Shonen-serienes appell og salgspotensiale ble for alvor etablert med Dragon Ball, serien som for mange ble selve definisjonen av anime. Tidligere på denne lista har jeg gitt en annen shonen-serie en åttendeplass, nemlig Fairy Tail. Her til lands er nok likevel den mest populære shonen-serien Naruto. Dessverre. Jeg sier dessverre, og påkaller herved alle Naruto-fans vrede, men sannheten er at Naruto mest sannsynlig er en av de mest oppskrytte serier i moderne animehistorie. Vi snakker om en serie som begynte med en unik glød og et stort potensiale, og som faktisk var temmelig bra i starten, men som etter kort tid falt, og fallet var stort. En annen grunn til at jeg sier "dessverre" med hensyn til Narutos popularitet, er at serien fjerner fokus fra en konkurrerende shonen-serie som er så betraktelig mye bedre, og som dermed karrer til seg andreplassen på lista. For Oda Eiichiros mesterverk One Piece er virkelig en serie som fortjener all ros den kan få.
Inspirert av animeserien Vicky the Viking (som igjen er inspirert av boka Vikke i Vesterled) og sin forkjærlighet for pirater skapte Oda mangaserien One Piece, som kort fortalt handler om The Grand Age of Pirates. Omtrentlig tjue år før seriens handling finner sted ble mannen som hadde alt verden kunne tilby, sjørøverkongen Gold Roger, stilt for retten og henrettet. Men som sine siste ord uttalte Roger følgende til folkemengden: "My treasure? If you want it, I'll give it to you. Search for it! For I left it all in that one place." Skatten, kjent på folkemunne som One Piece, ble dermed målet som drev mang en mann (og noen kvinner) til å bli pirater. Piratenes samlingssted ble Grand Line, verdens ekvatoriale linje og verdens farlige farvann, stedet hvor Gold Roger var den ubestridte kongen. Og med så mange konkurrerende pirater ute på fjorden, er konfrontasjoner og konflikter uungåelige.Inn i serien seiler hovedpersonen Monkey D. Luffy, som drømmer om å bli den neste sjørøverkongen. Luffy har et unikt potensiale for å nå drømmen. Ved siden av et uknekkelig pågangsmot og troen på kameratskap, har Luffy en spesiell kraft: Han har en kropp av gummi. Gummikroppen er resultatet av å ha spist en djevelfrukt (Devil Fruit/akuma no mi), en sjelden type frukter i One Piece-verdenen som gir spiseren en eller annen unik egenskap, men som gjør at vedkommende også vil synke til bunns i kontakt med vann (dermed er det temmelig ironisk at de fleste djevelfruktspisere blir pirater eller marinesoldater). Samtidig vet Luffy at å bli sjørøverkonge alene verken er realistisk eller noe moro i det hele tatt. Dermed seiler han av sted for å samle seg et mannskap, for deretter å seile mot Grand Line.
Jeg nevnte innledningsvis at Narutos problem var at serien begynte så bra, men deretter bare har gått i en jevn kurve nedover. Med One Piece er progresjonen stikk motsatt. Her begynte animeserien helt på det jevne, og Luffys jakt etter et mannskap var absolutt underholdende, men ikke særlig unikt eller hakesleppende. Men så, med en gang mannskapet seiler inn i Grand Line (rundt episode 60) snur seriens utvikling seg til å bli en eksponensiell kurve. Grand Line er stedet hvor de sterkeste, sykeste og ondeste samles i en kamp om makt og prestisje, noe som unektelig gir rom for bokstavlig talt et hav av potensiale. At serien nå har bikket 500 epiosoder og bare ført Luffy & Co halvveis langs Grand Line er vel bare med på å statuere eksempelet.
Likevel er det ikke moro å se en serie på over 500 episoder dersom den ikke har et sterkt persongalleri og gode klimaks. One Piece kan skimte med begge deler. Det er faktisk utrolig å se hvordan Odas kreativitet nærmest aldri ser ut til å ta slutt. Ikke bare er Luffys mannskap en gjeng med elskverdige skikkelser, men fiendebildet slutter heller aldri å overraske. Djevelfruktene gir Oda mulighet til å vise denne kreativiteten på unikt vis (ettersom hver djevelfruktbruker bare kan ha én egenskap, må Oda tenke klok igjennom hvilken egenskap de forskjellige brukerne skal ha). God humor skader selvsagt heller ikke. One Piece har, til shonen-serie å være, et av de beste persongalleriene som finnes der ute. Et persongalleri som etter over ti år fremdeles kan bevege seeren til latter, smil og tårer.
Når djevelfruktbrukere braker sammen, da blir det bråk. Slåsskamper spiller en sentral rolle i One Piece, slik det så ofte gjør i shonen-serier, og i One Piece kan det gå skikkelig heftig for seg. Det spennende og unike, dersom man sammenligner med både Fairy Tail og Naruto, er at One Piece som regel unngår de store deus ex machina-øyeblikkene i kampsekvensene. Noen klisjeer om venners og kameratskapets betydning vil man selvfølgelig få servert underveis, men alt i alt er det skrekkelig underholdende. (Dessuten slipper vi det stadig gjentakende pjattet om "Åh, han er slem og fæl, men jeg forstår ham fordi jeg var akkurat slik selv en gang" som en viss annen serie kjører opp i trynet på seeren ved nesten annenhver episode...)
Det er vanskelig nok å holde på seere etter en to timer lang film. Det er enda vanskeligere å holde på interessen etter en TV-sesong eller et tjue timer langt spill. Når One Piece har klart å beholde en så stor fanskare etter over ti år lang sendetid, burde det gi visse antydninger om kvaliteten. Jeg er ihvertfall ennå ikke lei, og ser frem til de fremtidige eventyrene på reisen til Luffy og hans trofaste mannskap. For, som en annen TV-serie sier, "the journey is the worthier part."
Dagens spørsmål til alle One Piece-fans er: Hvilken djevelfruktegenskap ville du helst hatt?
Top 10 Anime Series:
2 kommentarer:
Begynte å bli redd no siden eg ikkje hadde sett One Piece på lista. Hakket før eg kom til Oslo for å gi deg deng :P
Det er akkurat det du seier, One Piece starter faktisk under medium. Det er rett og slett så dårlig at eg har ikkje klart å rekruttere noen andre til å sjå/lese serien, bortsett frå et par som såg noen av de siste kampene og har tråkket seg gjennom med synkende iver og lyst :P
Som du seier så er det ikkje så veldig "Deus Ex Machina" i denne serien. Hoveddelen av de øyeblikkene kor ein kan få den følelsen virker å enten vere et resultat av at Oda har gått frå å skrive serien over 3 år til 10 eller at det er absolutt plausibelt i det universet han har produsert (om ein tenker seg om).
Sjølv så liker eg at kampene er i hovedsak intelligente eller enkle, dristige (Luffy som veit at han kan ødelegge seg ved å bruke Gear 3) eller morsomme. Sjelden at det blir brukt tid på å elaborere om teknikk eller grunn til det man gjer.
Uff. One Piece er det eineste eg virkelig er fan av. Det merkes. Så enkelt, og så engasjerende.
Vil berre påpeke at grunnen til at eg dumper de fleste serier som ellers er ganske gode er på grunn av nettopp deus ex machinas. Hater det så intenst.
Legg inn en kommentar