lørdag, februar 28, 2015

Lørdagsgodt, uke 9

Da var siste helg i februar allerede over oss, og denne lørdagen tilbringes med å få unna litt Gamereactor-spilling. Og å komme seg til hektene.

Med ønsker om en god helg, avslutter vi denne uka med noen YouTube-klipp.





fredag, februar 27, 2015

Infamous

Hva får man dersom man tar rollefiguren Starkiller fra Star Wars: The Force Unleashed-spillene, tar fra ham lyssabelen og plasserer ham i en moderne, åpen storby for å late som om han befinner seg i et Assassin’s Creed-spill? Vel, beskrivelsen er ikke helt 100 % treffende, men det er ikke langt unna opplevelsen man får av å spille PS3-spillet Infamous fra 2009.

Før lanseringen av Infamous var utviklerne i studioet Sucker Punch (må ikke forveksles med den elendige filmen med samme navn) mest kjent for Sly Cooper-serien til PS2, hvor man spiller som den tjuvaktige vaskebjørnen spillene er oppkalt etter. Med Infamous inntar studioet en langt mer voksen, dramatisk og alvorlig tone. Det er duket for å leke seg med superkrefter i et åpent bylandskap.

En sjokkerende opplevelse
Sykkelbudet Cole McGrath får et særdeles uvanlig oppdrag som snur opp-ned på hele tilværelsen. Pakken han skal frakte går fullstendig bananas, og før Cole vet ordet av det våkner han opp midt i et krater av ødeleggelse. Byen er stengt i en omfattende karantene, panikk råder i gatene og bandene herjer i de tre forskjellige bydelene i den fiksjonelle byen Empire City. Men Cole har fått et ess i ermet: Eksplosjonen han befant seg midt inni har gitt ham superkrefter. Nærmere bestemt har Cole fått kraften til å kontrollere elektrisitet og oppbevare elektrisk kraft i sin egen kropp. Cole tar med dette fatt i oppgaven med å komme til bunns i hvor kreftene hans kommer fra, samtidig som han må samarbeide med lyssky skikkelser for å komme til bunns i en konspirasjon og bedyre sin egen uskyld i eksplosjonskatastrofen.

Premisset for historien er interessant, og parallellene til diverse superhelt-tegneserier er klare og tydelige tydelige. Ikke minst kommer dette klart til syne ved at flere av mellomsekvensene forteller i en tegneserie-aktig stil med stillbilder og en tydelig amerikansk comic book-estetikk. Og spørsmålet som umiddelbart melder seg når man får superkrefter, er selvfølgelig om kreftene skal brukes til det gode eller det onde. Dette spiller også en sentral rolle i Infamous, der man med jevne mellomrom må foreta et valg som vil påvirke ditt moralske meter (eller din karma, om du vil).

Interessant utgangspunkt til tross, tar det ikke lang tid før Infamous fort blir trøttende og kjedelig, i det minste ut ifra et narrativt perspektiv. De moralske valgene blir rett og slett for overtydelige og forutsigbare til at de blir interessante. Bedre blir det ikke av at Cole fort viser seg å være en fullstendig uinteressant hovedrollefigur med omtrent like mye personlighet som alle andre spillhelter med snauklipt hår og rufsete stemme. Selv ikke det å spille spillet som gjennomført ond klarer å gjøre Infamous så interessant som det burde ha vært.

Ikke et strømlinjeformet spill
Hva har så Empire City å by på? Først og fremst et stort og åpent bylandskap man kan boltre seg i. Landskapet er stort for sin tid, og med tanke på at spillet ble lansert et halvt år før Assassin’s Creed II satte standard for sjangeren er det ikke så verst. Men som mange andre spill innenfor sjangeren oppleves byen fort som død og lite innholdsrik. Man kan ta flere sideoppdrag og gå løs på gjengkriminalitet og lignende, for så å gradvis vinne mer og mer kontroll over byen, men den manglende variasjonen i disse oppdragene gjør det hele fort både kjedelig og gjentakende. Til slutt lar man sideoppdrag være sideoppdrag, og går løs på hovedoppdragene i stedet. Det lover ikke godt for et spill som satser på at man gidder å løpe rundt og leke seg litt. Her kunne mer variasjon i oppdragene og kanskje noen flere samleobjekter løst litt på krisen, skjønt det er ikke gitt.

Noe av kjedsomheten munner nok også ut i at den grafiske presentasjonen av Infamous ikke alltid er overbevisende. Etter at samtidige spill som Uncharted har vist hva som faktisk var mulig å få til på PS3 på den tiden, og etter å ha sett hvordan multiplattformtitler som Assassin’s Creed får til bevegelsesanimasjoner, er det nesten latterlig å se på bevegelsesmønstre og ansiktsanimasjonene i Infamous. Det ser rett og slett ikke bra ut, uansett hvordan man velger å se på det.

Men noen ting gjør spillet heldigvis riktig. Bevegelseskontrollene flyter langt bedre i Infamous enn i tilsvarende serier, selv om knappeoppsettet heller ikke her er 100 % optimalt (men dette tviler jeg på vi noen gang får oppleve i et sandkassespill til konsolll). Det er lettere å bevege seg i bylandskapet, og Cole virker til å forstå godt hva det er du ønsker å gjøre eller hvor du faktisk vil bevege deg.

En annen faktor som også driver spillet videre er den stadig økende samlingen av superkrefter. Som nevnt oppfører Cole seg som et levende batteri, men det er mangt og mye man kan gjøre med elektrisitet. Å sende ut strøm mot fiender burde si seg selv, men hva med å samle strømmen i granatlignende kuler eller bruke strømmen i jernbaneskinner til å gli oppå dem? Noen krefter er dessuten isolert til hvilken moralsk retningslinje man velger å gå for, så her er det duket for forskjellige spillestiler. Noen krefter burde kanskje vært bedre balansert, og andre igjen burde kanskje åpnes opp på et tidligere stadium i spillet, men alt i alt åpner kreftene til Cole for mye moro.

Mangler spenning
Infamous er langt på vei et historiedrevet superheltspill i et åpent bymiljø, og fører med seg de fordeler og ulemper man mer eller mindre kan forvente av en slik beskrivelse. Superkrefter og fin flyt i kontrollsystemet gjør at spillet slettes ikke er en underdog i sin sammenheng, men tørr historie, kjedelig hovedperson og manglende variasjon slår imidlertid krokfot under prosjektet. Spillet har avlet frem to oppfølgere, ett til PS3 og ett til PS4, men for min egen del kjenner jeg at det holder med det første spillet i serien – i det minste i denne omgang.


Score: 7/10

torsdag, februar 26, 2015

Om en ny blogg


Årets klart største begivenhet finner sted 11. juli i år. I den forbindelse må det vel være lov å drive litt reklame for seg selv, eller hva?

Uansett, for de som har interesse av å følge veien frem mot årets store bryllup, eller som er inviterte og ønsker seg en samleside for praktisk informasjon, er Anja og Ingars bryllupsblogg stedet å gå til. Veibeskrivelsen er herved gitt.

tirsdag, februar 24, 2015

Om New Nintendo 3DS

Den 13. februar fikk Nintendo et nytt medlem i familien. Det vil, si helt nytt er det ikke, selv om det faktisk har "New" i navnet.

Nintendo har denne gangen valgt å gi en av sine eksisterende konsoller litt sprekere innmat, en ekstra styreknott til kamera og en langt bedre 3D-funksjonalitet. Resultatet er New Nintendo 3DS, som i bunn og grunn bare er en litt sprekere 3DS.

3DS har siden lanseringen i 2011 solgt over 50 millioner enheter. Det er i og for seg et respektabelt tall, men fortsatt et stykke bak forgjengeren DS, som med sine svimlende 154 milllioner solgte enheter er historien nestbestselgende spillkonsoll (kun slått av Playstation 2). For å forsøke å lokke til seg enda flere brukere (og kanskje også tyne litt mer penger ut av allerede eksisterende brukere) har Nintendo valgt å komme med en oppgradert 3DS. Noen vil diskutere om dette er ideelt, og om ikke selskapet heller burde tenkt en helt ny konsoll i stedet. Men med en ganske rådende markedsandel på det håndholdte konsollmarkedet har ikke Nintendo noen hast.

Jeg har fått leke meg med en New Nintendo 3DS XL de to siste ukene. Så, hvordan fungerer New Nintendo 3DS? Og er den verdt pengene dine?

New Nintendo 3DS har noen sentrale funksjonelle endringer og forskjeller. Disse er:

  1. Mindre endringer i design og knappeoppsett
  2. Sterkere prosessor
  3. Forbedret 3D-effekt med eye tracking
  4. NFC-felt
  5. C-stikke og skulderknapper
Så la oss ta disse punktene for oss steg for steg:

Mindre endringer i design og knappeoppsett
Det er ikke store endringene som er gjort på dette punktet. New 3DS XL veier mer eller mindre det samme som sin eldre ekvivalent, men føler noe mer avrundet i kantene. Derimot har Start- og Select-knappene blitt flyttet, og befinner seg nå til høyre for underskjermen i stedet for under den. De er mer avrundede og opphevet fra konsollflaten, noe som gjør dem lettere å nå og bruke.

Langt mer knotete føles derimot den nye plasseringen av styrepennen. Der den tidligere har vært på høyre side av konsollen, ligger den nå på undersiden. Her kan det selvfølgelig bare være snakk om gammel vane og vonde vendinger og alt det der, men det føles ikke riktig. For min del er jeg heller ikke komfortabel med plasseringen av volumknappen, som nå befinner seg på venstre side av den øverste skjermen. Det er fort gjort at det blir knotete å skru ned lyden mens man spiller, i hvert fall i intense bosskamper og lignende der man er avhengig av å ha begge hendene tett på kontrollene.

Det skal også nevnes at om du nå vil skifte minnekort på konsollen, må du skru opp bakpanelet for å få tilgang til SD-kortinngangen. Noen har poengtert at dette er unødvendig kronglete, men oppriktig talt: Hvor ofte skifter man SD-kort? Etter å ha oppgradert til 32 GB har i hvert fall ikke jeg hatt noe behov for å ha SD-kortet lett tilgjengelig.

Sterkere prosessor
Endringen man ikke ser så godt, som er tydelig merkbar, er at New 3DS har fått en oppgradert prosessor. Dermed takler den flere operasjoner samtidig og behandler dem raskere. Resultatet er høyst merkbart. Lastetider har blitt betraktelig redusert, og mistanken jeg hadde i høst ser ut til å stemme: Super Smash Bros. for 3DS flyter langt bedre på New 3DS enn den ordinære 3DS. Den behandler kommunikasjon med nettet raskere, og overgangen mellom spill går også mye raskere denne gangen. Og er du en av dem som har lastet ned et bakgrunnstema til din 3DS, vil du merke at dette leses langt raskere og mer smertefritt med en New 3DS.

Den sterkere prosessoren vil med tiden også medføre enkelte 3DS-spill som kun lar seg spille med en New 3DS. Først ut er 3DS-versjonen av Wii-klassikeren Xenoblade Chronicles, som kommer i april. Det blir spennende å se hvor mange utviklere som tør å satse på denne eksklusiviteten: Man frir til et betraktelig mindre publikum om man gjør spillet kompatibelt kun med New 3DS. Tiden vil vise.

Forbedret 3D-effekt med eye tracking
En funksjon med 3DS som veldig mange har latt være å bruke, er muligheten for å vise spillet i 3D uten bruk av briller. Argumentene har vært at det er vanskelig å justere 3D-effekten, og at den fort faller ut av fokus. Dette endrer New 3DS på, og resultatet er tydelig. Med et ekstra lite kamera som følger øynene dine, vil konsollen nå justere 3D-effekten etter hvor blikket ditt befinner seg. Dette gjør at 3D-effekten er langt mer stabil, ikke minst når man befinner seg på T-bane, buss og lignende, hvor rykninger og risting lett kan forekomme utenfor spillerens egen kontroll. Dette gjør at 3D-effekten også blir klarere, og å spille spill i 3D føles nå langt mer fristende og forlokkende. Det er rett og slett blitt den 3D-effekten vi skulle fått for fire år siden. Den er fortsatt frivillig å bruke, for all del, men det frister langt mer nå enn tidligere.

NFC-felt
I tråd med Nintendos store nye satsningsområde, plastikkfigurene Amiibo, tilbyr også New 3DS et NFC-felt på den nederste skjermen. Her kan man lese av en Amiibo og laste inn data i spillet, på samme måte som på Wii U. Denne funksjonaliteten har jeg imidlertid ikke testet.

C-stikke og skulderknapper
Jeg nevnte at knappedesignet var blitt noe forandret. Men alt er ikke bare kosmetiske endringer. New 3DS kommer også med tre nye knapper: To ekstra skulderknapper og én ekstra styrestikke. Oppsettet er kjent for de av dere som har forsøkt seg på Circle Pad Pro, som var en ekstradings Nintendo lanserte for noen år siden for å gi oss nettopp disse knappene. Circle Pad Pro var imidlertid stor, klumpete og lite ergonomisk, og få spill har blitt utviklet for å utnytte denne.

En ekstra stikke og to ekstra skulderknapper gir imidlertid en del muligheter for fremtidige spill, og kanskje betyr dette at vi kan få flere spill i fremtiden alá Resident Evil: Revelations til konsollen (3DS har få skytespill å skryte av, og New 3DS kan teoretisk sett åpne for mer av dette). Med en ekstra stikke har man langt større muligheter for å skape spill med kamerafrihet og lignende, og den kommer derfor godt med.

Den nye stikken, eller C-stikken som den heter, gir derimot ingen god følelse mot tommelen. Den minner mest om slike knotter man hadde på laptoper tidligere for å styre en datamus. Resultatet er null feedback, noe som gjør det vanskelig med presisjonsstyring dersom det en gang skulle bli nødvendig.

For å teste C-stikken best mulig, fisket jeg frem Super Smash Bros. og Resident Evil: Revelations fra spillbiblioteket. I Super Smash Bros. kan man bruke C-stikken for raske komboangrep (ikke helt ulikt når man bruker den langt bedre C-stikken på Gamecube-kontrollen), mens den i Resident Evil brukes for å styre kameraet. Det fungerer greit i Super Smash Bros, selv om den manglende feedbacken gjør sitt utslag, og jeg vil nok ikke bruke den omfattende i fremtiden. Kamerakontrollen i Resident Evil (og i det nylig lanserte Zelda-spillet Majora's Mask 3D) fungerer derimot godt, selv om det er mer eller mindre akkurat det samme vi fikk med Circle Pad Pro. Eneste forskjellen er at nå spiller vi mer på lag med ergonomien.

Konklusjon
Så, kjøp eller ikke kjøp? Oppgradere eller ikke oppgradere? Som ofte vanlig er, finnes det ikke et enkelt ja- eller nei-svar å gi her.

Har man ingen 3DS fra før av og er på markedet, er svaret lett: Det er ingen vits å gå for en eldre versjon, med tanke på at New 3DS fikser på et par merkbare problemer ved den eldre konsollen, som lastetider og forbedret 3D-effekt. Uansett om du går for New 3DS eller New 3DS XL, vil det være et godt kjøp i dette tilfellet (og en 3DS er uansett et godt kjøp: konsollen har et av mer spennende spillbibliotekene der ute).

Om man derimot allerede eier en 3DS, ville jeg nok tenkt meg om to ganger. Har du en liten 3DS i utgangspunktet og tenker på å oppskalere, ville jeg ikke hindret deg - jeg har selv gått den veien tidligere, og det er uten tvil bedre for hendene å spille på en XL enn en liten konsoll. Om du derimot allerede eier en 3DS XL, er det ingen tunge argumenter for at du må foreta deg et umiddelbart bytte. Om du allerede nå vet at du kommer til å spille mange New-eksklusive titler, er det selvsagt bare å slå til, men hvis ikke kan du godt styre deg en måned eller to og se prisutviklingen an.

lørdag, februar 21, 2015

Lørdagsgodt, uke 8

Det er lørdag, og helgefreden senker seg nok en gang. For en gangs skyld er timeplanen mer eller mindre fri for program. Det skal nyttes til det fulle.

Noen av videoene fra uka som gikk.



torsdag, februar 19, 2015

Om Amiibo og postvesenet

Jeg er en taper. Joda, en forlovet, fulltidsarbeidende, sosialt omgjengelig og frisk taper, men en taper nevertheless. Hvorfor? Fordi min forkjærlighet for å samle ting så altfor ofte grenser til det maniske og irrasjonelle.

Det er noe trist ved det å skulle bruke mye tid og penger på å investere i en samling av små plastikkgjenstander gitt ut av et japansk selskap. Vel, om ikke annet er jeg i det minste klar over det og innrømmer det selv...

Plastikkgjenstandene jeg snakker om er Nintendos nye satsningsområde, Amiibo.


Amiibo er plastikkleketøy som representerer diverse Nintendofigurer. Men hovedfunksjonaliteten deres er likevel at de kan brukes som et NFC-verktøy (NFC = Near Field Communication) sammen med Wii U og 3DS. Kort sagt kan man plassere en Amiibo på en New 3DS eller Wii U, og ved å lese av Amiiboen kan man åpne data i et spill, som nye spillbare figurer eller kostymer. Noen spill (som f.eks. Super Smash Bros.) åpner selvfølgelig for mer enn dette, men dere skjønner tegninga.

Amiibo har blitt en kassasuksess for Nintendo. Noe av årsaken til dette skyldes selvfølgelig lettlurte brødhoder sjeler som meg, som ser slike gjenstander og umiddelbart tenker "oi, de vil jeg ha en komplett samling av."

Noen kjøper Amiibo for å pakke dem opp og bruke dem. Andre, som meg, synes det er mer interessant å skape en komplett samling uten å pakke dem opp. Samleverdi lenge leve (vel, om ikke annet kan jeg selge samlingen om fem år og pensjonere meg...)

Men nettopp det å beholde dem i innpakningen for å beholde samleverdien skaper hodebry, ikke minst når man ikke alltid har tid til å gå på jakt etter figurene i butikkene (at Amiiboer er sjeldne og vanskelige å få tak i, uansett hvilken butikk man oppsøker, gjør det ikke akkurat mer forlokkende å gå fysisk ut på jakt etter dem). Da ender man gjerne opp med å bestille dem over nettbutikker og få dem tilsendt i posten.

Postvesenet og jeg har imidlertid ikke en harmonisk forhistorie takket være bortkommen post og regninger, og Amiibo-kjøpene de siste månedene har ikke gjort det bedre. Opptil flere ganger har enkelte av Amiibo-eskene kommet i bulket eller lettere skadd tilstand. Selve figurene er selvfølgelig ikke ødelagte, men eskene har fått nok merker i frakteprosessen til at samleverdien går ned.

Vi kan lett plassere dette under first world problems-kategorien, men jeg skulle ønske postvesenet hadde mer respekt for samleobjekter...

lørdag, februar 14, 2015

Lørdagsgodt, uke 7

Det er lørdag, og angivelig også 14. februar. Og hvordan bedre markere dagen enn med ... brettspill? Det er i hvert fall planen her i gården.

Også denne uken har det dukket opp noen godbiter på YouTube. La oss ta en kikk/lytt. God lørdag!







fredag, februar 13, 2015

Among the Sleep

Med noen ganske få unntak – og da først og fremst i form av spillene til Funcom, slik som Den lengste reisen, Age of Conan og The Secret World – er ikke Norge akkurat en ener på spillmarkedet. Sammenligner vi oss med Sverige, som har minst et tjuetalls spillstudio av betydelig størrelse og rang (hvorav Dice, studioet bak Battlefield-serien, trolig er de mest kjente), blir dette bare enda tydeligere. Norge har ganske enkelt ikke mye å stille opp med når det gjelder spillbransjen.

Likevel finnes det sjeler som forsøker å gjøre noe med dette, og ikke overraskende er det først og fremst på indie-markedet det skjer. På Askøy (og da faktisk bare en kilometer fra mitt norske barndomshjem) sitter det tre karer og jobber iherdig med å ferdigstille Owlboy, et spill som har høstet mye oppmerksomhet allerede før det har fått en lanseringsdato. Bergen-studioet Rain Games forsøkte seg sent i 2013 med Teslagrad, et spill som nylig nådde 100.000-eksemplar-milepælen. Og i 2014 kunne Hamar-studioet Krillbite Studio endelig gi ut sitt debutprosjekt, Among the Sleep.

På leit etter mamma
Among the Sleep plasserer deg i en noe unik rolle: Som et to år gammelt barn. På bursdagen din, som du feirer alene sammen med moren din, blir du skjenket en teddybjørn i bursdagspresang. Det viser seg fort at teddybjørnen, Teddy, kan snakke, noe som raskt kommer til nytte. Når toåringen våkner opp midt på natten, er det tydelig at ikke alt er som det skal være. Teddy er borte, det samme er mor, og den dystre stemningen i huset tyder på at noe er i gjære. Toåringen må dermed finne Teddy og deretter sin mor, en reise som skal ta dem gjennom et skummelt landskap hvor «Trollmors vuggevise» jevnt og trutt nynnes dystert på i bakgrunnen.

Det sier seg selv at mye av skrekkelementet i spillet hviler på perspektivet. Hele fortellingen berettes gjennom toåringens synsvinkel, og forsøker å gi oss et innblikk i hvordan verden oppfattes for en som er så liten i en så stor og skummel verden. Hverdagslige gjenstander kan dermed få en skummel fremtoning, og det som virker å være så lite for oss voksne blir til ufremkommelige hindringer for den som er liten. Og hva er egentlig dette monsteret som virker å luske i huset og som fører Teddy og toåringen på en reise gjennom det skumle landskapet?

Vi får aldri god tid til å bli kjent med persongalleriet eller stemningen – det hele er over på under to timer. Men tematikken, perspektivet, og ikke minst monsterets sanne natur (som avsløres mot spillets slutt) er så absolutt interessant. Derfor er det synd at spillet, i likhet med andre eksperimentelle spill, tilsynelatende velger å kjøre trygt og ikke satser fullt ut på konseptet. Det vi får se er absolutt lovende, men det kunne inneholdt så mye mer.

Bedre konsept enn gjennomføring
Som konsept er Among the Sleep relativt unikt. Det er få andre spill jeg kommer på som har plassert deg i rollen som et såpass lite barn, i det minste i førstepersonsperspektiv. Dette medfører selvfølgelig at spillmekanikken gjenspeiler rollen du inntar. Dermed må du i rollen som toåring belage deg på begrenset bevegelsesfrihet, høyst begrenset kondisjon og lavt tempo. Blir det hele for mørkt og skummelt, kan du heldigvis trykke på en knapp for å få Teddy til å lyse, men i min gjennomspilling er det få eller ingen situasjoner hvor dette fremstår som nødvendig. Å være en toåring i spillform er til tider frustrerende, men aldri fordi spillmekanikken fungerer dårlig eller er urealistisk – snarere tvert imot. Personlig skulle jeg ønske man kunne skru av vuggende-hode-når-man-går-kameraføringen for å unngå sjøsyke spillere, men her er ikke spillet alene om å synde...

Det er likevel ikke til å stikke under en stol at konseptet fungerer bedre i begynnelsen enn mot slutten. Barnets reise er langt på vei en reise inn i barnets psyke og traumer så langt i det relativt korte livet, og det skal ikke mer enn et våkent øye og en rasjonell tilnærming til for å gjennomskue dette raskt. Spillet klarer aldri å overraske med sin skremselstaktikk, og med det mister også spillet noe av appellen. Det er begrenset hvor lenge det er moro å tasse rundt som et lite barn, finne et par gjenstander og unngå en mystisk og skummel trollskapning (som du fort skjønner er en gjenspeiling av en person i barnets virkelige tilværelse). Overraskelsene blir for få, og dermed minsker også spillgleden.

Spillgleden synker også av tekniske svakheter her og der. De tekniske feilene er aldri alvorlige nok til å utgjøre en frustrasjon, men de er mange nok til at man ikke kan unngå å legge merke til dem. Det grafiske finpusset mangler også enkelte steder, og særlig ansiktanimasjonene er til tider grusomme å se på (selv om de er få). Stemmeskuespillet og det musikalske arbeidet er derimot velgjennomført. Jeg vil nok i lang tid fremover få små gys hver gang jeg hører «Trollmors vuggevise»...

Halvhjertet hurra
Among the Sleep er et interessant stykke norsk spill, og er verdt en gjennomspilling om ikke annet bare for tematikkens skyld (som jeg av naturlige årsaker ikke vil avsløre nærmere for å ødelegge spillopplevelsen). Det er også moro å se et lite studio i Hamar markere seg internasjonalt nok til å fange oppmerksomheten til store selskaper som Sony og Oculus Rift. Av disse årsakene skulle jeg gjerne sett et spill som hadde større tro på seg selv. Et spill som våget å satse mer. Et spill som klinket til og som hadde et litt større nivå av finpuss. Teknikken står dessverre ikke i stil med tematikken, og dermed blir det bare et halvhjertet hurra for Teddy og toåringen.


Score: 6/10
En takk til Christer for å ha skjenket spillet i julegave.

lørdag, februar 07, 2015

Lørdagsgodt, uke 6

Lørdagen er igjen over oss, og det blir nok litt arbeid i helga også. Slik er det å skulle forberede seg til livets største dag den kommende sommeren. Verdt det? Absolutt.

Toto har lansert sin første singel i forkant av sitt kommende album, og den japanske gruppen Famikoto tolker spillmusikk ved hjelp av tradisjonelle japanske instrumenter. En god oppskrift på helgemusikk, med andre ord.



fredag, februar 06, 2015

The Legend of Zelda: Majora's Mask 3D

Forrige uke nevnte jeg i forbifarten at jeg satt med noe større spillarbeid for Gamereactor. Vel, nå kan dere lese resultatet.

Anmeldelsen av The Legend of Zelda: Majora's Mask 3D er nå ute, og den kan dere lese her.

Score: 10/10

torsdag, februar 05, 2015

Game of Thrones - Episode 2: The Lost Lords

Det er ikke lange tiden igjen nå til neste sesong av Game of Thrones på TV, men for å gjøre ventetiden enda lenger fikk vi nylig en trailer for den kommende femte sesongen av serien.

Da passer det godt med en ny episode i spillsesongen av Game of Thrones for å korte ned ventetiden. Anmeldelsen kan du lese her.

Score: 6/10