Det er likevel en serie innenfor sjangeren machine-man-relations (eller human-cyborg-relations som det heter i Star Wars) som skilte seg noe ut da jeg så den for første gang, og som ble en inngangsport for meg til lignende serier innenfor samme sjanger. Jeg tenker da på 2002-serien Chobits.
Grunntanken i Chobits er egentlig lett å forstå: Forestill deg at alle datamaskiner, eller personal computers som det heter på engelsk, ser ut som mennesker (gjerne unge kvinner) fremfor de metalliske boksene vi er vant med i vår virkelighet. Da blir datamaskinene virkelig personlige (HPs reklamekampanje om "The computer is personal again" er dermed småtterier sammenlignet med grunnkonseptet i Chobits), noe som samsvarer ganske godt med det japanske ordet for PC, "Persocom" (uttales pa-so-kon).I serien følger vi den unge Motosuwa Hideki, en ung mann som etter å ha strøket på opptakseksamen ved universitetet finner ut at han vil flytte til Tokyo og ta forberedende kurs for å øke karaktersnittet. For en stakkars bondegutt fra Hokkaido er overgangen til storbylivet ikke bare lett. Uten stort med penger har han ikke engang råd til en persocom, som jo "alle" i storbyen har. Det hele endrer seg når han en kveld finner en mystisk persocon som er slengt på dynga, og som han ender opp med å ta med seg hjem og (etter mye strev) får aktivert. Persocomen viser seg å være uvanlig på mange måter: Ikke har den noe forhåndsinstallert OS, og det eneste ordet maskinen klarer å ytre er "Chi." Hideki gir derfor persoconen navnet Chi, og en merkelig maskin-menneske-relasjon begynner hvor Hideki delvis må innta rollene som forelder og venn.
Chobits er på mange måter en merkelig serie, både på grunn av plottet og seriens noe "feminine" strek og visuelle stil. Man kan likevel spekulere på om det ikke er nettopp dette merkelige som gjør serien så tiltalende. Samtidig er det interessant å se hvordan en del av spørsmålene man ofte finner i denne typen serier får en ny dimensjon når datamaskinene får det personlige utseende som persocomer har. Kan man utvikle relasjoner til et ikke-levende vesen? Hva med følelser som vennskap, avhengighet eller romantikk? Hvilke rettigheter har et ikke-levende vesen? Kan våre relasjoner overfor ikke-levende vesener komme i veien for eller ødelegge relasjonene til våre medmennesker? Slike spørsmål inntar en sentral rolle i Chobits, og ikke alle blir besvart like tydelig og udiskutabelt: Her oppfordres seeren til å tenke selv.
Persongalleriet i Chobits er kanskje ikke verdens mest originale, men det er uten tvil sjarmerende. Hideki er den litt typiske, ikke-for-flink-på-skolen og sære unge mannen (med en over gjennomsnittet brennende interesse for porno, som ofte tjener som en form for comical relief i serien). Chi skriver seg lett inn på lista blant animehistoriens mest sjarmerende vesener: Det er ikke så ofte man støter på animefigurer som rygger og deretter tar løpefart for å gi folk en klem idet de kommer inn døra. Chi utvikler også etterhvert et vennskaplig forhold til Hidekis nabos persocom, Sumomo, som også tjener som en lettere humoristisk rolle i serien. Et av seriens svake punkt er kanskje mangelen på veldig solide birollefigurer, men de tjener likevel sin funksjon. At seriens musikkspor ikke er veldig minneverdig er vel kanskje et unikum for en serie på denne topp ti-lista, men plagsom er den da heller aldri.Chobits er kort oppsummert en interessant serie, som stort sett balanserer bra mellom romantisk komedie og science fiction. Man skal ikke ha sett mye anime før man gir seg i kast med denne serien, og slik sett kan Chobits gjerne bli inngangsporten til nye og lignende animeserier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar