Om spillårets tapere 2011

En diskusjon som alltid går heftig for seg på slutten av et spillår er når anmeldere, spillere og utviklere begynner å diskutere «årets Spill» (med stor S, ja). Diskusjonen går gjerne for seg med tilnærmet religiøs fanatisme, og motstanderne blir enten klassifiserte som ignorante, kunnskapsløse, n00bs eller rett og slett bare dumme.

En kanskje mer interessant analyse man kan foreta seg er å se hvem som kan karakteriseres som «årets tapere» innenfor spillbransjen. Taper er et sterkt ord, men trenger ikke nødvendigvis bety at taperen i seg selv stiller med et dårlig produkt. Det kan være mye som gjør at noe eller noen innenfor spillbransjen fortjener et taper-stempel: Tidspunktet for produktlanseringen kan være uheldig, spillet kan være det enkeltspillet som trekker en ellers glitrende serie ned i søla, eller enkeltfaktorer kan resultere i at det som ellers er et genuint bra produkt går på trynet.

Når jeg med dette erklærer Nintendo 3DS og Playstation Portable som årets tapere 2011, må man derfor ha denne definisjonen i bakhodet.

Personlig er jeg en glad eier og bruker av både 3DS og PSP. 3DS har riktignok hatt sine lanseringsproblemer og et noe slunkent spillbibliotek, men sistnevnte begynner å komme seg, og salgstallene så langt for 3DS er faktisk bedre enn de i sin tid var for DS. PSP har vært på markedet noen år nå, og det er fremdeles gode titler å hente til konsollen om man går tilbake noen lanseringsår.

Så hva er problemet, eller problemene som jeg egentlig burde si? Et radikalt forandret spillterreng og nedprioritering er to av stikkordene her.

At mobilspillene er i enorm fremvekst i Vesten så vi allerede i fjor. At antall mobilspillende mennesker skulle gå så kraftig opp på ett år var derimot overraskende. Nye tall viser at iOS og Android er de mest populære plattformene for håndholdt spilling i 2011, noe avhengighetsskapende spill som Angry Birds og Wordfeud må ta mye av æren for. Mobiltelefonene er en plattform som åpner for nye muligheter og nytt publikum, men som samtidig står i fare for å bli en spillboble som grunnet kvantitet fremfor kvalitet fort kan sprekke. Et sprekk som kan få større konsekvenser for spillmarkedet enn mobilspillenes introduksjon.
Mobilspill er i og for seg ikke noe nytt. I Japan har fenomenet lenge vært en legitim og anerkjent del av spillmarkedet. Det er likevel nytt at markedet er i internasjonal vekst, og kurven er brattere enn noensinne. Dette får konsekvenser for tradisjonelle håndholdte kjemper som Nintendo og Sony. Hvordan legitimerer man konsoller til godt over tusenlappen og spill til opptil 500 kroner, når mobiltelefoner man allerede eier kan tilby underholdning til stort sett under femtilappen?

Det er dette terrenget Sony møter nå i desember når de lanserer den håndholdte konsollen Playstation Vita i Japan. Timingen kunne mildt sagt ikke vært dårligere, men reelt sett har Sony ikke noe valg: Å kansellere en lanseringsklar konsoll kan umulig være billig. Likevel kan man umulig hevde at Sony har håndtert det håndholdte markedet anno 2011 på en god måte. PSP-markedet har så og si vært dødt i Europa, og selv har jeg ikke spilt noe nytt på konsollen siden Dissidia 012 ble sluppet i mars. Titler som Valkyria Chronicles III og Final Fantasy Type-0 kan vi se langt etter i Vesten, og med dette er det klart at Sony signaliserer hva de synes om vestlige PSP-brukere.

Slik sett kan man påstå at Nintendo har taklet utgivelsen av 3DS på en bedre måte, ettersom det per dags dato lanseres både DS- og 3DS-spill. Likevel sliter Nintendo med den samme økonomiske utfordringen som Sony. Bedre blir det ikke av at begge selskapene er stasjonerte i Japan, en eksportnasjon som sliter med historisk høy valutakurs.

Løsningen for begge selskapene ligger i et enkel og samtidig vanskelig ord: Spillene.

Er spillene gode nok på en konsoll, bidrar det til å øke salget. Er det ingen spill som frister, kjøper man rett og slett ikke konsollen. 3DS manglet store lanseringstitler, noe som fikk konsekvenser. Likevel har fokuset på eksklusive serier med bred appell alltid vært Nintendos sterkeste kort, og fremdeles er jeg overbevist om at så lenge Nintendo og Sony gir meg gode titler til de håndholdte konsollene, er dette maskiner jeg er interesserte i.

Men dette bringer oss over på en annen problemstilling. Nintendos sterkeste kort er som sagt de eksklusive titlene, men intet kan bestå kun ved å fokusere på gammel storhet og ære. Nintendo lager fremdeles gode spill, men med unntak av Wii Sports og lignende Wii-titler samt noen tredjepartsspill har ikke Nintendo lansert en ny spillserie siden Pikmin, som i likhet med Gamecube feirer tiårsjubileum i år.

Ti år, det er lenge i spillbransjen det! Litt for lenge. Og dersom de håndholdte konsollene skal ha noen fremtid: Altfor lenge.

Det blir spennende å se om 2012 endrer på tilværelsen, eller om årets tapere er dømt til evig fortapelse...