Min begeistring for Metal Gear Solid-serien (MGS) har jeg tidligere gitt uttrykk for, ikke minst etter å ha spilt tredje spillet i serien. Det fjerde spillet i serien, Guns of the Patriots, var tiltenkt å være det siste spillet i serien (men det var forsåvidt toeren og treeren også), og det siste spillet med Solid Snake i hovedrollen. Blir det en verdig avslutning på serien. Svar: Så definitivt!
MGS4 finner sted i året 2014. Den drivende industrien i verden har nå blitt krigsindustrien, og dette har skapt behov for private hærer som kan drive krig for å holde hjulene i gang. Soldatene for de private hærene blir kontrollert av nanomaskiner som igjen er kontrollert av The Patriots, den konspiratoriske verdensorganisasjonen som kjører Illuminati og diverse lignende organisasjoner i grøfta. Den som trekker i trådene for mange av de private hærene er Liquid Ocelot, en antagonist de fleste MGS-spillere etterhvert har stiftet nært bekjentskap med. Med sine hærer ønsker dessuten Liquid å kontrollere AI-systemet som kontrollerer alle verdens soldaters nanomaskiner, slik at hans visjon om løsrivelse fra The Patriots og en verden drevet av krig kan bli realitet. En foreldet Solid Snake trekkes dermed inn i konflikten for å løse problemet en gang for alle, ved å ta knekken på Liquid en gang for alle. Men i ekte MGS-stil skal dette vise seg å bli vanskeligere og vesentlig mer komplisert enn først antatt.
Hovedtemaene i MGS4 må sies å være bot, ansvar og frihet, samt meningsløsheten ved krig og konflikter. Bot, fordi MGS4 er svært opptatt av å nøste opp gamle tråder i serien og vise hvordan dette påvirker i mye større grad enn det man i utgangspunktet kunne forestille seg. Da kaller dette hver av karakterene til å gjøre bot for sine gamle ugjerninger. Dette glir forsåvidt over i ansvarsdelen av tematikken, ettersom karakterene blir kalt til å ta ansvar for sine handlinger og gjøre opp før det er for sent. Dette gjelder ikke minst for hovedpersonen selv, Solid Snake, som pga sin genetiske struktur har blitt utsatt for akselerert elding og er nå blitt en olding som knapt har ett år igjen å leve. Frihet er også et tema, fordi de fleste karakterene søker frihet fra noe: Snake søker frihet fra sitt ansvar, Liquid fra The Patriots, Dr. Naomi Hunter fra den skyld som plager henne, ettersom hennes forskning på nanomaskiner har ført til et verre scenario enn hun noengang kunne forestille seg, etc etc. Ikke minst er krig og meningsløsheten med krig viktig i spillet. Til tross for sitt fokus på slagmark og konflikt er det knapt nok noen spillserie på markedet som er så anti-krigsfokusert som MGS-spillene. I MGS4 kommer dette særlig til utrrykk gjennom bossene i Beauty and the Beast Unit: Kvinner som har blitt traumatisert i krig blir utstyrt med kampdrakter, som sammen med deres krigsherjede sinn gjør dem til elitesoldater.
Alle temaene blir svært godt presentert gjennom spillets gang, og historiefortellingen er i ypperste klasse, slik den alltid har vært i MGS4-spillene. Historien fortelles delvis i selve spillprosessen og via codec, men det er hovedsaklig gjennom de cinematiske klippscenene vi får historien. Overgangen mellom de forskjellige er sømløse og glir nydelig, og flyten i spillet er så bra at historien i spillet overgår mange actionfilmer.
To ting skal MGS4 ha særlig skryt for, i tillegg til historien: Grafikken og kontrollene. Grafikken i MGS har alltid hatt sin stil, men MGS4 utnytter virkelig muligheten PS3-maskinen gir når det gjelder en detaljert og realisisk grafikk. Klippscenene er utrolig realistiske, skarpheten er upåklagelig og de fleste bevegelsene er svært virkelighetstro. Det er likevel i kontrollsystemet at MGS4 setter standard for konsollspill. Jeg har knapt nok spilt et spill i mitt liv som har så perfekt tilpasset kontrollsystem som MGS4: Overgangen fra førstepersons- til tredjepersonsperspektiv, kamerabruken, muligheten til å stille seg inntil vegger osv. Jeg finner ikke noe å utsette på dette, og mange spill har mye å lære fra MGS4 når det gjelder dette (f.eks. Resident Evil 5).
MGS4 har også noen nye elementer. De to fremste er OctoCamo og Drebin's Shop. OctoCamo viderefører kamuflasjesystemet fra MGS3, men forandrer seg automatisk i forhold til omgivelsene (omtrent som en kameleon eller en blekksprut). Det gjelder altså å gli i ett med omgivelsene, noe muligheten øker betrakelig for i MGS4. Ikke minst gjelder dette etter at man får FaceCamo, som gjør at man blir opptil 99% "usynlig." Den andre nyvinningen er Drebin's Shop. Karakteren Drebin er en såkalt Gun Launderer, som åpner ID-låste våpen slik at Snake kan bruke dem (i den nanomaskinstyrte settingen i MGS4 er det meste styrt av nanomaskiner, selv våpenbruk). I hans butikk kan man i pausemenyen "avlåse" våpen man har funnet, kjøpe nye våpen eller ammo til våpen man allerede har. Slik kan man få et rikt sortiment med våpen, og slipper å snike seg rundt og lete etter ammo (selv om man selvsagt kan gjøre dette hvis man vil). Hvor Snake oppbevarer alle disse våpnene når han ikke bruker dem, er en helt annen sak (noe jeg kanskje funderer litt over i en annen post).
På musikkfronten returnerer Harry Gregson-Williams og medarbeider Nobuko Toda. Musikken er fremdeles med på å sette sitt uglemmelige preg på spillet, selv om den kanskje er noe mer anonym til tider i forhold til hva en skulle ønske. At ikke MGS-temaet er med i spillet i noen form er også et savn. Morsomt nok er ett av Snakes hjelpemidler en iPod, hvor han finner musikk fra de gamle spillene i serien. Snake kan dessuten finne mer musikk underveis i spillet dersom han leter. iPod'en kontrolleres med Playstation-joysticken som en ekte iPod, og er en veldig morsom detalj.
MGS4 har ikke bare alle de gamle elementene som har gjort spillene så gode. Spillet perfeksjonerer disse, og legger samtidig til nye, herlige elementer. Gamle tråder nøstes opp. Gamle venner allierer seg mot gamle fiender. Skillet mellom film og spill er usedvanlig tynt. En konspiratorisk historie av Umberto Eco-kvalitet. Og ikke minst har MGS4 valgfriheten: Man kan skyte ned alle fiendene man møter på, men det gøyeste er fremdeles å snike seg rundt uten å bli oppdaget og la være å fyre av et eneste skudd (dette kan fremdeles gjøre på klassisk vis ved å ta på seg en pappeske og sprade rundt, eller man kan bruke den nye oljetønna man får tak i tidlig i spillet).
MGS4 er en verdig avslutning på fortellingen om Solid Snake og hans bragder. Forhåpentligvis stopper også spillserien her, for mer perfekt enn dette tror jeg knapt man kan få det. Spillet fortjener all den rosen det har fått, ikke minst en perfekt score i det prestisjetunge japanske spillbladet Famitsu (en ære spillet kan dele med bl.a. Ocarina of Time og Super Smash Bros. Brawl). Spillet vil nok ikke kapre nye fans til serien, men har du likt de tidligere spillene i serien kommer du til å dåne av lykke i møte med MGS4. Spillet alene er verd innkjøp av PS3, likesom Zelda legitimerer innkjøpet av Wii.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar