Super Mario 3D Land

Mario trenger ingen videre presentasjon. Den bebartede rørleggeren har i over 25 år reddet prinsesser og andre trengende i nød, uten at han har arvet halve Mushroom Kingdom av den grunn. Gjennom årene har han dessuten vist et bredt kompetanse-repetoar, og har opptrådt som både lege, baseballspiller, basketballspiller, OL-utøver og gokartsjåfør. Men det er når mannen legger ut på eventyr over høye fjell og dype daler for å berge prinsesse Peach at han er i sitt ess. Det er en grunn til at Mario-titler er i seg selv nok til å selge Nintendos konsoller. I høst var det endelig klart for Mario å boltre seg i brilleløs 3D-grafikk.

Mario er tilbake i god, gammel, klassisk stil.

På jakt etter prinsessa. Igjen.
Som vanlig er for Mario-spill er det ikke mye historie å skimte med i Super Mario 3D Land, og som vanlig betyr det absolutt ingenting. Vi får i åpningsscenen se en kraftig storm som raser over Mushoom Kingdom, en storm som får alle bladene på et spesielt tre til å blåse bort. Det viser seg at bladene er Super Leaves, som gir alle som rører et av bladene en tanooki-hale (tanooki-hale er et konsept som først ble introdusert i Super Mario Bros. 3, og navnet kommer av det japanske ordet tanuki, som betyr vaskebjørn). Dermed oppstår det en aldri så liten krise dagen derpå når det viser seg at Bowser nok en gang har kidnappet prinsesse Peach, og samtidig gjort beslag på de fleste av tanooki-bladene. Dermed blir det opp til Mario å legge ut på nok et eventyr for å berge prinsessa fra den stadig like plagsomme Bowser (man må beundre ''mannen'' for sitt pågangsmot, men dersom det er prinsessas hjerte han ønsker å vinne må det da virkelig finnes en bedre måte å gjøre det på enn disse stadige kidnappingene).

Noe av det første man legger merke til når man fyrer igang 3D Land er at spillet henter mye av sin inspirasjon fra tidligere spill i serien. Her er brett og konsepter med klare inspiratoriske trekk fra det aller første spillet fra 1985 (som f.eks. flaggstanga på slutten av hvert brett), tanooki-kostymet gjør sitt comeback for første gang(?) siden Super Mario Bros. 3, tittelen er en henspilling på Super Mario Land-spillene til Gameboy, og deler av gameplayet minner om både Super Mario 64 og de to Super Mario Galaxy-spillene til Wii. Det er med andre ord et spill som vet å spille på en innholdsrik tradisjon og spilleres nostalgi. Men tro for all del ikke at spillet av den grunn bare spiller på gammel storhet. Med å smelte disse elementene sammen på mesterlig vis har Nintendo maktet å skape et spill som føles både nytt og spennende, og som på ingen måte er avhengig av noe langtidsforhold med rørleggeren for å nytes.

Flere av brettene bærer preg av å være inspirert av gamle Mario-spill.

Kreativ 3D-grafikk og musikk
På det grafiske nivået er Super Mario 3D Land vakkert å se på. Det er Mario slik vi kjenner ham fra før, med klare farger og ''snille'' omgivelser. Noen brett har en tredimensjonal utforming, ikke helt ulikt hva man har sett i Super Mario 64 eller Galaxy-spillene. Andre brett har et mer overfra-og-nedperspektiv, eller et fra-A-til-B-design med muligheten for å bevege seg litt mer i dybden av brettet enn hva vi er tradisjonelt vant med. Den store forskjellen er bruken av 3D, som tittelen tilsier. Her kunne Nintendo fort endt opp med en ren gimmick-effekt, men som tilfellet var med Mariokart 7 har de endt opp med å gjøre 3D til en opplevelse som gjør spillopplevelsen rikere. Da tenker jeg ikke først og fremst på at grafikken blir skarpere når 3D-effekten er i bruk, selv om dette også må nevnes i positive ordelag. Langt mer positivt er inkluderingen av optiske illusjoner hvor 3D-effekten spiller en sentral rolle, og hvor objekter må ses fra en bestemt vinkel for at man ikke skal bli lurt. De som har sett Inception kan jo glede seg over at Penrose-trappen gjør en aldri så liten gjesteopptreden i spillet, og er bare ett av eksemplene på de optiske illusjonene spillet har å by på. Enkelt og samtidig genialt.

Like eminent er det musikalske nivået i spillet. Deler av musikken er gode, gamle perler fra det gamle Mario-repetoaret, og her henter de særlig mye fra Super Mario Bros. 3, som Athletic Theme og Airship Theme. Samtidig har det musikalske teamet vært flinke til å skape ny og underholdende musikk, og trolig er dette den beste Mario-musikken som mesteren Koji Kondo selv ikke har vært delaktig i. Hovedtemaet er rett og slett en sjarmbombe av de sjeldne, og det er ikke rent sjelden jeg har funnet meg selv i å gå og nynne på temaet ved forskjellige anledninger.

Spillet bærer preg av å være utviklet med kreativt og underholdende glimt i øyet.

Kort og gjentakende
Det meste er vel skrudd sammen i 3D Land. Likevel er det visse elementer som skurrer i spillet. Den korte lengden på spillet er kanskje det største ankepunktet. Nå skal det riktignok sies at når man har spilt gjennom de åtte brettene spillet har å by på og prinsessa er reddet, åpner man opp et sett med nye spesialbrett. Men veien dit er ikke lang, og selv hadde jeg reddet prinsessa på knappe fire timer. Det er ikke særlig mye, selv for et spill som er ment å spilles i små og korte doser om gangen.

Deretter må det påpekes at bosskampene er fullstendig blottet for kreativitet og variasjon. Gjennom åtte verdener forekommer de kun i to variasjoner, og fremgangsmetoden er den samme uansett hvilken verden du måtte befinne deg i. Nå er ikke Mario-spill ment å være ubegripelig vanskelige, men en smule utfordring og variasjon skader verken store eller små spillere.

Bosskampene er blant spillets svake sider.

Obligatorisk for 3DS-eiere
Negative moment til tross: Det er ingen tvil om at Super Mario 3D Land først og fremst er en spillmessig triumf for Nintendo. Japanerne viser en leken kreativitet idet de forener gammelt og nytt, og resultatet er et plattformspill som er morsomt og underholdende for alle. 3DS har etter sin tunge start endelig begynt å få et nevneverdig spillbibliotek, og Super Mario 3D Land skriver seg lett inn på lista over spill man bør skaffe seg dersom man eier konsollen.

Score: 8/10