Noen animeserier treffer deg bare. Rett i hjerterota. Det kan være fordi hele serien bare oser av en eller annen form for ubeskrivelig sjarm, slik som Kimi ni todoke. Det kan også være fordi serien består av et persongalleri som etterhvert viser seg å ha flere og dypere sider enn det man i utgangspunktet skulle tro, slik som Toradora. Men noen serier kombinerer dette med å beskrive en tematikk og et samfunnsproblem på en slik måte at det er umulig å ikke bli berørt av det på en eller annen måte. Welcome to the N.H.K. er en slik serie.På japansk har man et ord for unge mennesker (gjerne unge menn) som frivillig eller ufrivillig velger å isolere seg mer eller mindre fullstendig fra omverdenen og ha minst mulig sosial omgang med andre mennesker. Slike mennesker kalles for hikikomori, som kan oversettes omtrentlig med tilbaketrekker. Ettersom fenomenet regnes som forholdsvis nytt og på mange måter er skambelagt er det vanskelig å si hvor utbredt fenomenet er, men noen antar at omtrentlig 1% av Japans befolkning består av hikikomori. Welcome to the N.H.K. er viet til denne, og mange andre, mørke og triste samfunnsproblemer av psykososial art.
Vi følger i serien den 22 år gamle Satou Tatsuhiro, som lenge virket som en vanlig, ung mann. Etter tre ubetydelige og begivenhetsløse år på videregående var planen å begynne på univsersitetet, men en dag sa det bare stopp. Tatsuhiro fikk det plutselig for seg at alle tilfeldig forbipasserende så ned og lo av ham, fikk et panisk anfall og løp hjem til leiligheten sin. Hvor han også har blitt værende de siste fire årene, med unntak av überkorte handleturer på den lokale matsjappa. Tatsuhiro mener imidlertid at han er offer for en konspirasjon: Han er blitt offer for den altomfattende organisasjonen N.H.K. (Nihon Hikikomori Kyoukai, Japans hikikomori-korporasjon. Akronymet er en parodi på navnet på den japanske statskanalen NHK, Nippon Housou Kyoukai), som gjennom media skaper en kultur av fanboys (otaku) som igjen ender opp som hikikomori.
Tatsuhiro vil gjerne komme ut av situasjonen, men med sin sosiale angst makter han ikke engang å gå ut døra. Det hele snur imidlertid når han en dag blir "oppdaget" av nabojenta Misaki, som finner ut at hun vil forsøke å kurere Tatsuhiro. Dermed begynner Tatsuhiros kamp mot hikikomori-tilværelsen, hvor han underveis oppdager at også mange mennesker i hans lille bekjentskapskrets også har sine indre demoner å kjempe mot.
En årsak til at Welcome to the N.H.K. treffer hos så mange, inklusivt meg selv, er de mange problemstillingene serien tar opp. Hikikomori er én gruppe som mange animeseere fort kan kjenne seg igjen i - det er ikke til å stikke under en stol at nerdekulturen består av mange mennesker med lettere reduserte sosiale evner og tendenser til innesluttethet. Men serien stanser ikke der. Barnemishandling, selvmordstanker og økonomisk desperasjon er også noe av det som tas opp i serien. Det verste er at mye av det, til tross for porsjoner med absurditeter, er skremmende realistiske scenarier. Welcome to the N.H.K. er ikke serien for de som bare vil ha lett humor og en solid latterkule, selv om man vil få servert dette iblant (noe av det musikalske materiale er rett og slett hysterisk morsomt når det settes inn i kontekst).
Det er vel kanskje noe av grunnen til at serien stikker sånn. Man ser den og tenker fort: "Under gitte omstendigheter kunne det vært meg." Man innser at noen ganger er det rene tilfeldigheter eller uforutsette faktorer som skiller "vinnerne" fra "taperne," og hele serien blir brått så utrolig nær og human. Om noen innrømmer at de har felt en tåre på et eller annet tidspunkt i løpet av serien, vil jeg slettes ikke bli overrasket: Welcome to the N.H.K. er den animeserien per dags dato som har rørt meg mest på det emosjonelle plan.For den som vil ha en realistisk animeserie, eller i det minste en serie med realistiske problemstillinger, er Welcome to the N.H.K. noe av det beste jeg kan anbefale, og man behøver nok heller ikke mye kjennskap til mediet før man gir seg ikast med serien. Alle som har sett seg lei av happyhappy-serier og kliss like shonen-serier bør også ta en titt. Se serien, tenk over dets tema og kjenn på hvilke følelser du måtte sitte igjen med!
Top 10 Anime Series:
- #7: Chobits
- #8: Fairy Tail
- #9: Lupin the 3rd
- #10: Neon Genesis Evangelion
4 kommentarer:
Alle som har sett seg lei av happyhappy-serier og kliss like shonen-serier bør også ta en titt.
Truffet? Neeeida.
Tror Bleach og Fairy Tail oppfyller mitt shonen-behov med god margin.
One Piece og Fairy Tail fyller kvoten for min del. For all del, shonen-serier kan være underholdende nok de, men det er alltid bra med litt variasjon (og ikke minst: serier som faktisk tar slutt en gang).
Speaking of which, Bleach-mangaen har nettopp startet på aller siste story arc... Slutten er faktisk i syne, det er utrolig!
Jeg var aaldri på gråten når jeg så den serien. *host*
Nei, jeg snakker ikke om Bleach :P
Legg inn en kommentar