Om vold og spillmediet

Diskusjonene om den eventuelle sammenhengen mellom spillmediet og voldsutøvelse kan til tider virke som evige og uendelige. De hardeste kritikerne, som gjerne er ikke-spillende personer i alderen 30+, kan hardnakkede påstå at spill avler vold og gjør unge menn og gutter til følelsesmessig avstumpede mennesker. Spillere flest har derimot en tendens å ta slike beskyldninger svært personlig, skyter rygg og unnskylder seg med at det ikke er noen sammenheng, eller at sammenhengen i så tilfelle kun gjelder de ytterst få.

Nå har spørsmålet nok en gang blitt aktuelt, men saken har denne gangen en noe annen fremstilling enn det den vanligvis har.

Det er ikke noe ukjent faktum at Anders Behring Breivik i sitt manifest oppgav spill som World of Warcraft og Call of Duty: Modern Warfare 2 (MW2) både som fritidssysler, og oppgav bl.a. sistnevnte spill som "mer som en del av treningssimuleringen min enn noe annet" i manifestet sitt. Dette var noe av årsaken til at butikkjeder som Coop og Platekompaniet rett etter 22.juli valgte å fjerne disse spillene midlertidig fra butikkhyllene sine, en handling som i seg selv ikke akkurat var 100% konsekvent (man kunne f.eks. forhåndsbestille lignende spill som Battlefield 3 og Modern Warfare 3 på nettsidene til Platekompaniet). Men spillenes fravær varte ikke lenge, og spillene er nå igjen tilgjengelige i butikkene.

Grunnen til at saken nå har blitt aktuell igjen, er at en far hvis datter overlevde Utøya-massakren har bestemt seg for å saksøke utgiverne av MW2, ifølge Fædrelandsvennen. Mannen uttaler at han ønsker å bruke lovverket til å regulere samfunnsfiendtlig aktivitet, og legger til: "Vi må stille spørsmålstegn om det er samfunnsgavnelig med vold som underholdning."

Mye har vært sagt om hvor feilproposjonerte raske koblinger mellom spill og vold er, og fremfor å ramse opp de samme argumentene kan man heller henvise de interesserte til gode kommentarer angående tematikken, som NRK og Gamer.no sine artikler. Samtidig legger jeg ikke skjul på at om jeg ikke støtter politianmeldelsen av en konkret dataspill, er jeg enig i at det er fullt ut legitimt å stille spørsmålstegn ved voldsbruken i spillene. Diskusjonen om virkemidler i alle medier, det være seg bøker, film og spill, bør være legitime og skal kunne fremmes på en saklig måte dersom man ønsker at mediet skal godtas som en seriøs samfunnsaktør. Spill har uten tvil kommet for å bli blant de store mediene, og skal spillindustrien oppnå den posisjonen som seriøst medium som de så gjerne trakter etter må man også tåle at spill blir diskutert på seriøst vis. MW2 åpner med den høyst omdiskuterte scenen No Russian, hvor en CIA må delta i en terroraksjon mot sivile på en russisk flyplass for ikke å avsløre sitt undercover-oppdrag blant terroristgruppa. Sekvensen kan hoppes over, men den er uten tvil kontroversiell og fortjener en diskusjon, så lenge den skjer på saklig vis.

For det er liten tvil om at ikke all sex- og voldsbruk i filmer og spill (for å ta to medier) er nødvendige, verken for handlingen eller produktkvaliteten. Hvor direkte en skal være i sine skildringer er også en grense som stadig testes i mediene. En som omgås slike medier med jevne mellomrom (og det er etterhvert de fleste av oss) bør derfor reflektere over sitt eget forhold til medienes virkemidler og hva det gjør med en. Å si "jeg blir ikke påvirket når jeg ser film" er omtrent like banalt å si som "kroppen min blir ikke påvirket av hva jeg spiser." Idet samhandlingen mellom individ og medium finner sted vil påvirkningen på en eller annen måte finne sted. Spørsmålet er heller derfor hvorvidt en er klar over denne påvirkningen, på hvilken måte en lar seg påvirke og i hvor stor grad dette skjer. Jo større ettertanken rundt slike spørsmål og bevissthet om sine egne meninger og holdninger er, jo lettere kan en selv kontrollere noe av denne påvirkningen.

Fra den omstridte MW2-scenen "No Russian".

Det er derimot nærmest skuffende å lese hvordan store medier fremdeles nærmest lurer leserne til seg med å slå opp fete overskrifter hvor koblingen mellom spill og vold står sentralt. I forbindelse med politianmeldelsen har Dagbladet nok en gang kastet all seriøs journalistikk på dør og blåser opp med store bokstaver "Er det slik terroristen trente på å drepe?" og fortsetter:

"I september 2005 bestilte Anders Behring Breivik flere spill med voldelig innhold. Dagbladet har fått tilgang til dokumentasjon terroretterforskerne har hentet inn og politiet kartlegger nå hvilke spill Breivik kan ha blitt inspirert av. Den da 26 år gamle Anders Behring Breivik bestilte flere voldelige og omstridte spill, blant annet «Max Payne 2, The Fall of Max Payne», «True Crime , Streets of LA», «Mace Griffin, Bounty Hunter», «Unreal II: The Awakening», «Legacy of Kain: Defiance», «Dungeons & Dragons Heroes», «Baldur's Gate: Dark Alliance II» og «The Lord of the Rings: The Return of the King»"

Hvorfor sier jeg at Dagbladet kaster seriøsiteten på dør? Jo, fordi spill som Baldur's Gate og et spill basert på Ringenes Herre-filmene knapt nok noen gang har blitt omtalt som "omstridte."

Skriver Dagbladet dette fordi de ikke har kompetente mennesker på området? Overhode ikke. Dagbladets spillavdeling, PressFire, er blant Norges ledende spillmedier med flere høyst erfarne skribenter og anmeldere. En kjapp prat med noen av dem eller å inkludere en av dem i arbeidet med artikkelen kunne lett ha endret hele artikkelens perspektiv, men snarveier er tydeligvis lov å ta i jakten på høye lesertall. At artikkelen med det ender opp som grunn, uinformativ og underbygger syndebukk-skapende fordommer i jakten på de lette løsningene er bare en pris man tydeligvis må betale.

Vi må gjerne diskutere medievirkemidler. Men la oss for all del gjøre det på seriøst vis. Både spillindustrien, spillere og ikke-spillende utenforstående fortjener det.