Ingar's Game of the Year Awards 2012

Når et kalenderår går mot slutten, er det mange som havner i en form for nostalgisk melankoli. Ofte kommer denne melankolien til uttrykk ved å se tilbake på året som har gått. Dette manifesterer seg ofte i nyhetskavalkader og topplister. Selv om jeg ikke er den største nyttårsfeireren, synes jeg det er moro med slike kavalkader og lister, både å lese dem og lage egne.

Siden jeg tross alt har en fot i spillbransjen, faller det naturlig å se tilbake på et kalenderår og oppsummere de beste spillene derfra. Når jeg ser tilbake på 2012, er det med noen blandede følelser. De helt store overraskelsene har uteblitt, oppfølgeråret 2011 har blitt preget av enda flere oppfølgere i 2012, og skillet mellom østlige og vestlige spill har blitt enda skarpere i form av man ser færre spill fra markedet utenfor sitt eget. 2012 har på ingen måter vært tidenes spillår (det er og blir fremdeles 1998, ihvertfall i mitt hode). Samtidig har ikke 2012 bare vært sorg og elendighet. Tvert imot: Vi har fått mange lyspunkter, selv om enkelte av disse lyspunktene kanskje ikke har fått den oppmerksomheten de fortjener.

Smak, behag og preferanser er svært ulike saker. Min topp 10-liste vil derfor naturlig nok se annerledes ut enn mange andres, som f.eks. Gamereactors toppliste. Flere av disse forskjellene kan også forklares i at jeg bruker mye tid på å spille gamle spill, og at nye spill derfor havner noe akterut på prioriteringslista (eksempler på gode spill jeg har spilt i år fra før 2012 inkluderer Valkyria Chronicles 3, Star Wars Jedi Knight-serien, Ico, Shadow of the Colossus, Vagrant Story, Beyond Good & Evil og mange, mange flere). Men nettopp gjennom slike forskjeller kan man oppdage variasjoner og nyanser man ellers ville gått glipp av. Så, without further ado, her er Ingars topp 10 for spillbransjen 2012.

10. Theatrhythm Final Fantasy

Final Fantasy feirer i år sitt 25-årsjubileum. Da jeg først hørte at jubileet skulle feires med et 3DS-spill hvor man tappet rytmen til musikk fra spillet, grøsset jeg ved tanken. Men jammen meg lot jeg meg overbevise. Kanskje ikke så rart: Jeg anser nærmest musikken i FF-serien for å være hellig, og vurderer å be paven om å kanonisere Nobuo Uematsu. Theatrhythm Final Fantasy får frem mange gode minner fra seriens 25-årige historie, og fremdeles trekker jeg frem spillet nå og da med nostalgisk glede.

9. Zombi U

Nintendo har i år lansert nestegenerasjonskonsollen Wii U, og lanseringsspillene har vært forholdsvis varierte. Det mest minneverdige av dem er det derimot Ubisoft, ikke Nintendo selv, som står for. Zombieapokalypsen skildret i Zombi U gav meg en real utfordring, og jammen klarte spillet å skremme meg opptil flere ganger. Ikke fordi spillet i seg selv var så guffent, men fordi frykten for døden hele tiden lå over en. En slik frykt er det mange år siden jeg har kjent på, og Zombi U minner meg på en tid der liv og død faktisk betød noe i spillsammenheng. Kudos!

8. The Last Story

JRPG-markedet i vest har vært skralt i år. Altfor skralt. Derfor kom The Last Story som et friskt pust midt på vinteren, og det til Wii, konsollen mange hadde pakket bort etter å ha fullført Skyward Sword. Med et kreativt gameplay og et romanse-plott som unngikk «angstfylte tenåringer som sirkler rundt hverandres følelser»-fellene var The Last Story et JRPG som både føltes tradisjonelt og nyskapende. Herlig musikk hadde spillet også (igjen: Nobuo Uematsu).

7. Resident Evil: Revelations

Om jeg skulle gjort om en karakter fra 2012, må det være Resident Evil 6-karakteren, som jeg i etterkant innser var i det høyeste laget. Resident Evil: Operation Raccoon City var på sin side et møkkaspill. At Capcom klarte å levere et dugelig Resident Evil-spill i 2012 tross alt er dermed ingen liten bedrift. Det håndholdte spillet skapte god gyse-stemning med sine mørke og trange skipskorridorer. Muligens årets nest største overraskelse.

6. Assassin's Creed III

Få spill har splittet spillerne like mye i 2012 som AC III. Selv var jeg blant dem som stortrivdes med AC II, men mislikte AC:B og AC:R på grunn av deres manglende evne til forandringer. For meg ble derfor AC III et nytt og frisk eventyr, og de fleste forandringene mener jeg var til det bedre. At spillet ikke utnytter det historiske potensialet godt nok kan jeg si meg enig i, men den svakheten har AC-serien til gjengjeld alltid hatt. Bugs så jeg dessuten lite til, og hva hovedpersonen angår er jeg bare glad for at media endelig har å presentere en noenlunde realistisk og ikke-stereotyp fremstilling av amerikanske urinnbyggere.

5. Mass Effect 3

Mass Effect trivdes jeg godt med. Mass Effect 2 er et av de få spillene i historien jeg vil gi en ubestridt 10/10-karakter. Forventningene i forkant av Mass Effect 3 var dermed ikke akkurat små, og ikke uventet fikk vi servert et rom-epos fullstappet med følelser. Her går latter, tårer, sinne og motløshet hånd i hånd, og få kamper for menneskehetens overlevelse har vært like engasjerende som Mass Effect 3. Prisen for årets enkelt-lydspor går til Leaving Earth - lyden av de monumente reapers over det melankolske pianospillet er intet mindre enn hårreisende bra. Samtidig var nyvinningene litt for få til at spillet kunne gå til topps, og den omstridte originale avslutningen var rett og slett bare et hån mot fans som har lagt ned 70+ timer i serien.

4. Dishonored

Ett av mine soleklare favorittspill fra 2011 var Deus Ex: Human Revolution. Jeg er også stor fan av Half Life-spillene og estetikken i Bioshock. Alt lå derfor til rette for at Dishonored skulle innfri i min bok. Og stort sett klarte dette skitne, mørke og mystiske spillet å nå opp til kravene. Det å kunne spille et helt snikespill uten å ta ett eneste liv (noe selv ikke det første Deus Ex klarte 100 % å gjennomføre) hvor man samtidig får leke seg med mystiske krefter er noe som bør lokke alle og enhver, og selv om Dishonored strengt tatt bare er en blast from the past av spill som Deus Ex og Thief står spillet stødig. At Bethesda vågde å legge ned så mye PR i en helt ny lisens er selvsagt også bare positivt.

3. Gravity Rush

Prisen for Årets overraskelse går uten tvil til Gravity Rush, som fremdeles er det fremste must buy-spillet til PS Vita. Som lyn fra klar himmel falt denne håndholdte perlen ned, og leken med tyngdekraften i byen Hekseville var både morsom, nyskapende og kreativ. En litt svak historie og noe gjentakende lydbilde var det eneste som trakk denne perlen ned, mens den grafiske tegneseriestilen inspirert av Moebilus' tegneserier på sin side innfridde så absolutt. Trenger du en grunn til å kjøpe Vita, heter grunnen Gravity Rush.

2. Catherine

Det er lett å glemme Catherine, både fordi det kom tidlig i 2012 og fordi mange fort avviser spillet på grunn av den japanske looken. Jeg har mast og mast på arbeidsfeller og venner om å kaste seg over spillet, uten særlig hell. Det er absolutt synd, for Catherine er uten tvil et av de mest originale spillene jeg har spilt på lenge. Aldri før har et spill snakket så voksent om tema som sex, utroskap, forpliktelser og det å bli voksen, samtidig som at det presterer å leke seg med drømmer og mareritt på en måte som ville fått selveste Freud til å klø seg i skjegget av fascinasjon. Catherine er et forførerisk spill det er vanskelig å glemme eller legge fra seg.

1. Journey

Å skulle kåre Årets spill har vel aldri vært så enkelt som i år. Journey til PS3 overbeviste så å si hele GR-redaksjonen, noe som i seg selv er en stor nyhetssak. Personlig ble jeg grepet av Journey fra første stund. Spillet er gjennomsyret av en unik stemning, og spillets evne til å kommunisere så mye uten et så godt som et eneste skrevet eller uttalt ord er en bedrift i seg selv. Men først og fremst griper Journey oss på grunn av sin evne til å snakke om livet. Om livets strabasiøse ferd. Om de store variasjonene man møter på underveis. Og ikke minst: Hvor stor forskjell det kan bety for en å reise sammen med noen, selv om ens evne til å kommunisere sammen ikke alltid er den beste. Journey er unikt, gripende og gjennomsyret av kreativitet. Spillet viser oss at man behøver ikke alltid å spille på stortromma for å nå igjennom. Ja, kanskje er det endatil like greit å la være?

Runner-ups: Plague Inc, Kid Icarus: Uprising, Final Fantasy XIII-2, Mark of the Ninja, One Piece: Pirate Warriors, Tekken Tag Tournament 2, The Secret World.

 

Spill fra 2012 jeg ennå har til gode å prøve: Max Payne 3, Far Cry 3, The Walking Dead, Spec Ops: The Line, Sleeping Dogs, Borderlands 2.

Etterhvert kommer jeg tilbake til årets skuffelser anno 2012. Følg med, følg med!