Om hobbit-kristendom

I morgen har den endelig premiere. The Hobbit: An Unexpected Journey er den første av totalt tre filmer basert på J.R.R. Tolkiens klassiske barnebok The Hobbit, som forøvrig fyller 75 år i år. Boka, som satte i gang fantasy-karrieren til en av sjangerens desisert største forfattere, finner sted 60 år før begivenhetene i The Lord of the Rings og omhandler reisen til den øyensynlig vanlige hobbiten Bilbo. Det er med andre ord duket for nok en Tolkien-bølge over det ganske land, hvor alver, orker, hobbiter, magiske ringer og Gollum nok en gang blir et allmenngyldig samtaleemne på alles lepper.

I den forbindelse ble jeg spurt om å skrive en tekst for iTro med utgangspunkt i The Hobbit, Tolkien og kristen tro (som jo tross alt var tema for masteroppgaven min). Teksten fikk nok en litt annen innfallsvinkel enn både de og jeg kanskje hadde regnet med i utgangspunktet, men den ble nå brukbar.

Teksten kan leses på iTro i nær fremtid (antakeligvis i morgen). I mellomtiden kan dere lese den ferdige teksten her. Og for de som måtte lure: Jeg skal se The Hobbit første gang på torsdag (jeg regner med det blir flere ganger, så det er bare å spørre om jeg vil bli med).

Jeg, en hobbit-kristen?

Blir vi så glade i komfortsonen vår at vi glemmer å se utover den?

«Jeg er en hobbit i alt, bortsett fra størrelsen,» skrev den filmaktuelle forfatteren J.R.R. Tolkien i et brev en gang.

Dersom du har bodd i et hull hele ditt liv og ikke vet hva en hobbit er, har du og en hobbit i det minste én ting til felles. Hobbiter er skapninger som bor i hull i bakken (skjønt "veldekorerte og vakre hus i hullform" er en bedre beskrivelse). De er kortvokste, har hårete føtter og er glad i det landlige liv. De setter pris på god mat, pipetobakk og øl. Dessuten liker de ikke uforutsette hendelser, og eventyrlyst og hobbiter hører sjelden sammen. Eventyr er for de store og viktige folkene der ute, og de får værsågod klare seg selv uten å forstyrre en enkel hobbit.

En hobbit er med andre ord en skapning som er veldig glad i komfortsonen sin, og svært ubekvem utenfor den.

Jeg må si meg enig med herr Tolkien: Jeg er i bunn og grunn en hobbit jeg også. Vel, bortsett fra øldrikkingen, pipetobakken, høyden og de hårete føttene, selvsagt (sistnevnte kan diskuteres). Men jeg er glad i god mat, godt selskap, og kanskje viktigst av alt: Jeg er svært fornøyd

når livet går som planlagt.

Jeg er fornøyd når jobben går som normalt. Jeg liker å vite om hendelser på forhånd snarere enn å få dem kastet uventet etter meg. Jeg liker å vite hvor mye penger jeg har å rutte med. Jeg liker planer, jeg liker sikkerhet og jeg liker mønster. Da er jeg komfortabel. Da er jeg innenfor komfortsonen min.

Problemet oppstår når jeg blir så komfortabel i sonen min at jeg slutter å se utover den. Da går jeg glipp av mye spennende: Nye og spennende retter, minneverdige opplevelser, interessante perspektiv på livet eller lærerike reisemål, bare for å nevne noe. Den største risikoen er derimot at jeg risikerer å aldri bli kjent med noen nye og spennende mennesker.

En norsk kristen kan trives veldig godt innenfor sin komfortsone. Det kan være behagelig å bare søke seg til en kristen skole, bare ha kristne venner og kun være med de man kjenner godt i menigheten. Alt blir jo så mye lettere dersom alle er enige med en selv.

Verden er derimot ikke så enkel. De fleste i verden kjenner fortsatt ikke Jesus, og dersom ingen kristne tør å gå utenfor komfortsonen sin er de bokstavlig talt fortapte. Jesus kalte oss ikke til å bare ha det komfortabelt. Han kalte oss til å gå ut, til å tørre å stå frem og til å fortelle andre om Ham. Ikke fordi det er så enkelt og lettvint, men fordi det er nødvendig. Fordi verden trenger å høre om Ham.

12.desember er alt klart for å se filmversjonen av historien om hobbiten Bilbo som bryter ut av komfortsonen sin og legger ut på eventyr med tretten dverger og trollmannen Gandalv. Jeg tror vi alle har noe å lære av den 75 år gamle historien.