Mini Ninjas.

I disse dager slippes Ninja Gaiden Σ2 til PS3: Ninjaspillet spekket med skyhøyt vanskelighetsgrad, skarp grafikk, høy voldsfaktor og en unik bruk av SixAxis-kontrolleren. Om disse faktorene ikke frister, men er man fremdeles sugen på et ninja-spill, så er multikonsoll-spillet Mini Ninjas et alternativ. Et godt alternativ, vil jeg også legge til.

I Mini Ninjas er rollene noe byttet om i forhold til virkeligheten: Her er ninjaene good guys og samuraiene bad guys. Vår representant for ninjaene er Hiro, den siste ninjaen i den hemmelige landsbyen. Alle andre ninjaer har forsvunnet idet de etterforsket de store omveltningene i naturen som i det siste har foregått. Det viser seg at den onde samurai-krigsherren har gjenoppstått, og i sitt forsøk på å oppnå makt forvandler han dyr om til onde samuraier. Hiros oppdrag blir dermed å kullkaste krigsherrens planer, hjelpe dyrene og befri sine ninja-venner.

Stikkordet for Mini Ninjas er sjarm. Dette gjenspeiles i grafikk, historie, stil og gameplay. I Ninja Gaiden Σ2 er voldsfaktoren høy. I Mini Ninjas er denne nærmest fraværende. Mini Ninjas er først og fremst et familiespill, og er tilpasset deretter. Når Hiro slåss mot samuraier og overvinner dem, forvandles de tilbake til dyr. Det er sjelden skummelt å spille spillet, og vanskelighetsnivået er ikke noe å skryte av. Selv på Hard Mode er spillet svært enkelt, og selv bosskampene er enkle, sjarmerende og ikke akkurat voldspreget.


Hvorvidt man faktisk blir sjarmert av Mini Ninjas kommer an på hvorvidt man synes chibi er søtt eller ikke. Personlig finner jeg det like sjarmerende hver gang samuraiene oppdager deg og gauler "ni-ni-ni-ni-ninjaaaaa!". Ekstra moro er det for oss som kan japansk, og her har utviklerne (IO Interactive) gjort en god jobb (mye bedre japansk enn f.eks. i Red Steel, som var katastrofalt på området). Grafikken bygger opp under dette. Vi snakker vakker cel-shading-grafikk som gradvis maler et vakkert landskap. Musikken er stemningsfull, og det er vakkert å se hvordan Østen får utfolde seg gjennom spillet.

Dessverre er det så mye som svikter i spillet. Historien er ikke mye å skryte av, men akkurat det har ikke mye å si. Dine medninjaer har en litt for liten rolle, dersom man ikke har konkrete ønsker om å bruke dem. Spillet er også kort og repetativt, men heller ikke dette er det verste. Da er det mer irriterende at kamerakontrollen er noe av det verste jeg har vært borti på lenge. Det er også utrolig irriterende at mørke områder i spillet er så mørke at det er vanskelig å se hva som foregår, selv når du spiller i et bekmørkt rom og skrur lysstyrken på TVen opp til det fulle. Kontrollsystemet kan også irritere kraftig til tider, og at Wii-utgaven ikke utnytter Wiimote-systemet bedre er for meg en gåte.


Men irritasjonsfaktorer til tross, så er Mini Ninjas et kjekt spill som skulle passe de fleste, selv om de aller minste vil kanskje finne spillet noe vanskelig. Da kan det være greit å klassifisere det som et familiespill, hvor noen kan trå til og hjelpe. For også den sosiale faktoren er viktig å pleie ved gaming.