Top 10 Anime Series: #4

I utgangspunktet har målsettingen min vært å publisere disse postene på torsdager. I går lot dette seg dessverre ikke gjøre, noe som blant annet skyldtes at anmeldelsen av The Last Story hadde førsteprioritet (og at jeg fikk besøk). Men bedre sent enn aldri, som det heter.

Noen serier, filmer, spill og lignende er slike som man bare forventer får sin plass på enhver toppliste. Animeserie nr. 4 på denne lista er uten tvil en slik serie. Ikke er dette bare en av de mest kjente animeseriene av nyere dato: Det er en animeserie som har vist seg å ha en unik og allsidig appell til ganske mange seergrupper, og som tydeligvis gjør et inntrykk på de fleste av dem som ser den. Jeg snakker selvsagt om Death Note.

Sjangermessig blir det naturlig å plassere Death Note under det man kan kalle supernatural thriller. I serien møter vi den unge, høyst intelligente og intellektuelle Yagami Light (yagami kan omtrentlig oversettes med god of night eller god of darkness, og uttaler man navnet på vestlig vis med fornavnet først får man dermed ordspillet Light God of Darkness). Light er langt ifra fornøyd med tilværelsen. Med sin ekstreme rettferdighetssans ser han seg fortvilet på verdens ondskap og forråtnelse. Alt snus derimot på hodet når Light tilfeldigvis finner en svart notatbok med tittelen Death Note på fremsiden. Notatboka har en rekke instruksjoner på første side, hvorav den første og viktigste er denne: Den hvis navn blir nedskrevet i denne notatboka kommer til å dø. Dersom den som noterer i notatboka kjenner en persons navn og ansikt, kan man med andre ord ta livet av vedkommende. Etter et eksperiment lærer Light at notatboka faktisk er ekte, og ikke mange dagene senere får han besøk av dødsguden Ryuk som bekrefter dette. Ryuk forteller at notatboka er dødsgudenes hovedredskap, og at han er den som "mistet" notatboka ned i menneskenes verden for å skape litt moro i sin ellers dødskjedelige tilværelse. Samtidig avslører Ryuk flere detaljer om hvordan notatboka fungerer, eksempelvis at det mennesket som bruker notatboka er utestengt fra både himmel og helvete.

Light reagerte først med vantro og sjokk da han mottok Death Note, men dette snur raskt til en selvsikker ambisjon. Light velger å bruke sin nye, nærmest allmektige kraft over liv og død til å renske verden for dets søppel. Nei, han blir ikke til en søppelmann: Light blir den som avgjør hvem som fortjener å leve og hvem som bør dø, og i Lights øyne handler dette først og fremst om å utøve dødsdom over verdens kriminelle og annet avskum som rettsvesenet enten overser eller lar leve. Lights ambisjon er dermed å skape en perfekt og ideell verden, en ny verden hvor han kan herske som Gud.

Når verdens kriminelle dør i hopetall, tar det ikke lang tid før verden skjønner at noe er i gjære. Blant vanlige folk oppstår det rykter om Kira (et ordspill på det engelske ordet killer, som en japaner ville uttalt ki-ra), og også Interpol engasjerer seg i saken. Inn i saken entrer L, verdens mest eminente detektiv hvis identitet er ukjent. Dermed oppstår tidenes kappløp: To lynende intelligente mennesker med ekstrem rettferdighetssans kjemper om å avsløre den andres identitet. Den første som blir avslørt, vil dø.

Death Note er, som man raskt skjønner, en detektiv-serie med ekstreme katt-og-mustendenser. Mye av spenningen i serien sentrerer seg rundt det evige løpet mellom Light og L, som må forsøke å avsløre den andres identitet samtidig som man selv må forbli i skyggene. Dette kunne fort kjørt seg fast i repetisjon og forutsigbarhet, men serien er mesterlig konstruert med sine tvister, uventede hendelser og dobbeltspill. De store deus ex machina uteblir, samtidig som at serien ikke slutter å overraske. Kanskje er dette noe av forklaringen på at serien har en såpass bred appell: Kriminalserier selger, og det til ganske store og forskjellige målgrupper. Om man lærer seg å kjøpe ideen om notatboka og dødsguder, har serien et såpass realistisk preg at det er en serie det er lett å komme inn i, selv for mennesker uten særlig kjennskap til anime.

En annen grunn til seriens appell er stilen. Hele serien kjører en lett gothstil som samtidig ikke er veldig tung eller frastøtende for ikke-goth, og er samtidig spekket med symbolikk av ymse slag (videoen til den første introlåta er en herlig collage i så måte). Det man etterhvert har blitt vant til å regne for typisk anime, det vil si overdimensjonerte øyne og overdimensjonerte kvinnelige kroppsdeler, er mer eller mindre fraværende fra serien. Stilen er utpreget og vel gjennomført, og er til tross for sine mørke toner lett å like. Eller er det kanskje heller sånn at det er nettopp på grunn av dens mørke toner?

Kanskje aller viktigst er det moralske aspektet ved Death Note. Både Light og L opererer ut ifra en sterk tanke om at de selv er utøvere av rettferdighet, men midlene de bruker og målene de ønsker er vidt forskjellige. Hvem er det egentlig som har makt til å råde over liv og død? Hvilke forbrytelser fortjener døden, om i det hele tatt noen? Er egentlig ikke verden bedre stilt dersom noen typer mennesker rett og slett hadde forsvunnet? I et tid hvor man tar stadige skritt nærmere sorteringssamfunnet, er ikke bare denne problemstillingen jordnær: Den er livsviktig. Death Note utfordrer seeren på det moralske plan, uten å nødvendigvis gi de enkle svarene.
Så hva er det som trekker serien ned til en fjerdeplass? Hovedårsaken er at Death Note tar en Twin Peaks, som jeg liker å kalle det. De som har sett en av de to nevnte seriene skjønner nok hva jeg mener, men kort fortalt uten å avsløre for mye: Man får et narrativt klimaks ca 3/4 uti serien, uten at serien slutter. Dermed får man en serie hvor den siste fjerdedelen føler langt tammere og uten det samme holdet og driven som de første 3/4. Et annet, om enn et mindre problem for noen, er at Death Note er en veldig maskulin serie. Med det mener jeg at kvinnene i serien enten er fraværende, svært anonyme eller skildret på lite fordelaktig vis. Det er ikke alle serier hvor jeg oppfatter dette som et problem, men jeg tror faktisk at Death Note, som ellers kjører en såpass seriøs linje, både kunne klart det og tjent på å gjøre det.

Men negative sider til tross, så er Death Note kanskje den serien på topp ti-lista det er lettest å anbefale til folk flest. Ta deg tid til denne serien! Du vil nesten garantert ikke angre!

Top 10 Anime Series:

• #5: Full Metal Panic!
  
• #6: Welcome to the N.H.K.
  
• #7: Chobits
  
• #8: Fairy Tail
  
• #9: Lupin the 3rd
  
• #10: Neon Genesis Evangelion
  

Om Playstation Vita

Dagen i dag har vært den store lanseringsdagen i Norge for Sonys nye håndholdte konsoll, Playstation Vita. Konsollen tar dermed over for den snart sju og et halvt år gamle Playstation Portable, en maskin som tross det som den gang var innovativ og langsiktig tenkning ikke maktet å konkurrere mot Nintendo DS, omfattende piratkopiering eller smarttelefonene.

Det har vært diskutert om maskinen i det hele tatt har livets rett. Den bærer preg av å være utviklet i perioden før smarttelefonene virkelig tok av, og enkelte har gått så langt som å spå at maskinen blir den siste dedikerte håndholdte spillkonsollen noensinne. Til det får vi bare si: Time will show.

Selv hentet jeg mitt eksemplar i dag. Etterhvert vil både anmeldelser og inntrykk følge. Et førsteinntrykk har jeg likevel dannet meg, ettersom jeg har testet maskinen litt på Gamereactor-kontoret. Maskinen er uten tvil elegang designet, samtidig som den er mer behagelig å holde i hendene enn både Playstation Portable og DS/3DS. Jeg misliker at hovedmenyen kun er navigerbar ved hjelp av touchskjermen og ikke knappene, men det har først og fremst med min skepsis for å klatte på touchskjermer med skitne fingre å gjøre.

På spillfronten er det foreløbig ikke mye å skimte med, noe som også har blitt bemerket både titt og ofte. Samtidig hadde 3DS samme problem ved lansering i fjor, og kritikerne ble gjort til skamme i løpet av året som gikk. Dermed gjenstår det å se om det bare er tiden Sony må ha til hjelp før de eminente titlene kommer.

Et par bilder har jeg også tatt under utpakkingen. Feel free to take a look!

Top 10 Anime Series: #5

Når vi nå entrer de fem øverste seriene på topp 10-lista, begynner vi å berøre serier som har blitt pløyd gjennom mer enn bare én eller to ganger. Dette er, i enda større grad enn de tidligere presenterte seriene, animeserier som tåler en reprise og to (eller fem), og som av den grunn er serier jeg har et ekstra godt forhold til.

Så langt er det ikke svært mange serier jeg har presentert som tilbyr en overkommerlig inngangsport til animeserienes verden. Nå har det kanskje noe å gjøre med at mange av seriene jeg vil karakterisere som lett tilgjengelige, som School Rumble eller Black Lagoon, rett og slett ikke scorer høyt nok til å komme med på lista (eller vil bli presentert senere, hint hint). Slik er det ikke med dagens serie, Full Metal Panic. Her snakker vi om en animeserie som blander diverse sjangere på en overraskende underholdende måte, og som på sitt aller beste balanserer farlig nær kanten av det perfekte.

Settingen i Full Metal Panic er i seg interessant nok til å vekke interessen hos mange. Vi snakker om et scenario hvor den kalde krigen aldri tok slutt, og hvor verden fremdeles har et skarpt skille mellom demokratiske og kommunistiske stater, med all den spenningen dette måtte inkludere. Blant annet eksisterer Sovjetunionen fremdeles i beste velgående, og både Kina og Hong Kong har i serien blitt delt opp i en nord- og sør-del, ikke helt ulikt Vietnam på 60-tallet. I en slik verden er det mer enn nok plass for spenning, spionasje, hemmelige oppdrag og diverse lumske interesseorganisasjoner, og våpenkappløp er fremdeles et sentralt tema.

Sjangermessig er Full Metal Panic en herlig blanding av high school situation comedy, spionthriller, krig og ikke minst mecha, den japanske sjangeren som inkluderer kamproboter av ett eller annet slag. I Full Metal Panic kalles mecha for Arm Slave, og spiller en sentral rolle på slagmarken og for hovedpersonene. Vår mann er Sagara Sousuke, en ung Arm Slave-pilot for den uavhengige organisasjonen Mithril, som innehar avansert teknologi og som arbeider for at maktbalansen i verden ikke skal havne ute av kontroll. Når Mithril får nyss i at unge mennesker verden over blir kidnappet under mistanke om at de er såkalte Whispered (personer med utrolige medfødte kunnskaper om alt fra fysikk til ikke-eksisterende våpenteknologi), sender de trioen Sagara Sousuke, Melissa Mao og Kurz Weber for å beskytte den japanske sekstenåringen Chidori Kaname, ei tilsynelatende normal og energisk jente. Sousuke, den yngste av trioen og den eneste av dem som er japaner, får i oppdrag om å gå undercover på Kanames skole for å beskytte henne best mulig. Her er det imidlertid et stort problem: Sousuke har vært soldat siden han var tre år gammel, og eier praktisk talt ingen kunnskaper om vanlig sosial oppførsel, spesielt på en japansk videregående skole. Ser noe mistenkelig ut? Spreng det! Oppfører noen seg unormalt? Trekk en pistol mot dem!

Samtidig som beskyttelsesoppdraget finner sted, må Mithril og Sousuke utføre militært arbeid for å beskytte Whispered best mulig. Også her vil Sousuke, med sin unike Arm Slave kalt ARX-7 Arbalest, spille en sentral rolle. Men vil oppdraget om å beskytte Kaname påvirke ham på slagmarken? Den som ser, får se...

En temmelig vanlig dag på skolen...

Full Metal Panic består totalt av tre sesonger. Den første introduserer persongalleri og setting, og har en fin blanding av mecha-krigføring og hverdagslig skolekomedie. Den andre sesongen, Full Metal Panic? Fumoffu tar utgangspunkt i de mer skoleorienterte historiene fra manga-serien, og er således bare en eneste stor humorparade. Det er likevel med den tredje sesongen, The Second Raid, at serien virkelig glitrer. Tematikken i sistnevnte sesong er både mørkere og mer brutal, og presenterer noen psykoanalytiske øyeblikk som gir seeren gåsehud mellom alle de glitrende mecha-kampsekvensene. Her får man dessuten mye persondrama skildret mellom linjene. At de to siste sesongene er utviklet av Kyoto Animation, et av Japans beste og mest anerkjente animestudio, vil nok også si litt for kjennere.

Men først og fremst er Full Metal Panic en serie som lever og ånder takket være et herlig persongalleri. Få eller ingen av seriens aktører føles unødvendige eller overflødige, og det er heller ikke mye som skal til før det oppstår en gnisning dem imellom som leder serien ut i en eller annen komisk eller dramatisk retning. Her er det selvsagt forholdet mellom de to hovedpersonene Sousuke og Kaname som bærer mye av serien, men også andre serieaktører, som den damegale Kurz, den enigmatiske Gauron eller den unge Mithril-kapteinen Teletha Testarossa, må også få sin del av æren.

I Full Metal Panic går lettere sci-fiaction, humor, persondrama og situasjonskomedie hånd i hånd. Resultatet er en serie som man godt kan starte sin animekarriere med, og som tåler å bli sett både en og to ganger (eller i mitt tilfelle: Fem eller seks). Det eneste sure med serien er det ikke er laget mer av den, ettersom serien har mye manga og light novel-materiale som bare venter på å bli animefisert. Kyoto Animation, vennligst raska på, bitte!

Top 10 Anime Series:

• #6: Welcome to the N.H.K.
  
• #7: Chobits
• #8: Fairy Tail
• #9: Lupin the 3rd
  
• #10: Neon Genesis Evangelion
  

Super Mario 3D Land

Mario trenger ingen videre presentasjon. Den bebartede rørleggeren har i over 25 år reddet prinsesser og andre trengende i nød, uten at han har arvet halve Mushroom Kingdom av den grunn. Gjennom årene har han dessuten vist et bredt kompetanse-repetoar, og har opptrådt som både lege, baseballspiller, basketballspiller, OL-utøver og gokartsjåfør. Men det er når mannen legger ut på eventyr over høye fjell og dype daler for å berge prinsesse Peach at han er i sitt ess. Det er en grunn til at Mario-titler er i seg selv nok til å selge Nintendos konsoller. I høst var det endelig klart for Mario å boltre seg i brilleløs 3D-grafikk.

Mario er tilbake i god, gammel, klassisk stil.

På jakt etter prinsessa. Igjen.
Som vanlig er for Mario-spill er det ikke mye historie å skimte med i Super Mario 3D Land, og som vanlig betyr det absolutt ingenting. Vi får i åpningsscenen se en kraftig storm som raser over Mushoom Kingdom, en storm som får alle bladene på et spesielt tre til å blåse bort. Det viser seg at bladene er Super Leaves, som gir alle som rører et av bladene en tanooki-hale (tanooki-hale er et konsept som først ble introdusert i Super Mario Bros. 3, og navnet kommer av det japanske ordet tanuki, som betyr vaskebjørn). Dermed oppstår det en aldri så liten krise dagen derpå når det viser seg at Bowser nok en gang har kidnappet prinsesse Peach, og samtidig gjort beslag på de fleste av tanooki-bladene. Dermed blir det opp til Mario å legge ut på nok et eventyr for å berge prinsessa fra den stadig like plagsomme Bowser (man må beundre ''mannen'' for sitt pågangsmot, men dersom det er prinsessas hjerte han ønsker å vinne må det da virkelig finnes en bedre måte å gjøre det på enn disse stadige kidnappingene).

Noe av det første man legger merke til når man fyrer igang 3D Land er at spillet henter mye av sin inspirasjon fra tidligere spill i serien. Her er brett og konsepter med klare inspiratoriske trekk fra det aller første spillet fra 1985 (som f.eks. flaggstanga på slutten av hvert brett), tanooki-kostymet gjør sitt comeback for første gang(?) siden Super Mario Bros. 3, tittelen er en henspilling på Super Mario Land-spillene til Gameboy, og deler av gameplayet minner om både Super Mario 64 og de to Super Mario Galaxy-spillene til Wii. Det er med andre ord et spill som vet å spille på en innholdsrik tradisjon og spilleres nostalgi. Men tro for all del ikke at spillet av den grunn bare spiller på gammel storhet. Med å smelte disse elementene sammen på mesterlig vis har Nintendo maktet å skape et spill som føles både nytt og spennende, og som på ingen måte er avhengig av noe langtidsforhold med rørleggeren for å nytes.

Flere av brettene bærer preg av å være inspirert av gamle Mario-spill.

Kreativ 3D-grafikk og musikk
På det grafiske nivået er Super Mario 3D Land vakkert å se på. Det er Mario slik vi kjenner ham fra før, med klare farger og ''snille'' omgivelser. Noen brett har en tredimensjonal utforming, ikke helt ulikt hva man har sett i Super Mario 64 eller Galaxy-spillene. Andre brett har et mer overfra-og-nedperspektiv, eller et fra-A-til-B-design med muligheten for å bevege seg litt mer i dybden av brettet enn hva vi er tradisjonelt vant med. Den store forskjellen er bruken av 3D, som tittelen tilsier. Her kunne Nintendo fort endt opp med en ren gimmick-effekt, men som tilfellet var med Mariokart 7 har de endt opp med å gjøre 3D til en opplevelse som gjør spillopplevelsen rikere. Da tenker jeg ikke først og fremst på at grafikken blir skarpere når 3D-effekten er i bruk, selv om dette også må nevnes i positive ordelag. Langt mer positivt er inkluderingen av optiske illusjoner hvor 3D-effekten spiller en sentral rolle, og hvor objekter må ses fra en bestemt vinkel for at man ikke skal bli lurt. De som har sett Inception kan jo glede seg over at Penrose-trappen gjør en aldri så liten gjesteopptreden i spillet, og er bare ett av eksemplene på de optiske illusjonene spillet har å by på. Enkelt og samtidig genialt.

Like eminent er det musikalske nivået i spillet. Deler av musikken er gode, gamle perler fra det gamle Mario-repetoaret, og her henter de særlig mye fra Super Mario Bros. 3, som Athletic Theme og Airship Theme. Samtidig har det musikalske teamet vært flinke til å skape ny og underholdende musikk, og trolig er dette den beste Mario-musikken som mesteren Koji Kondo selv ikke har vært delaktig i. Hovedtemaet er rett og slett en sjarmbombe av de sjeldne, og det er ikke rent sjelden jeg har funnet meg selv i å gå og nynne på temaet ved forskjellige anledninger.

Spillet bærer preg av å være utviklet med kreativt og underholdende glimt i øyet.

Kort og gjentakende
Det meste er vel skrudd sammen i 3D Land. Likevel er det visse elementer som skurrer i spillet. Den korte lengden på spillet er kanskje det største ankepunktet. Nå skal det riktignok sies at når man har spilt gjennom de åtte brettene spillet har å by på og prinsessa er reddet, åpner man opp et sett med nye spesialbrett. Men veien dit er ikke lang, og selv hadde jeg reddet prinsessa på knappe fire timer. Det er ikke særlig mye, selv for et spill som er ment å spilles i små og korte doser om gangen.

Deretter må det påpekes at bosskampene er fullstendig blottet for kreativitet og variasjon. Gjennom åtte verdener forekommer de kun i to variasjoner, og fremgangsmetoden er den samme uansett hvilken verden du måtte befinne deg i. Nå er ikke Mario-spill ment å være ubegripelig vanskelige, men en smule utfordring og variasjon skader verken store eller små spillere.

Bosskampene er blant spillets svake sider.

Obligatorisk for 3DS-eiere
Negative moment til tross: Det er ingen tvil om at Super Mario 3D Land først og fremst er en spillmessig triumf for Nintendo. Japanerne viser en leken kreativitet idet de forener gammelt og nytt, og resultatet er et plattformspill som er morsomt og underholdende for alle. 3DS har etter sin tunge start endelig begynt å få et nevneverdig spillbibliotek, og Super Mario 3D Land skriver seg lett inn på lista over spill man bør skaffe seg dersom man eier konsollen.

Score: 8/10

Top 10 Anime Series: #6

Noen animeserier treffer deg bare. Rett i hjerterota. Det kan være fordi hele serien bare oser av en eller annen form for ubeskrivelig sjarm, slik som Kimi ni todoke. Det kan også være fordi serien består av et persongalleri som etterhvert viser seg å ha flere og dypere sider enn det man i utgangspunktet skulle tro, slik som Toradora. Men noen serier kombinerer dette med å beskrive en tematikk og et samfunnsproblem på en slik måte at det er umulig å ikke bli berørt av det på en eller annen måte. Welcome to the N.H.K. er en slik serie.

På japansk har man et ord for unge mennesker (gjerne unge menn) som frivillig eller ufrivillig velger å isolere seg mer eller mindre fullstendig fra omverdenen og ha minst mulig sosial omgang med andre mennesker. Slike mennesker kalles for hikikomori, som kan oversettes omtrentlig med tilbaketrekker. Ettersom fenomenet regnes som forholdsvis nytt og på mange måter er skambelagt er det vanskelig å si hvor utbredt fenomenet er, men noen antar at omtrentlig 1% av Japans befolkning består av hikikomori. Welcome to the N.H.K. er viet til denne, og mange andre, mørke og triste samfunnsproblemer av psykososial art.

Vi følger i serien den 22 år gamle Satou Tatsuhiro, som lenge virket som en vanlig, ung mann. Etter tre ubetydelige og begivenhetsløse år på videregående var planen å begynne på univsersitetet, men en dag sa det bare stopp. Tatsuhiro fikk det plutselig for seg at alle tilfeldig forbipasserende så ned og lo av ham, fikk et panisk anfall og løp hjem til leiligheten sin. Hvor han også har blitt værende de siste fire årene, med unntak av überkorte handleturer på den lokale matsjappa. Tatsuhiro mener imidlertid at han er offer for en konspirasjon: Han er blitt offer for den altomfattende organisasjonen N.H.K. (Nihon Hikikomori Kyoukai, Japans hikikomori-korporasjon. Akronymet er en parodi på navnet på den japanske statskanalen NHK, Nippon Housou Kyoukai), som gjennom media skaper en kultur av fanboys (otaku) som igjen ender opp som hikikomori.

Tatsuhiro vil gjerne komme ut av situasjonen, men med sin sosiale angst makter han ikke engang å gå ut døra. Det hele snur imidlertid når han en dag blir "oppdaget" av nabojenta Misaki, som finner ut at hun vil forsøke å kurere Tatsuhiro. Dermed begynner Tatsuhiros kamp mot hikikomori-tilværelsen, hvor han underveis oppdager at også mange mennesker i hans lille bekjentskapskrets også har sine indre demoner å kjempe mot.

En årsak til at Welcome to the N.H.K. treffer hos så mange, inklusivt meg selv, er de mange problemstillingene serien tar opp. Hikikomori er én gruppe som mange animeseere fort kan kjenne seg igjen i - det er ikke til å stikke under en stol at nerdekulturen består av mange mennesker med lettere reduserte sosiale evner og tendenser til innesluttethet. Men serien stanser ikke der. Barnemishandling, selvmordstanker og økonomisk desperasjon er også noe av det som tas opp i serien. Det verste er at mye av det, til tross for porsjoner med absurditeter, er skremmende realistiske scenarier. Welcome to the N.H.K. er ikke serien for de som bare vil ha lett humor og en solid latterkule, selv om man vil få servert dette iblant (noe av det musikalske materiale er rett og slett hysterisk morsomt når det settes inn i kontekst).

Det er vel kanskje noe av grunnen til at serien stikker sånn. Man ser den og tenker fort: "Under gitte omstendigheter kunne det vært meg." Man innser at noen ganger er det rene tilfeldigheter eller uforutsette faktorer som skiller "vinnerne" fra "taperne," og hele serien blir brått så utrolig nær og human. Om noen innrømmer at de har felt en tåre på et eller annet tidspunkt i løpet av serien, vil jeg slettes ikke bli overrasket: Welcome to the N.H.K. er den animeserien per dags dato som har rørt meg mest på det emosjonelle plan.

For den som vil ha en realistisk animeserie, eller i det minste en serie med realistiske problemstillinger, er Welcome to the N.H.K. noe av det beste jeg kan anbefale, og man behøver nok heller ikke mye kjennskap til mediet før man gir seg ikast med serien. Alle som har sett seg lei av happyhappy-serier og kliss like shonen-serier bør også ta en titt. Se serien, tenk over dets tema og kjenn på hvilke følelser du måtte sitte igjen med!

Top 10 Anime Series:

• #7: Chobits
  
• #8: Fairy Tail
• #9: Lupin the 3rd
• #10: Neon Genesis Evangelion
  

Half-Life

Det er ikke ofte spillverdenen settes på hodet fordi det kommer et spill som bryter med alle fastsatte normer, endevender standarder og serverer oss en tilnærmet fullstendig ny måte å tenke på. Enda mer sjeldent er det at et spillstudio presterer dette med sitt aller første spill. Men nettopp dette er bakgrunnshistorien for Valve og deres debutspill fra 1998, Half-Life.

Det hele begynte i 1996. Microsoft-millionærene Gabe Newell og Mike Herrington takket for seg, fant ut at de heller ønsket å jobbe innenfor spillindustrien og etablerte selskapet Valve. Ved hjelp av en kraftig videreforbedring av den originale Quake-grafikkmotoren satte studioet i gang med utviklingen av to forskjellige spill, hvor det ene var historieorientert og det andre actionbasert. Takket være et genialt hode (Gabes hode, for å være presis) ble prosjektene kansellert og utviklerteamene satt sammen til å lage et skytespill som kombinerte disse to elementene – action og historie. Dermed var det i 1998 duket for et FPS-spill verden knapt nok hadde sett makan til tidligere.

Gordon Freeman, den tøffeste nerden i spillhistorien

En ''vanlig'' dag på jobben
Det hele begynner som en rolig og alminnelig hverdag på det gigantiske forskningskomplekset til firmaet Black Mesa et eller annet sted i New Mexicos ørkenlandskap. Den 27 år gamle MIT-utdannede Gordon Freeman med spesialkompetanse i teoretisk fysikk trer ut av enskinnebanevognen, ikler seg selskapets spesialutviklede Hazardous Enviroment (HEV)-drakt og drar ned på labben hvor eksperimentene pågår. Denne dagen skal det imidlertid gå fryktelig galt. En mystisk gjenstand som blir skjøvet inn i en teststråle skaper en interdimensjonal rift og endevender Black Mesa-komplekset. Snart er hele komplekset oversvømt av utenomjordiske vesener fra dimensjonen Xen, som uten tvil er av det mer fientlige slaget. Bedre blir det heller ikke av at spesialsoldatene som etterhvert gjør sitt inntok i komplekset ikke er sendt for å redde Gordon eller kollegaene hans, men er der for å sikre at alle bevis og vitner blir fjernet. Gordon må dermed kjempe seg gjennom et ødelagt forskningskompleks for å overleve, finne veien ut og samtidig gjøre det han kan for å stanse den kontinuerlige strømmen av Xen-vesener en gang for alle.

Historien om forskningsprosjekter som bærer galt av sted verken var eller er noe nytt i populærkulturen. Derimot var Valves måte å integrere en slik historie i et moderne skytespill heller ukjent. I tillegg var den narrative teknikken brukt i Half-Life unik for sjangeren. Historien serveres ikke i form av filmsekvenser, lange dialoger eller bøttevis med tekst på skjermen, men blir åpenbart stykkevis gjennom spillets gang ved å overhøre fiendens samtaler eller møte andre overlevende. De stadige smådryppene av informasjon sørger for å holde på spenningen hos spilleren, og serverer noe så uvanlig (både den gang og nå) som et skytespill med en god og spennende historie.

Store, skumle interdimensjonale skapninger er bare hverdagskost for en forsker ved Black Mesas forskningskompleks. Maskingevær også, for den saks skyld.

Bryter alle standarder
Dersom man sammenligner Half-Life med andre store skytespill fra sin tid, som Wolfenstein, Doom, Quake og Goldeneye 007, er det ikke vanskelig å se Valves innovative tankegang og nyskapende kreativitet. De tre førstnevnte spillene handlet stort sett om å meie ned alt som rørte på seg i tilnærmet Rambo-stil, hvor du til enhver tid var den jaktende, mens GoldenEye 007, til tross for likhetstrekk i spillestilen, var et klart nivåbasert spill. Half-Life bryter med begge disse trendene. For det første blir det ganske klart at selv om du langt på vei har brukbare våpen i din hånd, er det tydelig at du på ingen måte er jeger, men bytte. Følelsen av å være jaktet blir heller ikke mindre av at også myndighetene er på jakt etter deg. Til enhver tid kan små dimensjonsrift fremkalle skumle vesener fra Xen, noe som skaper en utsøkt følelse av nervepirrenhet snarere enn frykt eller grøss. Den nervepirrende følelsen blir også total når man legger til den begrensede men velplasserte bruken av musikk i spillet (less is more er tydelig her). For det andre klarer Valve det mesterstykket å presentere hele spillet i ett sammenhengede nivå delt inn i små kapitler (hvor et nytt kapittel kun annonseres ved en liten overskrift på skjermen) snarere enn små, korte nivåer.

Den helhetlige arkitekturen av Black Mesa-komplekset er langt ifra noe småtteri, og det helhetlige nivådesignet i spillet hvor absolutt alt henger sammen er rett og slett mesterlig utført. Her er det store variasjoner, med alt fra trange ventilasjonskanaler, plattformer hvor man må sørge for å ikke ende opp en dam av radioaktivt materiale og åpne landskap i fri natur. Det er likevel skrekkelig fascinerende hvor ofte man tror man endelig har funnet veien ut, før spillet klasker en knytteneve i trynet på deg og knuser alt håp om frihet (i det minste for denne gang).

Headcrabs er en av Xen-skapningene du fort kommer til å lære deg å hate gjennom spillets gang. Grrr...

Fengsler og fascinerer
Det er mange lovord jeg kunne ha sagt om Half-Life, og mange flere faktorer jeg kunne trukket frem (som våpenarsenalet, eller muligheten for å leke seg med utviklerverktøyet og skape egne mods noe som forandret spillmediet for alltid). Imidlertid tror jeg at jeg begrenser meg til å si at Half-Life er et førstepersons skytespill som faktisk klarer å holde meg kontinuerlig interessert, og som hele tiden lokker meg til å fortsette å spille. Med unntak av spill som Deus Ex og GoldenEye 007 er dette noe få spill gjennom historien har maktet å prestere, og burde være lovord nok om spillets kvalitet. Er man spillinteressert, kommer man rett og slett ikke unna dette epokegjørende mesterverket.

Score: 9,5/10

Top 10 Anime Series: #7

Det finnes mer enn nok materiale innenfor populærkulturen som kartlegger forholdet og eventuelle spenninger mellom maskin og menneske. Japansk manga og anime er i så måte intet unntak: Faktisk er det heller slik at japansk populærkultur har vært en foregangsfigur på fronten. Tenk bare på klassikeren Ghost in the Shell, og da spesielt på filmen fra 1995 ved samme navn: Likhetstrekkene til The Matrix er soleklare, og uten Ghost in the Shell hadde vi nok aldri sett The Matrix (og heller ikke de senere kortfilmene Animatrix, hvor man tok Matrix-universet tilbake til sitt opphav, nemlig anime).

Det er likevel en serie innenfor sjangeren machine-man-relations (eller human-cyborg-relations som det heter i Star Wars) som skilte seg noe ut da jeg så den for første gang, og som ble en inngangsport for meg til lignende serier innenfor samme sjanger. Jeg tenker da på 2002-serien Chobits.

Grunntanken i Chobits er egentlig lett å forstå: Forestill deg at alle datamaskiner, eller personal computers som det heter på engelsk, ser ut som mennesker (gjerne unge kvinner) fremfor de metalliske boksene vi er vant med i vår virkelighet. Da blir datamaskinene virkelig personlige (HPs reklamekampanje om "The computer is personal again" er dermed småtterier sammenlignet med grunnkonseptet i Chobits), noe som samsvarer ganske godt med det japanske ordet for PC, "Persocom" (uttales pa-so-kon).

I serien følger vi den unge Motosuwa Hideki, en ung mann som etter å ha strøket på opptakseksamen ved universitetet finner ut at han vil flytte til Tokyo og ta forberedende kurs for å øke karaktersnittet. For en stakkars bondegutt fra Hokkaido er overgangen til storbylivet ikke bare lett. Uten stort med penger har han ikke engang råd til en persocom, som jo "alle" i storbyen har. Det hele endrer seg når han en kveld finner en mystisk persocon som er slengt på dynga, og som han ender opp med å ta med seg hjem og (etter mye strev) får aktivert. Persocomen viser seg å være uvanlig på mange måter: Ikke har den noe forhåndsinstallert OS, og det eneste ordet maskinen klarer å ytre er "Chi." Hideki gir derfor persoconen navnet Chi, og en merkelig maskin-menneske-relasjon begynner hvor Hideki delvis må innta rollene som forelder og venn.

Chobits er på mange måter en merkelig serie, både på grunn av plottet og seriens noe "feminine" strek og visuelle stil. Man kan likevel spekulere på om det ikke er nettopp dette merkelige som gjør serien så tiltalende. Samtidig er det interessant å se hvordan en del av spørsmålene man ofte finner i denne typen serier får en ny dimensjon når datamaskinene får det personlige utseende som persocomer har. Kan man utvikle relasjoner til et ikke-levende vesen? Hva med følelser som vennskap, avhengighet eller romantikk? Hvilke rettigheter har et ikke-levende vesen? Kan våre relasjoner overfor ikke-levende vesener komme i veien for eller ødelegge relasjonene til våre medmennesker? Slike spørsmål inntar en sentral rolle i Chobits, og ikke alle blir besvart like tydelig og udiskutabelt: Her oppfordres seeren til å tenke selv.

Persongalleriet i Chobits er kanskje ikke verdens mest originale, men det er uten tvil sjarmerende. Hideki er den litt typiske, ikke-for-flink-på-skolen og sære unge mannen (med en over gjennomsnittet brennende interesse for porno, som ofte tjener som en form for comical relief i serien). Chi skriver seg lett inn på lista blant animehistoriens mest sjarmerende vesener: Det er ikke så ofte man støter på animefigurer som rygger og deretter tar løpefart for å gi folk en klem idet de kommer inn døra. Chi utvikler også etterhvert et vennskaplig forhold til Hidekis nabos persocom, Sumomo, som også tjener som en lettere humoristisk rolle i serien. Et av seriens svake punkt er kanskje mangelen på veldig solide birollefigurer, men de tjener likevel sin funksjon. At seriens musikkspor ikke er veldig minneverdig er vel kanskje et unikum for en serie på denne topp ti-lista, men plagsom er den da heller aldri.

Chobits er kort oppsummert en interessant serie, som stort sett balanserer bra mellom romantisk komedie og science fiction. Man skal ikke ha sett mye anime før man gir seg i kast med denne serien, og slik sett kan Chobits gjerne bli inngangsporten til nye og lignende animeserier.