Nok en gang ble denne bloggposten forskjøvet med ett døgn, og nok en gang skylder jeg på mastergraden. Når man først kommer inn i skrivemodus, da bør man utnytte den for hva den er verdt.Noen serier er av den typen som forsøker å fengsle deg med sin bisarre og til tider ganske banale fremtoning. Serier som Sayonara Zetsubo Sensei forsøker, men får det ikke helt til. Serier som Excel Saga og Seitokai no Ichizon forsøker også, og lykkes dersom de klarer å fange deg inn med sin sære humor og småreferanser til andre serier. Serien som nok må sies å klare dette aller best er The Melancholy of Haruhi Suzumiya.
Møt Kyon, den helt gjennomsnittlige videregående eleven som for lenge siden har gitt opp troen på barndomsfantasier som romvesener, tidsreisende og folk med paranormale krefter. Mannen ønsker bare å tilbringe sine videregående dager i fred og fordragelighet som alle andre. At han havner i samme klasse som Suzumiya Haruhi gjør selvsagt at dette blir en umulighet. Haruhi er ikke bare det pene multitalentet som mestrer nesten alt hun gir seg i kast med: Hun er også tilnærmet hyperaktiv, klin hakke gal og vil, som hun sier det "track down time travellers, aliens and ESPers hand have fun with them." Med nettopp denne formuleringen drar hun med seg stakkars Kyon og danner skolefritidsgruppa SOS Brigade. Foruten Haruhi og Kyon skal gruppa etterhvert også telle tre andre medlemmer: Den introverte bokormen Nagato Yuki, utvekslingsstudenten Koizumi Itsuki og den klossete lolita-jenta Asahina Mikuru. Under Haruhis eksentriske ledelse skal SOS Brigade bli kilde til mang en spennende opplevelse, samtidig som man etterhvert lærer brigademedlemmenes sanne natur å kjenne.
Melancholy er en serie som balanserer det spesielle og det eksentriske med det allmenne og lett tilgjengelige på nærmest perfekt vis. Javisst inneholder serien mang en anime-stereotypi, og javisst inneholder den ekstremt pratsomme kvinnfolk med det som kan oppfattes som plagsomme stemmer, men det er nettopp også noe av det som gjør serien så uforglemmelig og forlystelig. Glem din gjennomsnittlige high school drama-serie. Melancholy er galskap fra ende til annen, og til tross for å spille på anime-klisjeer for å gjøre narr av dem er denne serien noe av det mest unike man finner. Bare det at de 14 episodene i første sesong av serien ble sendt i en hulter-til-bulter-rekkefølge er bare noe av det som illustrerer galskapen. Haruhis tiltakslyst i sin ustanselige jakt på romvesener, tidsreisende og lignende kjenner ingen grenser, noe de andre brigademedlemmene bare må finne seg i (og som ofte går utover stakkars Kyon).
Mye av serien står og faller på tittelpersonen Haruhi selv. Men takket være det unge stemmeskuespillertalentet Hirano Aya, som fikk sitt gjennombrudd med serien i en alder av knappe 19 år, er serien mer enn bare godkjent. Makan til mer rappkjeftet, energisk og elskverdig person skal man sannelig lete langt etter. Det er med andre ord ikke så rart at Melancholy ble et aldri så lite kultfenomen, hvor folk bl.a. kunne samles og bryte ut i full dans basert på trinnene fra avslutningslåta Hare Hare Yukai. Sprøtt fra ende til annen, jajammensanten...Skal man først se anime, komemr man ikke utenom Melancholy. Men ta det helt med ro: Seriens 14 episoder er noe av det beste man kan investere sin tid i innenfor mediet. Bare sørg for å sette deg ned med et åpent sinn og innta galskapen i full mundur.
Top 10 Anime Series:
- #4: Death Note
- #5: Full Metal Panic!
- #6: Welcome to the N.H.K.
- #7: Chobits
- #8: Fairy Tail
- #9: Lupin the 3rd
- #10: Neon Genesis Evangelion
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar