Om bibeloversettelser og Norge IDAG

Det er ikke mye som irriterer meg mer her i verden enn dårlig journalistikk, noe et blogginnlegg fra forrige uke også forsøker å sette ord på. En ting er å være uenig i sakens konklusjon eller premisser. Slikt skal man kunne diskutere i det offentlige rom, slik at det kan stå til gjenstand for saklige tilbakemeldinger og kritikk. En annen sak er det når hele journalistikken stinker av feil tilnærmingsmetode til problematikken, en fullstendig mangel på forståelse for problemstillingen og en tilnærmet propagandamessig skrivestil.

Sistnevnte argumenter er min generelle begrunnelse for ikke å lese Norge IDAG (heretter NID), en ukentlig trykksak (i utgangspunktet kalles produktet for en ukeavis, men jeg nekter å nedverdige andre kvalitetspregede ukeaviser med å kategorisere NID under denne sjangeren) utgitt av en Norges mest omdiskuterte personligheter innenfor kristne norske miljøer. Av natur er NID mer en form for propagandaskrift for redaktørens og venners synspunkter og høyst diskutable teologi. NID faller langt unna det man vanligvis karakterisere som dyptpløyende, god, saklig, drøftende eller analytisk journalistikk.

Men når det engang er slik at Fjellhaug får inn dette bladet og har det liggende på biblioteket, så hender det at jeg kaster et blikk på forsiden. Hovedsaklig for å bekreftet mine fordommer mot NID. Hovedoppslaget på det nyeste nummeret, hvor temaet tydeligvis er den nye bibeloversettelsen fra Bibelselskapet, fjerner ikke akkurat denne tvilen:

Slik bommet bibelselskapet
"Det Norske Bibelselskap har brukt 33 mill kr på å komme med en ny bibeloversettelse som går mot Troen - og en to tusen år gammel oversettelsestradisjon. Det gjelder jomfrufødselen - som før var belagt i den gamle kirkebibelen, fra Bibelselskapet med Jes 7:14. Slå den opp og les det. Her står jomfru."

En overskrift og inngress hvor det er mer enn nok å ta tak i, med andre ord. Resten av artikkelen fortsetter i samme spor, men det tar jeg etterhvert.

Det er ikke lite dramatisk når NID kan kaste en hel redaksjon med bibeloversettere, lingvister, forfattere og andre konsulenter på hedenskapens bål når selve Troen blir tatt ifra dem på grunn av oversettelsen av et vers, som også tidligere har skapt debatt.

La oss ta det hele fra begynnelsen: GT er i utgangspunktet skrevet på hebraisk, mens NT er skrevet på gresk, som var datidens verdensspråk jamfør dagens engelsk. På Jesu tid snakket man imidlertid ikke hebraisk i Israel, men aramaisk, og ingen av NTs forfattere (med unntak av Lukas) hadde gresk som morsmål, men derimot som sitt andrespråk (eller muligens tredje for den saks skyld). GTs grunntekster er som sagt på hebraisk, men rundt 3.århundre f.Kr. ble det utarbeidet en gresk oversettelse av GT kalt Septuaginta (som regel bare oppført som LXX, ettersom navnet betyr sytti). Det interessante er at når man leser NT-skriftene på gresk, vil man ved litt arbeid fort oppdage at når forfatterene siterer Skriftene (som er NTs måte å omtale GT på) skjer dette som regel på grunnlag av LXX-teksten. Lukas gjør det nærmest konsekvent, mens andre NT-forfattere følger diverse tradisjoner og regler idet de siterer GT.

Verset som er aktuelt for NIDs harme er Jesaja 7:14, et vers som ofte trekkes frem i argumentasjonen av Jesu jomfrufødsel. Her leser vi følgende (jeg siterer her fra Norsk Bibel 88, ettersom dette er oversettelsen jeg for tiden selv bruker):

Se, en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi ham navnet Immanuel.

Verset knyttes opp til Jesu fødsel i Matteus 1:22-23 (her siterer jeg fra 2011-oversettelsen):

Alt dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som Herren har talt gjennom profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Gud med oss.

Så kommer vi til stridens kjerne: Teksten i Jes 7:14 lyder ikke likt på hebraisk og i LXX, og forskjellen ligger i ordet som tradisjonelt sett oversettes med "jomfru." Tar man utgangspunkt i LXX-teksten er dette ingen problem, ettersom ordet som her er brukt, παρθένος (parthenos), er det greske ordet for jomfru. Dette er også ordet som benyttes av Matteus (og som Bibelselskapet naturlig nok har beholdt; noe annet ville være dårlig oversetterarbeid). Problemet er at den hebraiske teksten bruker ordet הָעַלְמָה (ha-almah), som bokstavlig sett oversettes med "ung jente" (en engelsk interlineær oversettelse har her brukt det passende ordet damsel).


Her står enhver oversetter som tar utgangspunkt i alt som heter lingvistikk, kildekritikk og oversettelsesarbeid, overfor et problem. Skal man ta utgangspunkt i størst mulig overensstemmelse mellom Matteus-evangeliet og hans kilde, eller skal man gå direkte til begge skriftenes grunntekst og grunnspråk? I Bibelselskapets tilfelle har man valgt det siste, noe de flere steder har gjort et godt arbeid med. Her skal de særlig ha skryt for de poetiske profettekstene som Jesaja, hvor språklige virkemidler som alliterasjon, et vanlig virkemiddel innenfor eldre poetiske tradisjoner (alliterasjon er et svært vanlig virkemiddel i bl.a. norrøn dikterkunst). Dette er en form for ros som NID glatt hopper over.

Oversettelse er aldri et enkelt arbeid. Om man oversetter ord for ord, forsvinner fort underforståtte meninger og lyriske element (et problem NO88 sliter med). Om man derimot forsøker å gå inn i tekstens kontekst og lyriske virkemidler må man ofte ta avgjørelser for å overføre underforståtte meninger slik at det gir mening for dagens lesere, men samtidig kan dette involvere tolkningsavgjørelser som kan oppfattes som kontroversielle. Sistnevnte ser man et eksempel på når NB2011 har valgt å oversette σάρξ (sarx) med "kjøtt," mens den tradisjonelle norske oversettelsen har vært "kjød" (sarx inkluderer både en bokstavlig og overført betydning, noe som ikke kommer godt frem ved bruk av "kjøtt").

Men slik er det. Språk er i stadig endring, og konteksten og assosiasjonsrammene som dagens lesere har er ikke de samme som de var i Midt-Østen for 2.500 år siden. Derfor vil det alltid være noen poeng som forsvinner (alle som har lest tegneserier av typen The Far Side/Larsons gale verden eller Calvin & Hobbes/Tommy og Tigern vet at dette er en uungåelig konsekvens av møtet mellom to språk).

Det er derfor en fullstendig mangel for lingvistisk dybde i NIDs kritikk. For det første: Jomfrufødselen er på ingen måter fjernet fra NO2011 (ordet står fremdeles klinkende klart i Matteus-teksten). Det blir å lese mer ut av et valg Bibelselskapet har tatt enn det det er grunnlag for, et valg det forøvrig er fullt ut belegg for språklig sett. For det andre: NID skriver "Slå opp og les det." Javel, slå opp på hvilket språk? Gresk? Norsk? Hebraisk? Hvilket tekstdokument skal jeg bruke som grunnlag? Dødehavsrull-utgaven av Jesaja (som er det mest komplette dokumentet blant Dødehavsrullene)? Codex Leningradensis? Septuaginta? Å "slå opp og lese det" som NID formulerer det er ikke bare-bare. Det er store spørsmål som ligger til grunn i et oversettelsesarbeid, ikke bare lingvistisk men også når det gjelder hvilke dokument en skal bruke som grunnnlag når man samler en helhetlig tekst.

Selve artikkelen i NID (som jeg med stor motstand og gru tok meg tid til å lese) er ikke stort bedre:

"Vi skulle nesten tro at oversettelsen ble til for å kaste jomfruen ut. Vi har også fått to andre utmerkete bibeloversettelser i mellomtiden. Carl Fr. Wisløff stod bak den ene sammen med Arthur Berg og Thoralf Gilbrant – de siste høvdinger i norsk kristenliv. Norvald Yri stod bak den andre, sammen med Sigurd Grindheim og Leif Jacobsen. Den siste kom ut på Hermon Forlag, en gigant i kristen bokbransje ved siden av Lunde Forlag."

Den første oversettelsen det siktes til er NB88. Den andre er Bibelen Guds Ord (BGO), som baserer sin oversettelse på samme dokumenter som den engelske King James. Disse dokumentene, kalt Textus Receptus, ble samlet og benyttet av 1500-tallshumanisten Erasmus av Rotterdam. Kontroversene rundt Textus Receptus er ikke små. Kildegrunnlaget består av noen få dokumenter, som samlet sett ikke inneholdt hele NT. Hullene ble fylt inn ved å oversette Vulgata, den latinske oversettelsen som ligger til grunn for den katolske kirkes bibelbruk. Jeg er ingen bibeloversetter selv, men vet nok til å skjønne at jo flere mellomledd en oversettelse går igjennom, jo større er sjansene for feilgrep og oversettelser som varierer sterkt ifra originalteksten. Men selvsagt skryter NID av BGO når flere av blekkas sentrale aktører også er aktive i arbeidet med Hermon Forlag.

"Disse to oversettelsene [BGO og NB88], er trolig de beste uansett. Grunnen til det er at det må stilles to krav til en bibeloversettelse. Den må følge teksten mest nøyaktig. Den kan ikke bli så kul at bikkja di kan lese den – eller at de tomme kirkene blir fulle igjen. Det er umulig. For den skal følge teksten nøyaktig. Og er det noe vanskelig i teksten som ikke er lett å lese, ja, da må bibeloversettelsen inneholde dette også. [...] Det andre en bibeloversettelse må følge, er Troen - og den jødisk kristne bibeltradisjonen. Den skal ikke følge den historisk kritiske metode, om disse to kommer i konflikt. Det har skjedd nå."

Igjen ser man en total mangel på forståelse for oversettelsesarbeid. For hva er nøyaktig oversettelse? Det som står best til det vante og det tradisjonelle? Det som oversetter alt ord for ord? Det som søker å overføre GT og NTs kontekstuelle betydning til dagens tilhørere? I tillegg er det hårreisende å se hvordan troen (som NID gjengir med stor T - det totale antall skrivefeil i avsnittet over er minst like hårreisende for min del, men det er en annen sak) blir gjenstand for oversettelsesarbeidet. Man aner en nærmest kjetterstempling av Bibelselskapet som følger av valget de har tatt. Oversettelse er først og fremst lingvistikk og kildegranskning. Jeg ser heller ikke at troen lider som følger av oversettelsesarbeidet. Tar man utgangspunkt i trosbekjennelsens formulering, "...født av jomfru Maria," så er dette fremdeles ivaretatt i NT. Jeg ser at spørsmålet er kontroversielt, og at det er rom for å diskutere dette og andre valg Bibelselskapet har tatt i sitt arbeid. Det blir spennende å se med tiden (når jeg etterhvert får jobbet mer med oversettelsen; mitt foreløbige møte har vært noe kort), men jeg har ingen tro på at dette er en oversettelse som vil lede meg eller andre sjeler til fall.

Legg til slutt til et par konspiratoriske element, som tallsymbolikk som ikke gir mening for utenforstående flest og en tanke om at alt var bedre før, og NIDs konklusjon er et faktum:

"Ren sannsynlighetsregning gjør sjansen for at de gamle fikk oversettelsen rett, rent språklig, mange ganger større enn at Oslo-oversetterne har fått det rett. Og så har Oslo-oversetterne en enorm feilkilde vi ikke kan se de har korrigert for. Den heter tidsånden – som har forlangt i flere generasjoner at det teologiske miljø skulle droppe jomfrufødselen."

Hva sannsynlighetsregning har å si for at oversettere i gamle dager skulle ha mer rett enn dagens, er meg fullstendig ukjent. Å kritisere tidsånden er alltid trendy innenfor kristen kritikk av alt som er gæærnt med dagens samfunn, men dette spørsmålet går betraktelig lengre bak i tid enn de siste årene (jødisk kritikk av kristendommen har ofte tatt utgangspunkt i nettopp Jes 7:14-spørsmålet).

Jeg skulle gjerne ønske at NID kunne ta seg selv i nakken og skrive noe fornuftig til en forandring. Eller, enda bedre, legge ned hele blekka. Men dette er nok et under jeg ikke helt klarer å tro er mulig, min tro på jomfrufødselens under til tross...

For de som er interesserte i mer lesing om saken, følger herved NIDs artikkel, iTros korte presentasjon av NB2011 via Sverre Bøe og Vårt Lands korte artikkel om saken (som sikkert gir lenker til flere artikler og debatter).