Crisis Core: Final Fantasy VII

Av alle Final Fantasy-spillene til dags dato er det trolig kosmologien i Final Fantasy VII som står på de mest stø beina og som tåler å bli utvidet. Dette har også utviklerne i Square Enix forstått, noe som etterhvert har resultert i det som kalles for Compilation of Final Fantasy VII, som består av en rekke produkter som utdyper og forteller videre historien fra Final Fantasy VII. Vi har CGI-filmen Advend Children (som kom i en nydelig gjenutgivelse på blu-ray i fjor), vi har anime-kortfilmene Last Order og On the Way to a Smile – Episode: Denzel. I tillegg har vi to spill (i utgangspunktet er det tre spill, men Before Crisis er ikke utgitt utenfor Japan), Dirge of Cerberus og Crisis Core – sistnevnte ble lansert i forbindelse med tiårsjubileet for Final Fantasy VII. Alle utvidelsene er først og fremst rettet inn imot dem som allerede kjenner til Final Fantasy VII og forutsetter en viss forhåndskunnskap. Er du derimot innenfor denne gruppen, kan det være du har noen gode stunder foran deg, ikke minst i møte med Crisis Core: Final Fantasy VII.


Forløpet til de store begivenhetene.
Crisis Core: Final Fantasy VII (eller bare Crisis Core) begynner sju år før hendelsene i FFVII, og følger begivenhetene helt opp til FFVIIs begynnelse (spillets siste FMV-snutt viser innledningen til FFVII). Spillet sentrerer seg rundt Zack Fair, en ung 2nd Class SOLDIER med store drømmer og en energisk personlighet. Tidlig i historien blir Zack sendt på et avgjørende rekognoseringsoppdrag som skal bety slutten på Shinras lange krig mot Wutai. Oppdraget tar derimot en uventet vending når to av SOLDIERs fremste krigere, Genesis og Angeal, sistnevnte Zacks læremester, deserterer. På toppen av det hele utsettes SOLDIER og Shinra for angrep av Genesis-kopier. For Zack betyr dette en årelang kamp for å lære sannheten bak sin læremesters svik, stoppe Genesis og samtidig oppnå sin drøm om å bli en helt på lik linje med sitt idol Sephiroth. På veien møter Zack nye karakterer som SOLDIER-direktør Lazard, Turks-skjønnheten Cissnei og professoren Hollander, for ikke å glemme gamle FFVII-kjenninger som Tseng, Sephiroth, Yuffie, Tifa, Cloud og ikke minst Aerith, som Zack utvikler et varmt forhold til.

For gamle FFVII-spillere vil Crisis Core mang en gang bringe frem et smil om munnen idet man gjenkjenner steder og personer og fremkaller gamle minner. Noen av dem er temmelig åpenbare, mens andre referanser bare forekommer i bakgrunnen eller som en underliggende kommentar (f.eks. ligger karakteren Vincent og sover i den samme graven hvor man finner ham i FFVII, hvorpå Zack kommenterer «better leave him alone»). Å møte kjente karakterer fra FFVII er veldig moro, ikke minst fordi hendelsene i Crisis Core leder til store forandringer i deres karakter og forklarer noe av deres personlighet i FFVII. Særlig interessant for fansen er spillets skildring av Sephiroth: Når spillet tar til er Sephiroth fremdeles SOLDIERs fremste og beste kriger, men begivenhetene i Crisis Core fører ham inn i galskapen han er blitt så berømt for. Crisis Core bringer også Zack til flere kjente geografiske lokasjoner, som Midgar, Wutai, Junon og Nibelheim. Ettersom Crisis Core finner sted flere år før FFVII, er flere av stedene ganske annerledes enn i FFVII – Midgar er f.eks. fremdeles under konstruksjon. Få av referansene blir forklart underveis, og det er med andre ord tydelig at Crisis Core sikter seg inn på kjennere av kosmologien.

Helt vellykket er Crisis Core likevel ikke på denne fronten. Spillets hovedantagonist, Genesis, er svært generisk og forutsigbar, for ikke å si direkte kjedelig sammenlignet med andre FF-antagonister som Kefka eller Sephiroth.


Nytt + gammelt = god kombinasjon.
Final Fantasy-spillene er så godt som synonymt med RPG, og FFVII ble i sin tid kjent for et glitrende kampsystem hvor man tok i bruk Materia for å lære og bruke ulike egenskaper og ''magi.'' Crisis Core benytter noe av det tilsvarende systemet, men har samtidig trimmet hekken ganske kraftig. Våpen- og rustningsoppgradering er så godt som fullstendig fjernet i spillet. Kampsystemet er blitt mer action-orientert: Man kjemper i sanntid, og Zack har mulighet for å velge mellom å bruke sverdet, kaste utstyrt Materia, blokkere/gardere eller unnvike fiendens angrep. Noe Materia krever mer tid for å brukes enn andre, noe som sikrer et strategisk element midt oppi det ellers intense kampsystemet.

Limit Break, en karakters superangrep og en annen kjenning fra FFVII, gjør sitt comeback, men i en ganske forandret form. Zack har den unike egenskapen at han kan lære andre karakterers Limit Break, og lærer seg flere av dem utover i spillet etterhvert som han blir kjent med flere karakterer. Øverst til venstre i kampmenyen finner man et enarmet-banditt-lignende system kalt Digital Mind Wave (DMW), som går sin automatiske gang i kampens hete. Denne utløser Limit Breaks, oppgraderer utstyrt Materia, maner frem vesener (summons) eller øker Zacks nivå (level), alt etter hvilke kombinasjoner som inntreffer. DMW-systemet virker fullstendig tilfeldig, og legget til et visst aspekt av gunstige tilfeldigheter i ellers svært så koordinerte kamper.

Resultatet av kombinasjonen mellom nytt og gammelt er et kampsystem som vil føles både actionfylt og strategisk tilrettelagt, samtidig som det finnes aspekter man ikke har fullstendig kontroll over. Det er likevel et spennende produkt som jeg gjerne ser brukt i andre FF-spill som et alternativ til Active Time Battle-systemet man finner i de fleste av spillene (deriblant FFXIII).

Missions on the go.
Hovedhistorien i Crisis Core er slettes ikke lang, og kan fullføres på omtrentlig 15 timer (selv brukte jeg 18-19 timer). Spillet har derimot potensiale for å vare i opptil 50 timer, ettersom spillet har 300 sideoppdrag å skimte med. De fleste av sideoppdragene er frivillige og forekommer som såkalte Missions, som kan velges når man befinner seg på et lagringspunkt. Spillets beste gjenstander kan bare fås tak i gjennom utvalgte oppdrag, så man bør ikke ignorere dem fullstendig dersom man vil gjøre hovedhistorien lettere for en selv. Oppdragene er dessuten svært korte, og fungerer aldeles utmerket dersom man bare vil spille for en kortere periode på bussen eller mens kjæresten babler løs i den andre enden av telefonen (eller andre selvvalgte scenario).

Den store svakheten med oppdragene er at de er altfor like og lineære. Man begynner på en begrenset geografisk lokasjon, går hvor man tror oppdragets hovedfiende befinner seg, og slåss mot denne. Gåteløsing og varierte oppdrag er fraværende, ikke bare i oppdragsmodusen men i mye av spillet generelt (noen variasjoner forekommer i hovedhistorien, men de er få). Faren for at Crisis Core kan føles repetativt er med andre ord overhengende.

Audiovisuell kvalitet.
At Square Enix er overlegne på grafisk nivå i sine FMV-sekvenser kan det umulig strides om. Det store spørsmålet i alle FF-spill er heller hvorvidt overgangen mellom spillets generelle grafikk og FMV-sekvensene er store eller glidende. I Crisis Cores tilfelle er svaret midt imellom. Spillet holder god grafisk kvalitet, og viser godt hva PSP-konsollen er god for grafisk sett sammenlignet med DS. Det gir dessuten fansen en pirrende smakebit på hvordan FFVII-verdenen ville utartet seg dersom en gjenutgivelse hadde blitt laget i dag. Likevel viser FMV-scenene at spillet kanskje kunne vært presset ytterligere på det grafiske nivået, og at PSP-konsollen har noe mer å gå på.

Som andre produkter i Compilation of Final Fantasy VII hviler musikken i Crisis Core tungt på Nobuo Uematsus originale mesterverk fra FFVII. Musikken i Crisis Core er komponert av Takeharu Ishimoto, som har en annen tilnærming enn Uematsu. Det er meget enkelt å skjelne mellom de to komponistene, og Ishimoto har et godt stykke igjen for å nå Uematsus nivå. Likevel holder musikken i Crisis Core god standard, og til tider blir musikken utrolig stemningsfull. Dette kommer særlig frem i Nibelheim, hvor tunge virtuose pianostykker bygger opp om den sinnsyke stemningen som bygger seg opp hos Sephiroth. Flere av temaene fra FFVII har dessuten fått gode variasjoner og nyinnspillinger, og særlig Aerith's Theme har fått et svært vakkert gitararrangement.

Det meste av spillets historie formidles gjennom stemmeskuespill. Dessverre har Crisis Core den samme feilen som stort sett alle andre Square Enix-spill: Man kan ikke kombinere språkene. Vil du ha japanske stemmer må du kjøpe spillet i Japan, hvis ikke får du bare engelske stemmer. Nå skal det legges til at det stemmeskuespillet i Crisis Core er betraktelig bedre enn i andre FF-titler, men det originale er fremdeles å foretrekke (undertegnede har prøvd begge deler, og valgte å gjennomføre den japanske versjonen).

Mens vi venter på en gjenutgivelse...
For fans av Final Fantasy VII som eier en PSP er Crisis Core: Final Fantasy VII et uunværlig produkt. Man får atter en gang bevist hvor gripende og engasjerende settingen i FFVII er, samtidig som man får servert en god og spennende historie med spennende opptrapping til hovedspillet i antologien. Med spennende og nyvinnende kampsystem, flott historie og godt audiovisuelt nivå er Crisis Core: Final Fantasy VII en pirrende smakebit på hva vi kunne fått servert dersom Square Enix bestemte seg for å relansere Final Fantasy VII.

Score: 8/10