Half-Life

Det er ikke ofte spillverdenen settes på hodet fordi det kommer et spill som bryter med alle fastsatte normer, endevender standarder og serverer oss en tilnærmet fullstendig ny måte å tenke på. Enda mer sjeldent er det at et spillstudio presterer dette med sitt aller første spill. Men nettopp dette er bakgrunnshistorien for Valve og deres debutspill fra 1998, Half-Life.

Det hele begynte i 1996. Microsoft-millionærene Gabe Newell og Mike Herrington takket for seg, fant ut at de heller ønsket å jobbe innenfor spillindustrien og etablerte selskapet Valve. Ved hjelp av en kraftig videreforbedring av den originale Quake-grafikkmotoren satte studioet i gang med utviklingen av to forskjellige spill, hvor det ene var historieorientert og det andre actionbasert. Takket være et genialt hode (Gabes hode, for å være presis) ble prosjektene kansellert og utviklerteamene satt sammen til å lage et skytespill som kombinerte disse to elementene – action og historie. Dermed var det i 1998 duket for et FPS-spill verden knapt nok hadde sett makan til tidligere.

Gordon Freeman, den tøffeste nerden i spillhistorien

En ''vanlig'' dag på jobben
Det hele begynner som en rolig og alminnelig hverdag på det gigantiske forskningskomplekset til firmaet Black Mesa et eller annet sted i New Mexicos ørkenlandskap. Den 27 år gamle MIT-utdannede Gordon Freeman med spesialkompetanse i teoretisk fysikk trer ut av enskinnebanevognen, ikler seg selskapets spesialutviklede Hazardous Enviroment (HEV)-drakt og drar ned på labben hvor eksperimentene pågår. Denne dagen skal det imidlertid gå fryktelig galt. En mystisk gjenstand som blir skjøvet inn i en teststråle skaper en interdimensjonal rift og endevender Black Mesa-komplekset. Snart er hele komplekset oversvømt av utenomjordiske vesener fra dimensjonen Xen, som uten tvil er av det mer fientlige slaget. Bedre blir det heller ikke av at spesialsoldatene som etterhvert gjør sitt inntok i komplekset ikke er sendt for å redde Gordon eller kollegaene hans, men er der for å sikre at alle bevis og vitner blir fjernet. Gordon må dermed kjempe seg gjennom et ødelagt forskningskompleks for å overleve, finne veien ut og samtidig gjøre det han kan for å stanse den kontinuerlige strømmen av Xen-vesener en gang for alle.

Historien om forskningsprosjekter som bærer galt av sted verken var eller er noe nytt i populærkulturen. Derimot var Valves måte å integrere en slik historie i et moderne skytespill heller ukjent. I tillegg var den narrative teknikken brukt i Half-Life unik for sjangeren. Historien serveres ikke i form av filmsekvenser, lange dialoger eller bøttevis med tekst på skjermen, men blir åpenbart stykkevis gjennom spillets gang ved å overhøre fiendens samtaler eller møte andre overlevende. De stadige smådryppene av informasjon sørger for å holde på spenningen hos spilleren, og serverer noe så uvanlig (både den gang og nå) som et skytespill med en god og spennende historie.

Store, skumle interdimensjonale skapninger er bare hverdagskost for en forsker ved Black Mesas forskningskompleks. Maskingevær også, for den saks skyld.

Bryter alle standarder
Dersom man sammenligner Half-Life med andre store skytespill fra sin tid, som Wolfenstein, Doom, Quake og Goldeneye 007, er det ikke vanskelig å se Valves innovative tankegang og nyskapende kreativitet. De tre førstnevnte spillene handlet stort sett om å meie ned alt som rørte på seg i tilnærmet Rambo-stil, hvor du til enhver tid var den jaktende, mens GoldenEye 007, til tross for likhetstrekk i spillestilen, var et klart nivåbasert spill. Half-Life bryter med begge disse trendene. For det første blir det ganske klart at selv om du langt på vei har brukbare våpen i din hånd, er det tydelig at du på ingen måte er jeger, men bytte. Følelsen av å være jaktet blir heller ikke mindre av at også myndighetene er på jakt etter deg. Til enhver tid kan små dimensjonsrift fremkalle skumle vesener fra Xen, noe som skaper en utsøkt følelse av nervepirrenhet snarere enn frykt eller grøss. Den nervepirrende følelsen blir også total når man legger til den begrensede men velplasserte bruken av musikk i spillet (less is more er tydelig her). For det andre klarer Valve det mesterstykket å presentere hele spillet i ett sammenhengede nivå delt inn i små kapitler (hvor et nytt kapittel kun annonseres ved en liten overskrift på skjermen) snarere enn små, korte nivåer.

Den helhetlige arkitekturen av Black Mesa-komplekset er langt ifra noe småtteri, og det helhetlige nivådesignet i spillet hvor absolutt alt henger sammen er rett og slett mesterlig utført. Her er det store variasjoner, med alt fra trange ventilasjonskanaler, plattformer hvor man må sørge for å ikke ende opp en dam av radioaktivt materiale og åpne landskap i fri natur. Det er likevel skrekkelig fascinerende hvor ofte man tror man endelig har funnet veien ut, før spillet klasker en knytteneve i trynet på deg og knuser alt håp om frihet (i det minste for denne gang).

Headcrabs er en av Xen-skapningene du fort kommer til å lære deg å hate gjennom spillets gang. Grrr...

Fengsler og fascinerer
Det er mange lovord jeg kunne ha sagt om Half-Life, og mange flere faktorer jeg kunne trukket frem (som våpenarsenalet, eller muligheten for å leke seg med utviklerverktøyet og skape egne mods noe som forandret spillmediet for alltid). Imidlertid tror jeg at jeg begrenser meg til å si at Half-Life er et førstepersons skytespill som faktisk klarer å holde meg kontinuerlig interessert, og som hele tiden lokker meg til å fortsette å spille. Med unntak av spill som Deus Ex og GoldenEye 007 er dette noe få spill gjennom historien har maktet å prestere, og burde være lovord nok om spillets kvalitet. Er man spillinteressert, kommer man rett og slett ikke unna dette epokegjørende mesterverket.

Score: 9,5/10