L.A. Noire

Selv om jeg ikke er særlig bevandret i sjangeren, må jeg si at film noir tiltaler meg. Det er noe med stemingen som oser gjennom gamle filmer, fortrinnsvis i svart-hvitt og med Humprey Bogart i en av hovedrollene, som virkelig klarer å overbevise meg om at noe var kanskje bedre før likevel. En annen ting som tiltaler meg er god krim på TV, det være seg i form av noir, britisk påskekrim eller Criminal Minds. Av en eller annen merkelig grunn har krimsjangeren vært ytterst minimal på spillfronten de siste årene (til tross for at den var høyst levende i pek-og-klikkspillenes storhetstid på 80- og 90-tallet), men med fjorårets Heavy Rain fikk jeg en opplevelse av noe nytt. Spillet var slettes ikke så feilfritt som en kanskje hadde håpet på, men det trigget et ønske i meg om å få servert mer av denne typen spill i nærmeste fremtid.

Nå, omtrent ett år og tre måneder etter Heavy Rain, har australske Team Bondi lansert sitt femårsprosjekt. Lovordene i forkant har ikke vært få. Kan vi stå overfor en kriminalteknisk fortellerrevolusjon?

Møt Cole Phelps, LAPDs nye superstjerne.

L.A. Confidential møter Heavy Rain
L.A. Noire tar oss med til Los Angeles anno 1947, til en tid hvor menn var ekte herremenn med hatt og damene var damer. Vi tas med til en storby i en stormakt som har trådt seirende ut av en verdensomspennende krig. Mens verden ellers stort sett ligger i ruiner, har USA kommet unna et fireårig krigsengasjemenet uten å ha blitt rammet av en eneste bombe på sivil jord. Optimismen og fremtidstroen er stor, økonomien blomstrer, Hollywood-filmbransjen blomstrer nok en gang og kapitalismen er på full fremmarsj. Men bak fasaden skjuler det seg en mengde synder. Konebanking, jødehat og rasisme er nærmest dagligdags i englenes by. Hjemvendte soldater takler dårlig overgangen fra krig til fred, og blir engasjert i lumske gjenger. Mafiavirksomheten og narkotikatrafikken får holde på nærmest uforhindret, og korrupsjon er en like naturlig del av maktsentralen som utroskap og pedofili. Midt i dette bybildet trer Cole Phelps, dekorert krigsveteran og familiemann, frem som det nye stjerneskuddet i LAPD. Hans kløktige innsikt i menneskers psyke, evne til å finne spor der andre ser glatt forbi og plettfrie oppførsel skaffer ham straks en solid posisjon i politistyrken, men også mektige fiender. Og hans fortid fra militæret, som gradvis blir fortalt i løpet av historien, viser oss at Cole sliter både med sin fortid og nåtid.

Det tar ikke lang tid før L.A. Noire viser hva inspirasjonskildene er. Både stilen, musikken og tematikken er vel plassert i noir og 40-tallet, skjønt noir-inspirasjonen virker å være mer fundert i nyere noir som 1997-klassikeren L.A. Confidential (som L.A. Noire til tider er overraskende lik) snarere enn 40-tallsfilmer som The Maltese Falcon eller Out of the Past. Spillet kan kjøres i svart-hvittmodus for den som ønsker det, men noe av den hardbarkede klassiske noir-følelsen lar nok vente på seg hos erkefansen. Som kriminalgåte er derimot spillet en etterlengtet forandringens vind. For den som har savnet mer av den kost Heavy Rain kunne tilby, er L.A. Noire et spill som i stor grad innfrir forventningene. Historiens progresjon sørger for å servere en historie hvor kriminaliteten viser seg å stikke dypere enn man først skulle tro, og som man med presist og tålmodig detektivarbeid avslører mer og mer av. For den som vil ha mer krim i spillbransjen er L.A. Noire spillet som forhåpentligvis kan gjenskape en trend vi har savnet i over ti års tid.

Avhørene kan til tider bli temmelig fyrige.

Avhør, forhør, tilbehør
Som etterforsker i LAPD gjelder det å gradvis avsløre alvoret i kriminalsaker som øyensynlig er av liten betydning eller som de andre i staben ikke bryr seg katta om. Denne prosessen består stort av å følge en fast formel som inkluderer åstedsgranskning der man leter etter spor, eliminering av mistenkte, forfølge mistenkte til fots eller skygge dem med bilen samt avhøre vitner og mistenkte. Åstedsgranskningen gir sterke assosiasjoner til klassiske pek-og-klikkspill, og det er nok ikke feil å påstå at L.A. Noire moderniserer sjangeren på en god måte. Jo flere spor man finner, jo lettere blir det å følge saken videre og avhøre mistenkte og vitner. Avhørsdelen er den mest spennende delen av spillet, for her skal det avgjøres ut ifra vitners utsagn, gestikulasjon og ansiktsuttrykk om de snakker sant, holder tilbake sannheten eller lyver deg rett opp i ansiktet. Men påstår du at de lyver bør du ha et stykke bevis som avkrefter utsagnet deres.

Mens du løser sakene blir det mye bilkjøring i 40-tallets L.A. Og L.A. var stort, selv på den tiden. Spillets bylandskap er gjenkonstruert etter et tusentalls flyfoto fra den tiden, og både reklameskilt og arkitektur vitner om en tidsriktig by med få anakronismer og mange detaljer. Dessverre er L.A. en heller begivenhetsløs by. Jovisst kan du respondere på småkriminelle handlinger over politiradioen og løse disse, men disse sakene er lite varierte og som regel over på tre minutter. Bortsett fra det har L.A. over 90 lekre biler og 50 filmruller du kan samle på, men også dette blir kjedelig i lengden. Hvor er fritidsaktivitetene? Hvor er de dypere sideoppdragene som gir deg lekre belønninger eller dypere innsikt i hovedhistorien? Hvordan kan en by som L.A. være så stor, levende og innholdsmettet og samtidig være så begivenhetsløs? Kraftige bugs underveis som gjør at biler forsvinner og fotgjengere dukker opp av intet (det er da ikke Star Trek vi spiller heller) sørger ikke akkurat for å tale L.A. Noires sak.

Ekte ansikt til venstre, animert ansikt til høyre. Ikke store forskjellen.

Presise ansikter og plettfritt lydspor
Men la oss hoppe tilbake til spillets hoveddel, for det er her spillet imponerer på samtlige punkt. Eller, om ikke annet på to svært sentrale punkt, nemlig grafikk og lydbilde. Grafikken i sin helhet er ikke mer skarp eller uskarp enn dagens generelle spill, med et svært sentralt unntak: Ansiktene. En stor grunn til at L.A. Noire har tatt så lang tid å utvikle er utviklingen av Motion Scan-teknologien, som ved bruk av 32 kamera fanger opp selv den minste detalj i ansiktsmuskulaturen. Dermed får avhørsdelene i spillet en sentral funksjon, ettersom man må studere motpartens ansikt nøye for å avsløre løgner. Ser vedkommende bort under samtalen? Har de spesielle rykninger i ansiktet når de lyver? Hvordan oppfører munnen seg når de snakker sant og usant? Selv den minste detalj får her den største betydning, og om ikke annet kommer L.A. Noire til å bli husket som spillet som satte en ny standard for digital ansiktsgjengivelse.

Kanskje like viktig er lydsporet i spillet. Skuespillerne som har lånt ansiktene sine bort til spillets karakterer bringer dem også til liv ved hjelp av stemmeskuespillet deres, og sjelden har et engelskspråklig spill hatt et så stramt, velfungerende og vellåtende regi på lydfronten som det L.A. Noire har. Musikken bidrar også til å skape den rette stemningen. På radio hører man gjerne autentiske sanger av Billie Holiday, Louis Armstrong og Ella Fitzgerald, mens musikken ellers består av tidsriktige og utrolig stemningsfulle jazztoner av Andrew Hale. Jazzglade har herved fått en plate-anbefaling.

Hva har vi her, mon tro?

Kriminelt underholdende
Store forhåpninger har vært knyttet til utgivelsen av L.A. Noire. Noen av dem blir dessverre ikke innfridd. Et spill som har vært i utvikling i over fem år burde hatt mer innhold å skimte med og færre bugs. Det burde også kunne tilbydt mer variasjon i et variert og spennende bylandskap. Men de fleste og viktigste av dem blir så absolutt innfridd. Motion Scan-teknologien er intet mindre enn revolusjonerende, lydnivået står til toppkarakter og krimentusiasten i meg er strålende fornøyd. Krim i spillform bør herved ikke undervurderes, og dagens ønske er at flere gode utviklere hiver seg på en ny trend.

Score: 8/10