Batman: Arkham City

Da Batman: Arkham Asylum ble utgitt i 2009, kom spillet som en aldri så liten overraskelse. Fremfor å kjøre den klassiske linja hvor man laget et forhastet og elendig superheltspill basert på en eller annen filmlisens, fikk utviklerne i Rocksteady oppfylt sitt ønske om å bruke tid på å lage et ordentlig Batman-spill basert på tegneserieuniverset. Resultatet var et overraskende underholdende spill hvor Batman-tegneserien ble brakt til live på imponerende vis, og til tross for at Batman: Arkham Asylum ikke ble Årets Spill 2009 for min del, var det ikke langt unna.

En slik suksess kan man selvsagt ikke gå forbi uten å lage en oppfølger, og selv om Rocksteady kunne ha lansert oppfølgeren Batman: Arkham City i fjor, valgte de å utsette lanseringen med ett år for å finpusse på prosjektet. Resultatet er nok et Batman-spill som viser nattens ridder fra hans beste side, og som lett overgår det man ellers ser på superheltspill-fronten.

The Dark Knight is back in town!

Imponerende persongalleri
Når Batman: Arkham City sparkes i gang har det gått 18 måneder siden Joker kuppet Arkham Asylum og gjorde det til et fristed for de innsatte superskurkene. Hendelsene på Arkham-øya viste Gothams innbyggere at den psykiatriske institusjonen langt ifra opprettholdt den sikkerheten man skulle forvente, og som et resultat stilte Arkham-direktør Quincy Sharp til valg med løfter om å hanske opp med Gothams kriminalitet en gang for alle. Med en brakseier i ordførervalget oppfyller Sharp sitt løfte, og stenger av et stort område av Gotham for å gjøre det om til en kriminal-fangeleir. Resultatet er Arkham City, et inngjerdet byområde hvor de kriminelle får herje fritt innad, territorielle kriger er en del av dagliglivet og lovløsheten er hverdagskost. I sentrum for prosjektet står doktor Hugo Strange, en av de få skurkene i Batman-verden som kjenner Batmans identitet. Det er derimot tydelig at Strange har større planer for Arkham City enn dets nåværende stadium, og at Batman står i veien. Løsningen for Strange blir dermed å kidnappe Bruce Wayne og kaste ham inn i Arkham City, hvor mannen er fritt bytte for Arkhams skurker og superskurker. Det er her Bruces lange natt i Arkham City begynner, hvor han må skaffe til veie Batman-utstyret og løse Arkham Citys mysterium.

Rocksteady gjorde som sagt en stødig jobb med historien i Arkham Asylum, som i stor grad var basert på tegneserien ved samme navn. Jobben er ikke akkurat gjort noe dårligere i Arkham City. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at så godt som samtlige store superskurker innenfor Batman-universet dukker opp på ett eller annet tidspunkt i Arkham City, det være seg Joker, Harley Quinn, Penguin, Catwoman (som er en spillbar karakter), Mr. Freeze, Two-Face, Deadshot og mange, mange flere. Det herlige er likevel hvordan alle karakterene er vevd inn i Arkham City uten at de føles malplasserte eller overflødige, og hvordan alle er brakt til live gjennom fantastisk stemmeskuespill. Noen av karakterene er forbeholdt spillets sideoppdrag, slik som Riddler og Deadshot, mens flere av dem glir gradvis inn i hovedhistorien. Og hele tiden føles det bare så riktig. Den territorielle krigen som pågår innad i det nye Arkham-komplekset gir et naturlig spillerom for mange av de innsatte å boltre seg med sin egen agenda og mål, og naturlig nok vil hver og en av dem ha en bit av Batman. Det som imponerer mest er hvordan Rocksteady kan gå fra en skurk til en annen og likevel få det til som en naturlig del av spillets historie. Det flyter mye bedre enn det en turde å håpe i forkant, og betraktelig bedre enn hva man hadde fryktet.

Et stort minus som riktignok må påpekes er at Rocksteady ser ut til å slite med å avslutte spillet på en naturlig måte. Den siste timen inneholder litt for mange antiklimatiske øyeblikk til at den når helt til topps, sine klimatiske øyeblikk til tross. En annen faktor er at de til tider sliter med å skrive gode dialoger og replikker, og mye av praten i spillet kan fort oppfattes som forutsigbar og uoriginal. Det skal også sies at slutten inneholder svært mange kontroversielle hendelser og avgjørelser, som trolig vil diskuteres i det lange, brede og heftige på nettforum hvorvidt det kan anerkjennes som Batman-kanon eller ikke. Hvorvidt begivenhetene trekker spillet opp eller ned er opp til den enkelte spiller å avgjøre, men for min del ble det litt i det meste laget.

Catwoman og Joker er bare to av de mange superskurkene i Arkham City.

I'm Batman!
Arkham City er på mange måter likt Arkham Asylum. Det er Batman, du har mange kule våpen og angrep til disposisjon og det er mange skurker involvert. Den store forskjellen er at Arkham City er så mye, mye større. Der Arkham Asylum var forvist til en mindre anstalt på en liten øy, befinner man seg i Arkham City i et større og åpen bylandskap. Ikke helt ulikt Assassin's Creed, på mange måter. Samtidig er ikke Arkham City for stort, og det tar deg ikke mer enn et par timer å finne ut av hvor de viktigste stedene, bygningene og personene befinner seg. Sin begrensede størrelse til tross er det imponerende hvor innholdsmettet og variert spillet er. Områdene innad i Arkham City er svært forskjellige, ofte preget av superskurken som har overtatt lokasjonen. Flere områder krever dessuten at man vender tilbake senere med nye våpen dersom man ønsker å samle absolutt alt, uten at dette er påkrevd eller nødvendig i de fleste tilfellene (bare hvis du ønsker å fullføre spillet 100%).

Samtidig kjenner jeg at Arkham City er et spill som gir meg et oppriktig ønske om å faktisk samle, finne og utforske absolutt alt som er å finne i spillet. Hovedårsaken til dette må være den herlige stemningen som spillet gir, ikke minst på det audiovisuelle planet. Gotham er en mørk og dyster storby, og Arkham City gir deg det mørkeste og dystreste byen har å tilby. Spillet er mørkt, men ikke så kølsvart at man ikke ser noenting. Det er et lekkert mørke som kler kriminalbyen idet jeg som Batman kaster meg utfor en bygning, svever over de falleferdige høyblokkene og hører på den særdeles stemningsfulle musikken i bakgrunnen. Ja, Arkham City gir meg faktisk følelsen av at jeg er Batman, i mye større grad enn det forgjengeren gjorde. Det er bare å skru av lyset, skru opp lyden og la det audiovisuelle sette deg i ekte Batman-stemning.

Det handler om å snike seg på motstanderne når man er Batman.

Innholdsmettet
Våpen- og kampmessig har Batman både flere våpen og mer smidige bevegelser enn sist gang. Fremdeles er mye av utstyret fra forrige spill med, som muligheten til å henge fra en gargoyle og plukke opp skurker eller å bruke kappen til å gli gjennom luften. Samtidig har Rocksteady introdusert flere nyheter som er både morsomme og spennende å bruke, som isgranater eller et gevær som sender positive eller negative elektriske impulser. Nye bevegelser er også introdusert, blant annet den utrolig tøffe stupbombefunksjonen, som både kan benyttes for å holde seg lenger i lufta eller for å sende løs en sjokkbølge mot fiendene idet en lander. Havner man i en mano y mano-situasjon flyter kampene bedre enn i forgjengeren, uten at systemet trengte noen særlige forbedringer i utgangspunktet. Fremdeles kan man ane tendenser til knappemosing når det blir litt for mange motstandere å hanskes med, men bevegelsene kjennes av en eller annen grunn smidigere og kontrollene bedre enn før.

Når hoveddelen av spillet blir for mye av det gode eller du ønsker en smule variasjon, kan man ta en titt på databanken hvor samtlige av personene i spillet introduseres med flust av detaljer (bl.a. den særdeles nyttige biten hvor man får opplyst hviket Batman-nummer figuren dukket opp i for første gang), se på de fabelaktige illustrasjonsbildene i billedgalleriet eller gå løs på en av de mange utfordringene i Challenge Mode. Arkham City tilbyr deg variert og spennende innhold, som gjør at spillet har en utrolig lang holdbarhet.

Også i Arkham City må Batman bruke sine detektivegenskaper for å løse mysterier.

Et av årets beste
I 2009 imponerte Batman: Arkham Asylum. I 2011 serverer Batman: Arkham City det en ikke skulle tro var mulig: Et spill som er bedre på samtlige punkt. Det er større, mer spennnede, lekrere og en bedre hyllest til nattens ridder enn forgjengeren. I den store oppfølger-høsten som spillåret 2011 har vært preget av, er Arkham City noe av det beste man kan bruke tid og penger på. Heller ikke i år når Batman opp til noen Årets Spill-pris. Men det er neimen meg ikke langt ifra.

Score: 9/10