En ung, rødkledd kvinne kommer gående ut fra en sidegate i en mørk, røyktung by. Fargene som preger bygningene rundt er metalliske og uten liv. Kameraet zoomer stadig lengre bort fra kvinnen, og etterhvert kommer både en og to reaktorpiper til syne. Til slutt ser man hele byen, rund i formen og dyster av natur, med bare en grå røyk og noe grønnskjær her og der til å sprite opp fargene. Et tog høres. Kameraet zoomer inn på en av byens togstasjoner. Toget stanser, og ut av toget hopper en gjeng med miljøterrorister fra organisasjonen Avalanche og begynner å denge løs på soldatene for multiselskapet Shinra. Fra taket av toget hopper en ung mann i tjueåra med karakteristisk frisyre og en gigantisk sverd som er minst like stort som mannen selv. Hans navn er Cloud Strife, og dette er mannen du skal følge resten av historien.Ja, omtrent slik begynner Final Fantasy VII, som ble lansert i Japan for nøyaktig 15 år siden i dag. Spillet har i etterkant blitt stående som seriens mest kjente og ikoniske installasjon, og det er mangt et gamer-hjerte som blir varmt av nostalgi når man nevner navn som Cloud, Tifa, Barrett, Aerith, Red XIII eller Sephiroth. Med sin spennende historie, unike cyberpunk-setting, persongalleri som var unike for sin tid og utsøkt musikk av Nobuo Uematsu er det selv i dag vanskelig å ikke la seg fascinere av dette klassiske JRPG-eventyret.
Final Fantasy VII var en spillhistorisk milepæl på minst tre måter. For det første var dette det første spillet i serien som ble lansert i Europa. Før den tid var det kun tre av spillene som hadde fått en engelskspråklig lansering, og samtlige var kun gitt ut i Nord-Amerika. Her på berget var det dermed kun noen ytterst få priveligerte sjeler som hadde stiftet bekjentskap med serien. Det er derfor kanskje ikke så rart at mange norske FF-fans holder dette spillet så høyt i kurs: Den første kjærligheten er det som kjent noe spesielt med.
For det andre var Final Fantasy VII det første spillet i serien som ikke ble utgitt på en Nintendokonsoll. De seks første spillene i serien var forbeholdt Nintendos maskiner (dersom man ser bort fra MSX2-porten av det første spillet), men da Nintendo på midten av 90-tallet valgte å tviholde på spillkassetter som format for Nintendo 64, valgte Squaresoft å gå over til konkurrenten Playstation. CD-formatet var bedre tilpasset Squaresofts ambisjonsnivå, og selv da tok spillet hele 3 CD-plater. Resten er, som det sies, spillhistorie. Final Fantasy VII solgte i sin tid i millioneksemplar (i 2010 passerte man 10 millioner solgte enheter), og ble et av konsollens bestselgende spill. For mange ble nok spillet like mye en grunn for innkjøp av konsollen som Halo ble for Xbox noen år senere.
For det tredje (og her kommer spillhistoriens minst bevarte hemmelighet, bare så dere er advart) ble spillet ikonisk ved at en av spillets mest sentrale hovedpersoner, Aerith, tjue timer uti spillet blir drept av skurken Sephiroth. At Final Fantasy-figurer ble drept i løpet av spillets gang var ikke noe nytt; tilsvarende hendelser finner man i V og VI. Men Aeriths død skilte seg på mange måter ut. Den kom ut av ingensteds hen. Den er brutal, idet Sephiroth spidder en mediterende Aerith. Den gjør kampen mot Sephiroth så mye, mye mer personlig. Og ikke minst ble hendelsen brakt til live av det som på den tiden var uovertruffen 3D-grafikk og det melankolske temastykket Aerith's Theme klingende i bakgrunnen. At skolegårdsrykter på den tiden blant spillinteresserte sa at man kunne bringe henne tilbake til live igjen gjennom obskure ritualer forteller noe om hvilken effekt hendelsen hadde på datidens spillere (nostalgikere og nysgjerrige kan se hendelsen i sin helhet her).Det er mange grunner til både å like og mislike Final Fantasy VII (den dårlige oversettelsen er en av grunnene til at jeg gjerne ser en nyversjon i løpet av årene som kommer). Men spillets betydning for spillhistorien og spillere verden over er vanskelig å bestride. Gratulerer med dagen, Final Fantasy VII!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar