Final Fantasy V Advance

Sommeren i år kan virke å bli en tid for mye spill og litteratur, det lille jeg har av arbeid tatt i betraktning. Anmeldelsene kan dermed bli mange i sommer. Den første av dem følger allerede nå, ettersom jeg har spilt meg gjennom Final Fantasy V de siste 3 1/2 ukene.

Final Fantasy V kom første gang ut på Super Nintendo (SNES) i Japan i 1994. På den tiden var det ikke alle Final Fantasy-spill som ble utgitt utenfor Japan, og Vesten så spillet for første gang i 1992, ett år etter forgjengeren Final Fantasy IV. Vestens første offisielle møte med spillet var på Playstation i 1999, og GBA-utgaven kom ut i Europa i 2007. Gjenutgivelsene har ikke endret noe særlig på originalspillet, her er grafikken og historien bevart intakt.

Final Fantasy-spillene har sitt særpreg. Helter som redder verden fra ødeleggelse eller utryddelse, sjarmerende karakterer og en historie som driver det hele frem og skaper bånd mellom karakterer og spiller. FFV er intet unntak. I spillet følger vi hovedpersonen Bartz og hans Chocobo-venn Boko, en omreisende eventyrer, som kommer over et meteorittfall. Dette blir starten på eventyret som etterhvert kommer til å involvere Prinsesse Lenna, senile bestefar Galuf, "transvestitten" Faris og Galufs barnebarn Krile. Sammen begir eventyrerne seg ut på ferden for å stoppe verdens fire krystaller fra å bli ødelagt og skape kaos i verden.


Om man sammenligner FFV med sin forgjenger, vil jeg påstå at FFV har mer sjarm over seg enn FFIV. Nå er FFIV et mer alvorspreget spill historiemessig, uten at det gjør noen av spillene dårligere. De har bare en litt annen stil. Æren for sjarmen i FFV kan hovedsaklig tilskrives karakterene, som er en svært så lystig gjeng. En lett omgjengelig tone karakterene imellom, morsomme situasjoner og personligheter gjør FFV-persongalleriet til et morsomt team å spille med. Også andre karakterer bidrar til å trekke opp sjarm- og humorfaktoren, ikke minst den "store" Gilgamesh, en tilbakevendende FF-karakter som her gjør sitt inntog.

I FFIII ble FF-spillere i stor grad introdusert for arbeidsklasse-systemet. Arbeidsklasse-systemet gjør at man velger forskjellige kampklasser (kriger, munk, black mage, white mage, dragoon osv) og går opp i level jo mer man bruker dem. Hver klasse har dessuten sine egenskaper og fordeler/ulemper. FFV gjenintroduserer arbeidssystemet og videreutvikler det. Her velger man en klasse, bruker den i kamp og går nok opp i level til man har mestret "yrket." Jo bedre man mestrer yrket, jo bedre egenskaper kan man videreføre og bruke parallelt med andre klasser. En munk som kan bruke Summon eller Black Magic? Null problem. Om man velger å gå tilbake til "grunnklassen," Freelancer, får man de beste stats fra de klassene man har mestret, og kan samtidig velge alt av utstyr og egenskaper. Kombinasjonsmulighetene er utrolig store (man har 26 yrker å velge mellom), og gir deg som spiller mestringslyst og inspirasjon til å lære karakterene flest mulig yrker og egenskaper før den siste bosskampen.


Grafikken er det ikke mye å si på. Dette er et "tidlig" SNES-spill, med et klassisk ovenfra-og-ned-perspektiv slik man finner det i de fleste RPG-spill fra den tiden (Zelda, Fire Emblem og til dels Chrono Trigger). Det utpreger seg altså ikke noe særlig. Spilletiden er svært passelig: Jeg ble ferdig på ca 30 timer, uten betydelig store mengder continues og uten å ha tatt absolutt alt av side quests i spillet (men jeg har tatt de fleste og viktigste). Musikken er noe varierende. Igjen er det FF-veteran og mester Nobuo Uematsu som står for musikken. Noen av melodiene er svært repetative og kjedelige, mens andre går inn i overklassen når det gjelder FF-musikk. FFV introduserer oss som sagt for karakteren Gilgamesh, og med han får vi også servert musikktemaet Battle on the Big Bridge (også kjent som Clash on the Big Brigde og Battle with Gilgamesh, et tema jeg kan fremføre på piano). Videoene på slutten gir en smakebit av Gilgamesh-musikken.

Den store skuffelsen i FFV er bossen, eller den siste bossen for å være eksakt. Exdeath er en klassisk spillskurk som bare er ute etter å ødelegge alt, skape kvalm og kontrollere en-eller-annen überkraft som vil gi ham nærmest guddommelige egenskaper. Han skiller seg ut fra hovedpersonene i spillet med det at han er en totalt uinteressant karakter, uten glød, sjarm eller originalitet. Til gjengjeld er han den enkleste sistebossen jeg noen gang har spilt mot i et RPG-spill, noe som heller ikke trekker opp.

FFV stiller seg i den lange rekken av FF-spill som gjør serien til det den er: En av verdens fem bestselgende spillserier. FFV er med på å trekke serien opp til denne velfortjente posisjonen. Hvor i rekkefølgen av FF-spill spillet plasserer seg får bli en meningssak. Dårlig er det ihvertfall ikke.

Til slutt: Noen versjoner av Gilgamesh-temaet: