Metal Gear Solid: Peace Walker

Med sju lekre spill tidligere i serien burde ikke Metal Gear Solid-spillene behøve noen ytterligere introduksjon. Siden Metal Gear Solid, det tredje spillet i serien, kom ut til PlayStation i 1998 har serien for mange vært selve definisjonen av snikespill hvor grensene mellom film og spill viskes ut. Historiene om spesialagenten Snakes utrettelige kamp mot supervåpenet Metal Gear ligger ofte like mye nært film som spill når det kommer til fortellerteknikk, og historiene man får servert ligger ofte så tett opptil virkelighetens historiske hendelser og tankegang at man skulle knapt nok tro at det var et stykke fiksjon man satt med.

(Les også: Metal Gear Solid: The Twin Snakes; Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty og gamle anmeldelser av Metal Gear Solid 3: Snake Eater og Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots)

Historiene om Snake fortelles i to forskjellige tidsaldre: Den ene gruppen er spillene som finner sted tett opp til vår egen tid, hvor man følger Solid Snake. Den andre gruppen av spill finner sted under den kalde krigen, og her er det Solid Snakes forgjenger Naked Snake som er hovedpersonen. Begge Metal Gear Solid-spillene til Playstation Portable – Portable Ops (som jeg spilte i fjor høst men aldri anmeldte) og Peace Walker – hører hjemme i den andre gruppen.

Solid krigsspill med fredsfokus
Nærmere bestemt foregår handlingen i Peace Walker i grenseområdet mellom Costa Rica og Nicaragua i 1974, tre år etter hendelsene i Portable Ops. Sammen med den japanske leiesoldaten Kazuhiro Miller (aka Master Miller fra det første Metal Gear Solid) har Snake etablert leiesoldatgruppen Militaires Sans Frontieres (Soldater Uten Grenser), som uavhengig av politisk tilhørighet eller nasjonalitet tilbyr seg å kjempe for enhver som vil hyre dem. Med andre ord er MSF en svært ettertraktet kommoditet i 70-tallets mellom-Amerika, som i kjølvannet av Cubakrisen befinner seg midt i den store politiske drakampen mellom USA-vennlige regimer og Sovjet-støttet kommunisme. Den kalde krigens realiteter blir for alvor klart da MSF hyres inn av en universitetsprofessor og hans vakre studentinne fra Costa Rica, et land som i 1949 avskaffet sitt eget militærvesen og er avhengig av utenlandsk inngripen ved en invasjon. Snake aner kjapt at ''professoren'' er noe mer enn han utgir seg for å være, men tar likevel imot oppdraget idet professoren presenterer et sjokkerende stykke lydopptak tatt opp i Costa Ricas jungel: En samtale mellom en ukjent kvinne og The Boss, Snakes læremester som angivelig døde ti år tidligere. Dermed kastes Snake ut i et mellomamerikansk oppgjør hvor CIA-støttede fraksjoner, den nicaragiske geriljabevegelsen sandanistene og en ny form for atomtrussel er bare noen av faktorene involvert.

Da jeg spilte Portable Ops i fjor høst satt jeg igjen med en følelse av at historien føltes noe påklistret og unødvendig innenfor Metal Gear Solid-rammen. Det var historiemessig det svakeste spillet i serien til nå. Peace Walker er heldigvis langt unna dette problemet. Spionthrillere fra den kalde krigen kan virkelig være underholdende dersom det gjøres riktig, og en handling fra 70-tallets mellom-Amerika er tydeligvis noe av det som isåfall skal til. Legg til at handlingsprogresjonen, stemmeskuespillet og karakterutvalget er i toppklasse, handlingen er sentral for utviklingen av den senere Metal Gear Solid-fraksjonen Outer Heaven, humoren er tilstede og musikken er stemningsskapende, så begynner det virkelig å ligne noe.

Snikende ullteppe, skjult slange
Som i alle Metal Gear Solid-spill dreier Peace Walker seg om å styre Snake gjennom infiltrasjonsoppdrag. Tilnærmingsmetode kan du velge selv, men ettersom man tross alt blir belønnet for å klare oppdragene på kortest mulig tid uten å bli oppdaget er det tydelig at det er denne metoden spillet legger opp til. Det dreier seg med andre ord om å ikke bli sett. Her blir dedøvelsespistolen fort din beste venn for å slå ut vakter, men man kan også snike seg inn på dem bakfra og klubbe dem ned. Et annet middel for ikke å bli sett er å gli inn med omgivelsene, og fans av Metal Gear Solid 3 kan fryde seg over at kamuflasjesystemet gjør sitt comeback med Peace Walker. Her er serien som vanlig på topp, og Peace Walker er på ingen måte et unntak, selv om det dessverre ikke er helt 100% i tet. Et kronglete kontrollsystem trekker mye ned her, og det er unektelig tungvindt at kamerakontrollene ligger rett over karakterkontrollen på PSP-maskinen. Mang en kamp mot store slemme maskiner har blitt forkludret i spillet på grunn av krøkkete kontroller. Det er også gjort noen merkelige endringer i forhold til tidligere spill i serien: Man kan f.eks. ikke krype bortover lenger, og heller ikke gå raskt rundt et hjørne for å skyte. Det er likevel oppriktig spennende å infiltrere fiendens territorium og bruke list for å komme seg usett forbi dem, og Metal Gear Solid-formelen lever fremdeles i beste velgående.

Oppdragene i Peace Walker er som regel ganske korte, og er delt oversiktlig inn i hoved- og sideoppdrag. Her blir man tilbydt et variert sortiment av oppdrag: Infiltrer et område, finn et gissel, spreng en gjenstand eller knert en hel militærpatrulje, for å nevne noe. Den korte oppdragsformelen passer godt for et håndholdt spill av denne typen, og sørger for at man kan ta et kjapt oppdrag mens man sitter på bussen eller venter på det/den man venter på. Peace Walker er ikke det første spillet til å bruke denne oppskriften: Både Valkyria Chronicles II og Crisis Core: Final Fantasy VII har en tilsvarende løsning. Men Peace Walker vanærer ikke formularen, til tross for at de lange lastetidene mellom oppdragene kan bli irriterende i lengden.

Rekruttering og flerspiller
For å stadig utvide og forbedre MSF-basen din trenger du nye rekrutter, og Snakes karisma er nok til å overbevise enhver soldat til å skifte side. I Portable Ops måtte du slepe bevisstløse soldater tilbake til en lastebil, noe som både var tregt og tungvindt. I Peace Walker kan bevisstløse soldater og fastbundne fanger sendes avgårde til basen med et heliumballong-system kalt Fulton Recovery. Dermed sparer man seg for mye arbeid, og selv om det er totalt urealistisk å sende folk avgårde opp i lufta når man befinner seg inne i en bunker er Fulton-systemet uten tvil velutviklet.

Den kanskje største nyheten i Peace Walker er at så godt som alle oppdrag, det være seg hoved- eller sideoppdrag, kan løses kollektivt. Opptil fire spillere kan spille sammen for å løse oppdrag, og enkelte oppdrag legger tydelig opp til at det skal være fordelaktig å ha med seg en venn på oppdraget. Dette fungerer overraskende bra, og å kjempe sammen eller mot sine venner kan fort vise seg å bli noe av den mest underholdende delen av Peace Walker. Forlenger levetiden til et ellers langt og godt spill gjør det også.

Tilbake i toppform
Med Peace Walker er Metal Gear Solid tilbake etter en noe skuffende forgjenger. Sniking er atter en gang en underholdende spillaktivitet, stemningen er på topp, historien som serveres er både tilfredsstillende og underholdende og de fleste nyhetene fungerer stort sett bra. Peace Walker er kanskje ikke seriens mest nyskapende eller trendsettende spill, men er en verdig videreføring av en fra før av glitrende serie. Er James Bond blitt for banalt for deg er det med andre ord bare å plukke opp PSP-maskinen din og dra på jungeltokt.

Score: 8/10