lørdag, september 05, 2009

Breath of Fire.


Gameboy Advance var en konsoll som sørget for at mange gode, gamle spill fikk en ny sjanse, enten i original drakt eller med oppusset grafikk. Tidligere har jeg anmeldt spill som Final Fantasy V, som hovedsaklig faller inn under den første kategorien. Breath of Fire har derimot fått en mindre grafisk oppusssing siden dens origiale utgivelse på SNES i 1993, og faller dermed inn under den andre kategorien.

Breath of Fire er en klassisk JRPG-serie fra sjangerens glansdager på SNES, og det er Capcom som står bak serien. Det første spillet kom som sagt ut i 1993, og en remake til GBA kom ut i 2001, og var et av de første spillene i sjangeren til plattformen.

Noen tusen år før handlingen finner sted raste en stor krig i spillets verden. Begjærets gudinne Tyr skapte splid innad i drageklanen, og klanen delte seg i to - Light Dragons og Dark Dragons. Striden mellom fraksjonene raste over hele verden, helt til Tyr ble forseglet fra verden og konflikten ble avsluttet. Når spillet vårt tar til, er derimot Dark Dragon-klanen påny på jakt etter Tyrs makt. Spillet åpner med at Dark Dragon-klanen har satt fyr på landsbyen til Light Dragons. Som den siste krigeren i klanen drar du, Ryu, ut i verden for å redde din kidnappede søster og stanse Dark Dragon-lederen Zog fra å befri Tyr fra sitt fangenskap.


I ekte JRPG-stil slipper du å reise spillet gjennom alene. Ryu får mange varierte allierte: Nina, ei jente med vinger og som kommer fra et folk som kan forvandle seg til fugler; Bo, en ulv med utsøkte jaktegenskaper; Karn, en som kaller seg "verdens beste tyv" (og som til forveksling ligner svært på Lupin the 3rd); Gobi, en fiskemann av usedvanlig grådig karakter; Ox, et beist av bjørnelignende karakter fra smedfolket; Bleu, en forfengelig og mannesyk Naga som er over 1000 år gammel; og til slutt Mogu, en muldvarp som kan grave svære hull og dermed åpne nye veier. Alle har sine motiver for å alliere seg med deg, og tilsammen utgjør de et team som knytter tettere bånd sammen ettersom spillet går sin gang.

Selv om de fleste karakterene og rasene i spillet er humanoide, er det svært få som er 100% mennesker. Alle rasene er såkalte antromorfe og har dermed dyriske egenskaper eller ser ut som dyr. Selv hovedpersonen Ryu lærer gjennom spillet å ta forskjellige drageskikkelser - passende, ettersom ryu er det japanske ordet for drage. Dette gjør at de forskjellige karakterene har forskjellige egenskaper som kan brukes både i og utenfor kamp, f.eks. for å åpne nye veier og områder samt lære nye egenskaper. Noen kan forvandle eller fusjonere seg, mens andre kan bruke spesielle teknikker ingen andre kan. Hvem du har med deg i partiet ditt har dermed mye å si for hvordan du beveger deg på verdenskartet. Etterhvert som man får flere karakterer med seg kan man også gå tilbake til gamle områder for å hente ting eller egenskaper. Dette åpner for variasjon, tenking og er ikke minst ganske bra laget for et spill av sin tid.

Historiemessig er kanskje ikke Breath of Fire ekstremt originalt i forhold til sin samtid. Redd verden fra den store, overhengende faren som truer alle. Her låner spillet mye fra andre spill i sin samtid, og aller tydeligst er lånet fra Dragon Quest. På en annen side: Alle spill gjorde det da, og de fleste gjør det nå. Det betyr ikke nødvendigvis at spillet blir dårlig - Breath of Fire-historien er ikke dårlig fordi den mangler litt originalitet. Det betyr bare at spillet ikke revolusjonerer. Men underholdningsverdien er likevel på plass, og ikke minst føler man seg etterhvert knyttet til karakterene i spillet.


Kampsystemet er velkjent for enhver som har spilt litt RPG før. Fienden dukker tilfeldig opp (med unntak av bossene), og kampen foregår ved at man velger sine kommandoer, slår fienden først, for deretter å la seg bli slått. Man kan angripe fysisk eller med magiske angrep, hvis karakteren kan noen slike. En veldig kjekk funksjon her er Auto-knappen, som sørger for at karakterene dine angriper med fysiske angrep på automatikk helt til du trykker B-knappen. Det sparer en for masse tid og knappetrykking. Et annet element som Breath of Fire skal ha ros for er den generelle fordelingen av erfaringspoeng til teamet ditt, slik at man slipper å ha en karakter i kamp for at vedkommende skal gå opp i level.

Gode elementer i spillet til tross, er det flere ting som trekker noe ned. Starten av spillet er f.eks. altfor kjedelig, og det var en god stund jeg la fra meg spillet før jeg plukket det opp igjen. For det andre er spillet altfor lett, og gjennom spillets gang var det bare en boss jeg hadde noe som helst problemer med (at dette kanskje har sammenheng med at jeg klarte å finne Ryus ultimate drageform er muligens en bidragsfaktor). For det tredje savner jeg et verdenskart hvor det står navn på byer og steder. Verdenskartet i spillet viser bare konturene av kontinentet og plasseringen av de byene man har vært i, og det hjelper svært lite. Musikken er helt ålreit (samme Capcom-musiker som står bak musikken til f.eks. Mega Man 3), men blir noe repetativ i lengden. Vi snakker med andre ord ikke om kvalitet av Nobuo Uematsu (Final Fantasy) eller Koji Kondos (Legend of Zelda, Super Mario) karakter.

Alt i alt er ikke Breath of Fire noe dårlig spill, men om jeg kommer til å plukke det opp igjen en gang til gjenstår å se. Uansett ligger toeren klar på Wii (gjennom kjøpsfunksjonen for gamle spill), så det blir spennende å se om oppfølgeren klarer å overgå forgjengeren.

Ingen kommentarer: