Zombi U

Med romjul og en (om jeg skal si det selv) velfortjent juleferie kommer tid til å gjøre det man ellers får lite tid til. Familiesamvær, lesing og spilling er topp tre-kategoriene mine på denne lista. Dette betyr imidlertid ikke at hverdagen er totalt blottet for tid til å bruke på den slags. Samtidig forstår jeg at jeg ligger litt på etterskudd når den siste spillanmeldelsen jeg skrev på bloggen ble publisert for nesten nøyaktig en måned siden. Romjula er dermed også tid for å ta igjen noe av bloggingen, og oppsummere den siste tids spill-eskapader. Og hvor passer det vel da mer naturlig å begynne enn med Wii U?

Da jeg kjøpte meg Wii U, fikk jeg også med tre spill: Mass Effect 3: Special Edition, NintendoLand og Zombi U. Mass Effect 3 kjøpte jeg med kun for moro skyld, men spillet er i utgangspunktet det samme som vi har spilt tidligere i år. NintendoLand skal jeg forsøke å komme tilbake til. I dag vil jeg derimot ta dere med til et zombie-infisert London anno 2012, hvor apokalypsen tydeligvis ikke var bare sludder likevel...

John Dee, dronning Elizabeth og zombier

Historie har aldri hatt så mye å si i zombie-spill (med The Walking Dead som det hederlige unntaket), og dermed er det veldig forfriskende å se at Zombi U stresser ikke med dette. Du kastes ut i spillet som en London-innbygger omgitt av zombier. En stemme på PA-anlegget til undergrunnen i London forteller deg at du må løpe. Du karrer deg frem til et safehouse (et avseglet rom i undergrunnen) hvor den samme stemmen vil veilede deg gjennom apokalypsen, en apokalypse han forteller har blitt forutsett helt siden dronning Elizabeth 1s tid gjennom matematikeren og okkultisten John Dee. Med andre ord: En hel mengde vås for å forklare at de fleste London-folk har blitt forvandlet til vandrende døde, og dersom du ikke passser på blir du også forvandlet til en av dem.

Ditt lille safehouse blir utgangspunktet du ofte vender tilbake til i løpet av spillets gang. Dette er nemlig et av de få stedene i spillet du kan lagre, og (med enkelte unntak) et av de få stedene zombier ikke ligger på lur. Her finner du en seng, en container hvor du kan legge fra deg diverse gjenstander du ikke har umiddelbar bruk for, et kumlokk som fungerer som snarvei til andre kumlokk man finner i London og en dataterminal. Herfra vil den mystiske navnløse stemmen gi deg hint om hvor du skal gå videre, og noen overvåkningskamera viser deg hvordan det står til i London.

Memento mori

Nå til dags har døden lite å si i spill. Som regel kan man lagre når man vil, eller man gjenopplives umiddelbart der man slapp. Helse regenereres automatisk, og helsegjenopprettende gjenstander ligger strødd rundt omkring. Derfor er det så forfriskende å spille Zombi U, et spill hvor døden er endelig, parmanent og faktisk er hovedingrediensen i spillet. Du kommer garantert til å dø gjennom spillets gang, og du vet det inderlig godt, men du kommer til å kjempe innbitt mot det likevel. Blir du bitt en eneste gang av en zombie er det slutt, og figuren du kontrollerer er ute av spillet. Du vil deretter våkne opp i safehouse-rommet som en ny overlevende, og må traske helt tilbake til der du døde sist for å ta tilbake utstyret til den forrige rollefiguren din, som nå har blitt en av de vandrende døde. Dette er både det sterkeste og svakeste kortet til Zombi U: Sterkt fordi man vil kjempe innbitt for å unngå å dø, og svakt fordi man etterhvert vil gå lei av all backtracking.

En morsom detalj spillet kopierer fra Dark Souls, er at man kan støte på zombieversjoner av vennene du har på kontaktlista di. Opptil flere ganger støtte jeg på min zombiefiserte fetter. Det ble likevel ikke vist noen nåde...

Tidligere var survival horror en stor sjanger, men spillene som i sin tid introduserte sjangeren har etterhvert gått bort fra både survival og horror. I Zombi U vil vissheten om at døden til enhver tid er nær forestående få deg til å kjempe innbitt mot å bli bitt. Det er dette som får survival-innstinktet til å kicke så kolossalt inn, og frykten for å dø vil være en jevngod erstatning for klassisk horror (spillet er aldri skummelt, men ekstremt nervepirrende kan det ofte være). Ammunisjon og våpen er det lite av, så en cricket-kølle blir din beste venn. Denne blir derimot svært upraktisk med en gang det er snakk om mer enn én zombie som kommer labbende mot deg. Har du nok ammunisjon for å ta knekken på dem, eller bør du løpe? Hva med en molotov cocktail? På tide å bruke de få shotgun-skuddene du har liggende? Valgene blir opp til deg.

Rollefigurene dine er verken soldater eller agenter. De er helt vanlige mennesker som tilfeldigvis har overlevd katastrofen. Dermed er de ikke mentalt eller fysisk forberedt på situasjonen som oppstår, og puster og peser med en gang de har løpt ti meter eller blir redde. Får de nok erfaring med et våpen, vil de gå opp et erfaringsnivå og bli bedre. Dette vil derimot også gjøre dem til sterkere zombier dersom de skulle dø.

Kreativt gameplay

Zombi U er en tittel som er skreddersydd for Wii U. Dette betyr at den nye GamePad-kontrollen benyttes for fullt. Selv om et par knappekommandoer føles litt upraktiske, er bruken av selve GamePad-skjermne temmelig finurlig. Denne fungerer i utgangspunktet som en radar, og skulle det befinne seg en livsform i nærheten vil man få et ping og en rød prikk på skjermen. Radaren skiller imidlertid ikke mellom zombier og andre livsformer som kråker, noe som definitivt er med på å skru opp stemningen (tenk bevegelsessensorene i Alien-filmene). På skjermen velger man også våpen, og dersom man tar seg tid til å lete i ryggsekken etter gjenstander vil spillet fortsette å gå sin gang, noe du ser på TV-skjermen mens du romsterer på GamePad-skjermen (man må derfor være 100% sikker på at ingen zombier er i nærheten). I tillegg kan man løfte opp skjermen for å scanne omgivelsene – tidvis nyttig, men for det meste føles det som et gimmick.

Spiller man flerspillerdelen (som dessverre mangler online-støtte), vil GamePad-skjermen langt ifra føles som et gimmick. Her vil spilleren med GamePad kontrollere en horde med zombier, mens den andre spilleren vil med en orginær håndkontroll kjempe mot dem. Resultatet er en form for capture the flag med en morsom vri, og er vel verdt å bruke noen timer på.

Hva det grafiske og lydmessige i spillet angår, er det egentlig ikke så mye å si. Musikk er det lite av, noe som egentlig er naturlig, og det er lyden fra radaren som skaper den største audiomessige effekten i spillet. Grafisk sett imponerer derimot spillet ikke. Greit nok at Zombi U er et debutspill til en ny konsoll, men litt skarpere grafikk og litt flere varierte ansiktsanimasjoner skulle vi gjerne sett. Ikke faller jeg helt for den grumsete looken spillet har heller; Zombi U gir deg til enhver tid følelsen av å se gjennom en fettete kameralinse (eller briller, som er et eksempel jeg personlig kjenner meg mye mer igjen i).

En sikker debutant

Av debut-spillene til Wii U er Zombi U uten tvil det som vil appelere mest til dem som er på jakt etter mer "voksne" spillopplevelser. Spillet er ikke bare kreativt og skremmende, men viser også hvilke muligheter som ligger i Wii U. At spillet ikke er lansert av Nintendo selv men av tredjepartsutvikleren Ubisoft, viser også at konsollen virkelig trenger slike kreative innspill fra selvstendige studio. I høst- og vintermørket burde Zombi U være en sikker vinner.

Score: 8/10