Drømmefall: Den lengste reisen

Vårt kalde land i nord er gjerne ikke det vi alltid forbinder med verdens navle. I spillsammenheng gjelder kanskje dette i større grad enn andre, og mangelen på norske kvalitetsspill overgås kun av mangelen på underholdende norske TV-serier. Heldigvis finnes det et unntak for enhver regel, og studioet som sørger for unntaket i vår sammenheng heter Funcom. Da de gav ut pek-og-klikkspillet Den lengste reisen i en tid hvor pek-og-klikk var en tilnærmet utdødd sjanger i 1999, skulle dette vise seg å være et vakkert og stemningsfullt eventyr som både var utfordrende og underholdende. Er man nordmann og spillinteressert, bør man på ett eller annet tidspunkt streife innom Den lengste reisen.

Les også: Den lengste reisen.

Syv lange og syv breie senere skulle det vise seg at Funcom ikke hadde tenkt å gi fullstendig slipp på veien de hadde begynt å gå i 1999. Og det skal man ikke protestere på: April Ryans eventyr fra 1999 var både velskrevet og vakkert, og historien om den unge kvinnen med evnen til å reise mellom vår teknologi-orienterte verden Stark og den magiske verden Arcadia var en frisk pust i fantasysjangeren. Settingen hadde absolutt potensiale til å bidra til større og dypere utforsking. Men ville Funcom lykkes med å fortsette historien i Drømmefall: Den lengte reisen (eller Dreamfall: The Longest Journey som det heter på engelsk)?

Hovedpersonen Zoë Castillo utenfor sitt hjem i Casablanca.

Tilbake til Arcadia
Når Drømmefall tar til, har ti år passert siden begivenhetene i Den lengste reisen. Kort tid etter at forrige spill sluttet (eller omtrent samtidig med slutten) inntraff en global katastrofe kalt Kollapsen, som blant annet førte til at enkelte teknologiske hjelpemidler ble ubrukelige. Siden den gang har den tekologiske verden Stark kommet seg på bena igjen, men ikke uten et visst preg av et totalitært regime og politistat-tendenser. I denne tid og politiske situasjon møter vi Zoë Castillo, den tjue år gamle avhoppede studenten fra Casablanca. Etter å ha droppet studielivet har Zoë samtidig glidd inn i en identitetskrise, hvor den konstante funderingen over hvem hun er og hva hun skal gjøre gjør henne fullstendig utmattet og apatisk. Det meningsløse skal imidlertid brått ta slutt idet journalist-ekskjæresten ringer og ber henne om en tjeneste: Dra ned til sentrum og hent en pakke for meg. Dermed kastes Zoë ut i et eventyr som involverer både Stark og Arcadia, og som inkluderer drømmer, totalitære imperier og et maktsykt entreprise.

Det er definitivt persongalleriet og historien som bærer Drømmefall stødig gjennom spillets gang. Zoë er, i likhet med sin forgjenger April, ei sterk kvinne som verken satser på tunge skyttere, sexappeal eller superkrefter for å komme seg gjennom problemene, men heller løser dem gjennom pågangsmot og kløkt. Om man skulle beskrive Zoë med ett ord, må realitisk være et komplement som treffer temmelig nært. Men det er ikke bare Zoës mot og oppfinnsomhet som står sterkt i Drømmefall. Også de andre karakterene i spillet er vel utarbeidede, og båndet som oppstår mellom flere av dem fører dessuten til radikale og realistiske forandringer i deres tankesett, levemåte og ideologi. Vi møter gamle kjenninger som Benrime, April, Crow og Roper Klacks, men også nye karakterer som Kian Alvane fra det totalitære persisk-inspirerte Azadi-riket. Totalt er det duket for en spennende fortalt historie, velutarbeidede dialoger og et persongalleri man rett og slett vil huske. Settingen er også godt utvidet, der den originale kosmologien fra forrige spill er ispedd elementer fra både persisk historie og aboriginsk mytologi. Ulempen med det hele? Spillet slutter omtrent halvveis uti historien, og den påstått planlagte del to av duologien lar vente på seg. Her er det bare å håpe at Funcom snart blir ferdige med sitt ambisiøse onlineprosjekt The Secret World og vender tilbake til Stark og Arcadia så fort som mulig (noe manusforfatter Ragnar Tørnquist visstnok nylig har lovet ligger i kortene).

Her vil gamle spillere fort kjenne seg igjen.

Gamle miljøer i ny drakt
Når Drømmefall åpner med sitt fargerike landskap fra Casablanca, er det ikke mye som minner om forgjengerens spillmekanikk, farger eller omgivelser. Der Den lengste reisen var et klassisk pek-og-klikkspill med statiske bakgrunner, tilbyr Drømmefall en noe mer fri verden med større bevegelsesfrihet i nyere eventyrspill-stil. Og noe annet kan man vel knapt forvente; syv år er tross alt en hel generasjon innenfor spillbransjen. Men etterhvert som eventyret tar til og Zoë blir nødt til å reise på tvers av både landegrenser og verdensgrenser, vil man (dersom man har spilt forgjengeren) komme til steder, områder og bygninger som man fort kjenner igjen, selv om grafikken har blitt bedre og dimensjonene flere. Det er fort gjort å få en nostalgisk følelse i magen når man ser fasaden til vertshuset The Journeyman i den snøkledde byen Marcuria, eller at det går kaldt nedover ryggen på deg når du ser hvor langt ned i rennesteinen Venice har sunket på knappe ti år. Funcom har gjort en god jobb med å modernisere de gamle miljøene og samtidig ekspandere dem, og både gamle og nye spillere vil etterhvert lære å orientere seg gjennom spillets lokasjoner. Noen av karakteranimasjonene er riktignok stive, og det grafiske detaljnivåte er aldri på høyde med storselskap som f.eks. Square Enix, men med tanke på at dette er et produkt fra lille Norge skal man ikke klage. Stygt er det uansett aldri, langtifra.

Musikalsk sett er Drømmefall et steg videre fra sin forgjenger. Det musikalske bildet er mer komplett og komplekst enn før, og Leon Willett har gjort en god jobb med å balansere både stemninger og tonebilder. Et av spillets tidligste stykker, The Hospital Room, fungerer utmerket som et slags tema for spillet i sin helhet, og er et stykke man fort lærer seg å assosiere med piktoreske scenebilder fra spillet.

Turen går til USA, Marokko...og Japan.

Ubrukelige kamper og gåter
Men til tross for sin moderne drakt og sterke persongalleri, så har Drømmefall gått et kraftig steg tilbake i forhold til sin forgjenger på to sentrale områder: Kontrollsystem og gåteløsing. Som tidligere nevnt har Drømmefall gått bort ifra den tradisjonelle pek-og-klikkløsningen, og prøver istedetfor et kontrollsystem hvor kamper er inkludert. Men kamper er det få av i spillet, og de få kampene man støter på i spillet er utrolig klossete utført. Animasjonene er stive, fiendene er stokk dumme og det er altfor lett å overvinne motstanderen. Funcom har tydeligvis forsøkt å gjøre Drømmefall mer action-mettet og spennende for det gjengse publikum, men resultatet er sørgelige saker. Inkluderer man en kamerakontroll som (i PC-utgaven) føles helt bakvendt i forhold til alt annet man er vant til å spille, så ender man opp med et kontrollmessig underlegent spill. Da var Den lengste reisen bedre, sin utdaterte spillmekanikk til tross (for den fungerte jo).

Drømmefalls andre store svakhet er gåtene i spillet. Den lengste reisen var stappfullt av gåter og oppgaveløsing, hvor de fleste av dem var av så kompleks art at det til tider nesten tok bort all motivasjonen. I Drømmefall er oppgavene betraktelig færre og altfor enkle. De mest kompliserte oppgavene består av hacke noen hengelåser eller å plassere noen runer i riktig rekkefølge i forhold til hverandre. Her er det lite som krever stort av spilleren, og noe litt mer utfordrende materiale er sårt savnet.

Drømmefall er vakkert, det er det ingen tvil om.

Vakker verden
Men slike feil kan tilgis. For det Drømmefall gjør rett, er også meget godt gjort. Som en spiller som først og fremst er på jakt etter den gode stemningen og den underholdende historien, kan jeg tilgi spillmekanikk og gåter som ikke fungerer optimalt. Drømmefall er først og fremst en reise inn i det fantastifulle og det undrende, det mystiske og det fascinerende, det vakre og det maleriske. Og det er det jeg sitter igjen med og husker i etterkant med glede.

Score: 7/10