Om årets skuffelse 2012

Spillåret 2012 har vært fylt med mangt og mykje. Selv om jeg ikke legger skjul på at jeg hadde håpt at spillåret som har gått skulle gi oss noe mer, tror jeg vi kan se tilbake på 2012 og være relativt fornøyde.

Men ikke alt var like rosenrødt i 2012. Vi har fått våre skuffelser, og noen spillopplevelser klarte rett og slett bare ikke å leve opp til forventningene.

Mye kunne vært trukket frem i denne anledning. Jeg kunne nevnt Assassin's Creed III: Liberation, et spill som var så fullt av feil at utgivelsen burde vært utsatt med noen måneder. Jeg kunne nevnt slutten av Mass Effect 3, som til tross for en DLC-pakke rett og slett ikke innfridde (det faktum at det måtte en DLC til for å rette opp på slutten var dessuten svært kritikkverdig). Jeg kunne nevnt Tales of Graces f, som nesten fikk det til å blø ut av ørene mine med det elendige stemmeskuespillet (her kunne Namco Bandai lært mye av den europeiske versjonen av The Last Story).

Men ingen av disse eksemplene er det jeg vil trekke frem som årets skuffelse på spillfronten 2012. For når alt kommer til alt, er alle eksemplene over noe jeg kan lære meg å leve med. Det jeg derimot vil trekke frem, er noe som har hatt betraktelig lengre tid på å overbevise meg enn noen timer med gameplay.

Når jeg skal kåre årets spill-skuffelse 2012, vil jeg trekke frem Playstation Vita.

Vi hadde gledet oss lenge med litt sunn skepsis iblandet gleden. Kunne PSPs arvtager bli noe bra? Kunne den tilby noe 3DS ikke hadde? Var det i det hele tatt marked for konsollen i smarttelefonens dager? Februar kom, Vita kom. Februar gikk, og våren ble til sommer, og Vita så ikke ut til å bevege seg noe nevneverdig fremover.

Det skulle vise seg at skepsisen var berettiget. Noen glitrende perler som Gravity Rush og LittleBigPlanet til tross: Vita har rett og slett ikke maktet å overbevise. Lekker grafikk og behagelig ergonomi til tross: Dersom folk spør meg i dag om Vita er verdt pengene, er svaret mitt et nei. Ett eller to spill er slettes ikke nok for å legitimere et innkjøp.

For mange av Vita-spillene har hatt følelsen av å bare være komprimerte versjoner av PS3-spill: Uncharted, Call of Duty, Silent Hill og Killzone er bare eksempler på dette. Ingen av dem har overbevist, og noen av dem har vært regelrett horrible. Flere giganter har dessuten uteblitt. Hvor er Square Enix? Hvor er Ubisoft, med unntak av det skuffende Assassin's Creed III: Liberation? Hvor er Level-5? Hvor er EA? Activision? Konami? Sega? Og hvor er Sony selv?

Mye av skylden for Vitas svikt her i Vesten må Sony ta. Det kan virke som at Sony virkelig har forkastet hele Vita-konsollen i Vesten, og heller velger å fokusere på hjemmemarkedet. Det samme skjedde mot slutten av PSPs levetid, men der lå mye av begrunnelsen i piratkopiering. Såvidt jeg vet er dette enda ikke et omfattende problem for Vita, og da forblir Sony uten unnskyldninger. Faktum forblir uansett det samme: Flere spennende Vita-titler ser ut til å forbli eksklusive for det japanske markedet, og vi i Vesten må fremdeles nøye oss med å bruke konsollen til å spille gamle klassikere til PSP eller PS1 vi allerede eier.

Helt håpløst er det ikke. 22.februar 2013, nøyaktig ett år etter Vitas lansering her i Norge, slippes Persona 4 Golden (bildet over), som til tross av å være en remake av et PS2-spill virker meget lovende. Vi får også spill som Sly Cooper: Thieves in Time, The Earth Defence Force 2017 Portable og Tearaway. Men at Vitas første leveår har vært en stor skuffelse, det er jeg ikke i tvil om. Skjerpings, Sony! Jeg vil bruke Vita-konsollen min til noe nytt og moro, og det helst i går!