Om Mega Mans 25-årsjubileum

Da jeg var barn og tilbrakte mine spilldager sammen med Nintendos den gang banebrytende maskin NES (eller Famicom som den også het), var det først og fremst to helter som gjaldt: Mario, den rødkledde rørleggeren med tidenes bart, og den blå-"kledde" roboten Rockman, eller Mega Man som han er bedre kjent som utenfor Japan. I dag fyller sistnevnte 25 år.

Mega Man så dagens lys i Japan 17.desember 1987 på NES, og var et resultat av samarbeidet mellom Akira Kitamura og Keiji Inafune. Sistnevnte er også kjent for spillserier som Onimusha, Resident Evil og Dead Rising. Etter å ha vurdert navn som Mighty Kid og Knuckle Kid,  gav Inafune den blåkledde figuren navnet Rock, og serien fikk navnet Rockman. Navnet spiller selvsagt på musikksjangeren (noe som forklarer at Rock har ei lillesøster ved navn Roll), men i vesten fikk spillserien navnet Mega Man istedenfor. Årsak: Presidenten for Capcom Consumer Products Division Joe Morici mente at navnet Rockman var horribelt. Denne tendensen skulle fortsette i oversettelsen av spillserien, og dermed forsvant andre musikkrelaterte navn på figurene som Blues (Proto Man i vesten) i oversettelsesprosessen. Underlig nok fikk Rocks lillesøster Roll beholde navnet sitt også på engelsk, og senere fikk også andre figurer som Treble (Gospel på japansk) og Bass (Forte) musikkrelaterte navn også i de vestlige lanseringene.

Selv om gameplay-, grafikk- og historieelementer har blitt justert og eksperimentert med siden starten, har grunnformelen i Mega Man-spillene vært den samme siden 1987. Roboten Mega Man, skapt av Dr. Thomas Light, må kjempe mot en rekke opprørske roboter kalt Robot Masters, som regel skapt av den onde Dr. Wily. De forskjellige Robot Masters er tilpasset sine lokale miljø og opprinnelige arbeidsoppgaver (Robot Masters er i utgangspunktet gode før Wily omprogrammerer dem), noe som også gjenspeiler angrepene deres. Mega Man må kjempe seg gjennom baner fylt av fiender før han endelig kan ta knekken på en Robot Master som venter mot slutten av banen. Når Mega Man har slått en fiende, kan han dessuten absorbere angrepsmønsteret deres og bruke det selv. Disse angrepene vil være spesielt fordelaktige mot andre Robot Masters, og det mest spennende med hvert enkelt Mega Man-spill er å finne ut hvilken boss som er svak mot hvilket angrep.

Det som har båret Mega Man-spillene i alle år, er først og fremst grunnkonseptet om å overta fiendens egenskaper og bruke det mot dem selv. Men også andre element i serien har stor appell. Fiendegalleriet er ofte lekent og kreativt, vanskelighetsgraden var ofte av en grad som setter moderne spill i forlegenhet, og musikken er rett og slett uforglemmelig (særlig i NES- og SNES-spillene).

Siden starten i 1987 har Mega Man-serien fått over 50 titler og flere spin off-serier som (noen ganger) fortsetter den opprinnelige historien: Mega Man X, Mega Man Zero, Mega Man Battle Network, Mega Man Legends, Mega Man Starforce og Mega Man ZX. Et Mega Man MMO var visstnok under planlegging for noen år siden, men konseptet ble skrotet. Serien har streifet innom de fleste konsoller og er nå også tilgjengelig på iPhone, men noen Xbox-lanseringer har vi likevel aldri sett.

I dag er Mega Mans fremtid noe usikker, og Capcom ser ikke ut til å vite hvor de vil bringe serien hen videre. Samtidig forblir Mega Man en populær serie hos gamle og nye fans, og å erklære serien for død blir nok noe prematurt. Dermed er det god grunn til å feire 25-årsdagen til The Blue Bomber.

Og til slutt: Hvorfor er Mega Man vanligvis blå? Ganske enkelt blåfargene var dem det var flest av i fargespekteret til NES.

PS: 25-årsjubileet kan markeres ved å teste spillet Street Fighter X Mega Man, som lanseres i dag. Spillet er utviklet ene og alene av Seo Zong Hui fra Singapore som en hyllest til Mega Man, men hvor Robot Masters er byttet ut med Street Fighter-slåsskjempene.