Nintendo Land

Det er nå godt og vel en måned siden Wii Us lansering her til lands. Som tidligere nevnt ble det tre spill som fulgte med på lasset da jeg skaffet meg konsollen: Mass Effect 3: Special Edition, Zombi U og Nintendo Land. Mass Effect 3 har jeg gitt noen små inntrykk av i min førsteinntrykk-oppsummering av Wii U. Zombi U-anmeldelsen publiserte jeg i går. Dermed har turen kommet til tredje og siste spill i rekka, Nintendo Land.

Lær Wii U å kjenne

Da Wii ble lansert i 2006, slengte Nintendo med spillet Wii Sports for alle som kjøpte spillet utenfor Japan (i Japan ble spillet solgt separat). Spillet hadde en svært viktig funksjon utover å tjene som trekkplaster: Med de fem forskjellige sportsgrenene skulle Wii Sports lære oss en helt ny mentalitet når det kom til det å spille. Man skulle lære seg tankegangen bak bevegelseskontrollene til Wii, og dermed tilnærme seg spillmediet på en helt annen måte enn tidligere.

På mange måter kan man si at Nintendo Land tjener den samme funksjonen for Wii U, og samtidig ikke. Den store forskjellen ligger i at hovedtankegangen bak Wii U – asymmetrisk gameplay – i seg selv ikke er en ny tankegang innenfor spillmediet, og bruken av to skjermer i spillsammenheng er noe Nintendo lenge har mestret i form av DS og 3DS-konsollene. I tillegg gjør Wii U-konsollen i seg selv en god jobb med å introdusere spillerne for konsollens gameplay-muligheter, mye takket være Miiverse og Mii Wara Wara. Behovet for et nytt Wii Sports er dermed kanskje ikke like prekært, og med tanke på at Nintendo forsøker å vinne tilbake de såkalte kjernespillerne med Wii U er behovet for solide AAA-titler kanskje viktigere.

Men utover dette tjener Nintendo Land mye av den samme funksjonen som Wii Sports. Du har fått en ny konsoll, og du må derfor lære deg å bruke den og tolke hvilket potensiale som hviler i den. Dette gjøres best med et spill bestående av minispill.

Med, mot eller alene 
Velkommen til Nintendo Land: En virtuell fornøyelsespark med tolv minispill å forlyste seg på. De tolv minispillene har tema basert på kjente(?) Nintendo-spill og serier, og skal lære deg å bruke GamePad-kontrollen. Noen spill er for én spiller, mens andre er for opptil hele fem spillere. Og la det være sagt med en gang: Det er sistnevnte kategori som er de morsomste.

Spillene, eller attraksjonene som de også kalles, kan deles inn i tre underkategorier: Samarbeids-flerspiller, konkurrerende flerspiller eller enspiller. Samarbeidsflerspiller-attraksjonene inkluderer The Legend of Zelda: Battle Quest, Metroid Blast og Pikmin Adventure. Her samarbeider man for å komme videre i utfordrende miljø, og inntar forskjellige roller alt etter hvilken håndkontroll man bruker. Her lærer man ansvarsfordeling og viktigheten av kommunikasjon spillerne imellom, noe som absolutt er med på å skru opp stemningen.

Konkurrerende flerspiller-attraksjoner inkluderer Mario Chase, Luigi's Ghost Mansion og Animal Crossing: Sweet Day. Her skal spilleren med GamePad-kontrollen konkurrere mot spillerne med vanlige Wiimote-kontroller. Moroa her ligger i at mens Wiimote-spillerne må dele på én TV-skjerm, ser spilleren med GamePad-kontrollen noe helt annet takket være den ekstra skjermen. Resultatet blir at GamePad-spilleren sitter med informasjon de andre spillerne ikke sitter med, og har en annen for for oversikt over brettet. Alle disse tre spillene utpeker seg som de beste i Nintendo Land, men kongen er likevel Luigi's Ghost Mansion. Her spiller GamePad-spilleren som et spøkelse, mens de andre spillerne spiller som spøkelsesjegere. Spøkelset kan se jegerne på GamePad-skjermen, mens spøkelset stort sett er usynlig på TV-skjermen.

Soloattraksjonene er Takamaru's Ninja Castle, Donkey Kong's Crash Course, Captain Falcon's Twister Race, Balloon Trip Breeze, Yoshi's Fruit Cart og Octopus Dance. Underholdningsverdien her er variabel. Takamaru's Ninja Castle og Yoshi's Fruit Cart er faktisk både underholdende og utfordrende, mens Captain Falcon's Twister Race og Octopus Dance føles fullstendig meningsløse. Eller, ikke meningsløse, men de sliter virkelig med å få meg til å forstå hvorfor Wii U er akkurat konsollen å spille disse spillene på, ettersom kontrollene føles ekstremt påtatte og tamme. Da blir det ikke moro heller.

Stemningsfullt partyspill

Spiller man Nintendo Land i fellesskap, har man virkelig noe å se frem til. Det asymmetriske gameplayet hvor en spiller har en egen skjerm å operere på åpner for store muligheter. Dette kommer særlig til uttrykk når man spiller de konkurrerende minispillene. Ekstra moro blir det dersom GamePad-spilleren ikke ser TV-skjermen, slik at vedkommende har noe av det samme handicappet som Wiimote-spillerne, nemlig at man bare sitter med deler av informasjonen. At man må ha opptil fire Wiimote-kontrollere for å få fullt utbytte av Nintendo Lands muligheter er selvsagt et lite minus, men med tanke på hvor mange Wiimote som finnes der ute (og med tanke på at kontrollerne fremdeles vil være i salg i lang, lang tid) er ikke dette et stort minus.

Stemningsmessig skal også Nintendo Land ha skryt. Toner, grafisk preg og utvalget av fiender i de forskjellige minispillene er ofte med på å gi de gode assosiasjonene til spillene de refererer til, og jeg strålte av glede da jeg fyrte opp Captain Falcon's Twister Race og Metroid Blast for første gang og hørte kjente og kjære toner fra spillene. Det er her Nintendos styrke virkelig ligger: Etter over tretti års befaringstid vet de virkelig hvilke strenger de kan spille på for å få gamle spillere til å føle seg hjemme, samtidig som at de vet å ivareta og imøtekomme nye spillere.

Langt mindre positivt er hvor kort levetid spillet har dersom man spiller det alene. Solospillene er som sagt svært variable i kvalitet, og uansett holder de ikke entusiasmen oppe voldsomt lenge. Online-modus er et stort savn her. Noen vil også med rette spør om det er forsvarlig å selge spillet separat for opptil 500 kr (spillet følger med i noen Wii U-pakker, men langt ifra alle), når flere av dem ikke har større underholdningsverdi enn et mobilspill til under 20 kr. Til gjengjeld er ikke mobilspill like morsomme å spille i festlig lag.

Best sammen, kjedelig alene

Nintendo Land vil absolutt underholde, og noen av minispillene er såpass festlige at enhver Wii U-eier bør prøve dem på ett eller annet tidspunkt. Det er imidlertid noe tvilsomt om Nintendo Land vil være like appellerende og lettfattelig for modergenerasjonen som det Wii Sports var i sin tid, men med litt godvilje burde det fremdeles være mulig for liten og stor å nyte hva spillet har å by på. Er du derimot venneløs eller uten en eneste Wiimote i hus, bør du heller vende oppmerksomheten andre steder. Til det er underholdningsverdien rett og slett for kort.

Score: 7/10