spille El Shaddai: Ascension of the Metatron, et japansk spill som slippes i dag og som er basert på første delen av Enoks bok, Vekterboken. Anmeldelsen kan leses her.

En ekstra takk til Espen F. Johannessen som lånte meg Xboxen sin i noen dager, slik at jeg kunne teste spillet.

Score: 6/10

Edit: Dette er den første norske anmeldelsen blant de store spillmediene. Hurra!

tirsdag, september 06, 2011

Deus Ex: Human Revolution


Av ymse grunner (som vi har skrevet såvidt om tidligere på siden) har Gamereactors anmeldelse av Deus Ex: Human Revolution blitt noe forsinket, men nå er den endelig kommet. Så, er dette årets spill? Er Human Revolution en verdig oppfølger til det originale Deus Ex? Les anmeldelsen her og finn ut detaljene!

Score: 9/10

Edit: For de som måtte ønske supplerende lesning, finner dere her anmeldelsene av Deus Ex og Deus Ex: Invisible War.

søndag, september 04, 2011

Dead Ingar Day: Dead Weekend

Det er lenge siden forrige Dead Ingar Day, men den labre bloggeaktiviteten i det siste vitner vel klart og tydelig om at det er en liten nedgangstid akkurat nå. Skrivesperren er et faktum, så vi får se når det løsner igjen.

Skjønt, fullt så ille er det ikke. Anmeldelsen av Deus Ex: Human Revolution ble skrevet ferdig i går, så den kommer nok på nettsidene til Gamereactor i morgen.

Litt semantisk komedie til slutt, for å gi dere det lille ekstra.