Advance Wars: Dark Conflict

Noen spill er hakket mer utfordrende å anmelde enn andre. Advance Wars: Dark Conflict er et slikt et. Som regel er de vanskelige å anmelde fordi man ikke helt vet hva man skal mene om dem, men det er ikke tilfellet her. Saken med Advance Wars: Dark Conflict er at spillet har svært store regionale forskjeller når det gjelder navn i spillet. Ja, selv spillets tittel varierer mellom salgsregionene: Mens spillet heter Dark Conflict i Europa, har spillet undertittelen Days of Ruin i USA og Famicom Wars DS 2 i Japan. Forvirret? Det er i hvert fall stygt mulig jeg blir det underveis i anmeldelsen, så på forhånd beklager jeg.

Men ja, det var selve spillet da.

Advance Wars, eller Famicom Wars som det heter i Japan, er en spillserie med røtter langt bak i spillhistorien. Det første spillet kom ut på NES i Japan i 1988, men slapp aldri utenfor Japans grenser. Det første spillet i serien som gjorde det var Advance Wars til Gameboy Advance i 2001, et spill som fort ble en sikker tittel til plattformen. Spillserien utvikles av Intelligent Systems, et selskap som står bak en annen solid Nintendoserie, nemlig Fire Emblem.

Jevnt over kan Advance Wars-serien beskrives som turbasert krigsstrategi, hvor spilleren først gjør sitt trekk for deretter å vente på motstanderens. Omtrent som et stort parti sjakk, rett og slett. Settingen er moderne, og underveis gis det rom for å produsere flere enheter (forutsatt at man har tilgang på fabrikker), alle med sine styrker og svakheter. Vinneren er som regel den som utraderer fiendens styrker eller inntar basen. Krig som det er til tross, så er den grafiske stilen langt ifra realistisk eller voldelig. Det hele har et anime-preg over seg, hvor kommandantene som regel er tenåringer med piggsveis og kartet er preget av lyse farger og klare men karakteristiske enheter.


Advance Wars: Dark Conflict fra 2008 tar oss med til et post-apokalyptisk scenario, hvor jorda har blitt rammet av meteorregn og sola stenges ute av tykke støvskyer. 90% av jordas befolkning er utradert. Blant de 10% som har overlevd går Ed, en tidligere kadett i Laurentian Military Academy, rundt og leter etter flere overlevende. Han kommer snart over 12th Laurentian Independent Legion, en rest av Laurentias tidligere store hær og som er ledet av den ærefulle kapteinen O'Brian og nestkommandant Lin. Sammen kjemper styrken seg gjennom plyndrende bander for å finne flere overlevende, samle rasjoner og ikke minst slått imot en ny trussel, the Floral Virus. Underveis kommer også Ed og legionen over en annen overlevende, en ung jente med hukommelsestap som likevel innehar enorme og detaljerte kunnskaper om militære data. Ed døper henne Catleia, og Catleia skal vise seg å bli en viktig karakter videre i historieforløpet, ikke minst når restene av Laurentia tar opp igjen sin 100-årige krig mot den andre verdensstormakten Zephyria.

Historien i Advance Wars: Dark Conflict har alle japanske postapokalyptiske klisjeer man kan tenke seg. Her har vi avansert teknologi, gale vitenskapsmenn, innbilske og maktsyke statsmenn og ærefulle soldater. Det eneste som strengt tatt mangler for å gjøre sammenligningen komplett er store mecha-roboter. Selv om historien begynner helt greit, er det lite nytt å hente her, og det hele blir bare et forsøk på å skape en grei handling. For krigsentusiasten er det kanskje ikke så viktig, men Intelligent Systems har vist oss før at dette kan de bedre, både innenfor Advance Wars- og Fire Emblem-serien.

Det er derimot mye som kan trekkes frem. Den grafiske stilen er noe endret siden forrige spill i serien, ettersom settingen forlanger det. Og det kler spillet bra. Musikken er også forbedret siden sist, med et tyngre preg enn tidligere. Den blir kanskje, som det meste av spillmusikk, repetativ i lengden, men den fungerer veldig bra i passe mengder til å skape en god følelse for settingen. Utnyttingen av de to DS-skjermene skiller seg ikke mye ut ifra forrige Advance Wars eller Fire Emblem til DS, men det gjør absolutt ingenting. Her har vi data og informasjon på den øverste skjermen, og selve slaget på den nederste og trykkfølsomme skjermen. Dersom du ønsker det, er det ingen sak å kontrollere enhetene langs brettet med touch-pennen.


En gameplay-faktor som er tonet kraftig ned i forhold til tidligere spill i serien, er det såkalte Commanding Officer Power (CO Power). Et kjennetegn med Advance Wars har vært at alle COs har hatt en egen super-egenskap som man kan aktivere jo større fremgang man måtte ha i slaget (få enhetene til å bevege seg lengre, øke rekkevidden på langdistanseenheter, ramme alle fiender innenfor et visst område etc). I Advance Wars: Dark Conflict er ikke CO Power helt borte, men den er tonet kraftig ned. Man må betale for å plassere sin CO i en enhet (som da blir markert sterkere enn vanlig), og det er vanskeligere å tjene opp CO-poeng slik at de kan utløse CO Power. På toppen av det hele er det få CO Powers som gjør store endringer på slagets gang. Det blir med andre ord større fokus på egne strategiske evner i spillet, noe som får meg til å trekke den konklusjon at nedtoningen av CO Power ikke er en dum ting likevel.

Selv om Advance Wars fremdeles har et stykke igjen (i mine øyne) til artsbror Fire Emblem, er det lite galt med Dark Conflict. Det er morsomt, vanedannende, har en god vanskelighetskurve og er lett å plukke opp på f.eks. bussen eller flyet. Er det håndholdt strategi til DS man vil ha, er Advance Wars: Dark Conflict slettes ikke et dumt valg.