Batman: Arkham Asylum

De siste spillene jeg har anmeldt har ofte vært noe utgått på dato. Det er derfor "med stor glede" at jeg kan presentere et relativt ferskt og fremdeles svært aktuelt spill, faktisk så nytt som to uker gammelt. Vi snakker om Batman: Arkham Asylum.

De fleste superheltspill som har kommet ut i årenes løp har som regel vært noe møl. Enten har de vært spill basert på superhelt-filmer - og spillmatisering av filmer skal man som hovedregel ligge langt unna - eller så har de vært halvhjertede forsøk på å melke superheltnavnet for hva det er verdt. Nå har det derimot kommet ut et spill som helt klart bryter den tendensen. Batman: Arkham Asylum er spillet som er basert på tegneseriematerialet fremfor filmene om superhelten, og hvor utviklerne har tatt seg god tid og gjort seg flid med produktet sitt. Og resultatet gjør at vi kan si som Robin: Holy shamrocks, Batman!

Spillet åpner med Batmobilen, hvor Batman kjører Joker ut til Arkham Asylum for the Criminally Insane, stedet hvor de fleste superskurkene i Gotham blir låst inne. Noe føles likevel feil; Joker gav så lett opp. Mistanken skal vise seg velbegrunnet. Joker har i månedsvis planlagt sin egen innleggelse til minste detalj, og det tar ikke lang tid før han bryter løs, slipper fri de andre superskurkene og kupper hele Arkham. Det er duket for en lang natt for mørkets ridder hvor han må få orden i asylet igjen, før Joker rekker å komme så langt i planene at han kan spre kaos og ødeleggelse over Gotham.

Arkham Asylum er som sagt ikke basert på filmene, noe som har gitt utviklerne friere tøyler enn ellers. Det resulterer i et slags best-of-scenario med alle slags Batman-karakterer. De fleste skulle klare å finne en av sine favoritter i spillet, enten det er Batman selv, Joker, Bane, Harley Quinn eller Scarecrow. Mange av stemmeskuespillerne gjør comeback fra DC Animated Universe; dette gjelder først og fremst Batman (Kevin Conroy), Harley Quinn (Arleen Sorkin) og Joker (Mark Hamill, aka Luke Skywalker). Alle skal ha skryt for sine livgivelse til sin karakter, men særlig Mark Hamill utmerker seg. Hadde det eksistert en spill-Oscar for beste stemmeskuespiller hadde Hamill vært en sterk kandidat.

Atmosfæren i spillet er lagt tett opp til de to siste filmene: Mørk, dyster og utmerket for å snike i skyggene. Som Batman gjelder det derfor å bruke alle de tøffe gadjetene dine til å luske og ta ut Jokers halvglupe gangstere en etter en. Her må en gjemme seg i skyggene, snike seg bak skurkene eller slenge seg mellom gargouillene for å unngå å bli oppdaget. Om man har høyden til sin fordel kan man bruke kappen til å gli og ta ut skurkene. Henger man fra en gargouille lærer man etterhvert hvordan man kan plukke opp fiendene. At skurkene er så dumme at de aldri lærer seg å se opp gjør snikingen litt vel enkelt innimellom. Selve snikeaspektet er ikke nytt i spillsammenheng, og folk med noe spillerfaring vil merke likhetstrekkene til både Metal Gear Solid og Splinter Cell. Arkham Asylum bringer lite nytt i denne sammenheng, men låner det beste fra forgjengere innen sjangeren. Og det fungerer egentlig helt fint.

Noen ganger må man likevel gå til mer direkte angrep og gå inn i skikkelig nevekamp. Selve kampsystemet fungerer stort sett bra, men til tider er følelsen av knappemosing sterkt nærværende. Når den følelsen ikke er der, flyter det sømløst. Ved å kombinere flest mulig slag får man combo bonus. Ved kritiske og imponerende manøvre brukes slow cam i ekte 300-stil. Ved siste og avgjørende slag skiftes kameravinkelen til nærfokus. Bosskampene fungerer stort sett etter samme prinsipp, med unntak av Scarecrow. Selv om kampsystemet skal ha ros for detaljnivå og sømløshet, savner jeg litt mer variasjon i fiendebildet av og til.

Grafikken i spillet er upåklagelig. Det er vakkert, mystisk og dystert hele veien gjennom. Detaljnivået er høyt, noe som også henger sammen med at man underveis kan prøve å løse gåter utplassert av Batman-fienden Riddler (dessverre ikke portrettert av Jim Carrey). Disse gåtene betyr ofte at man må granske nærmiljøet for en konkret detalj. Å løse gåtene lønnes med oppgraderinger, erfaring eller karakter-portretter. I tillegg til grafikken skal også musikken ha ros. Jeg oppfattet musikken som "typisk" Batman, selv om lista ligger nok nærmere 80- og 90-tallsfilmene enn de to nyeste.

Men alt dette hadde hatt lite å si hvis ikke historien hadde drevet det hele frem. Og det er her Arkham Asylum klinker til. Historien er velskrevet for Batman-verdenen, samtidig som det er ideelt for spillmediet. Vi snakker en god, gammeldags detektiv-historie der plottet gradvis blir klarere, samtidig som man får utfolde seg som Batman i all hans prakt: Med kappe, jernvilje og mange tøffe dingser. Vi snakker dermed om et spill som både nybegynnere og erfarne Batman-fans vil kunne kose seg med.

Kort oppsummert: Til tross for en viss plagiering, lite varierte kamper og lite glupe skurker, har Batman: Arkham Asylum gjort det meste riktig. God casting, godt plot, spennende gameplay og en følelse av å faktisk være Batman gjør at Batman: Arkham Asylum fortjener all den rosen det har fått.