Metal Gear Solid 3: Snake Eater.

Metal Gear-serien er en spillserie jeg kommer meg dypere og dypere inn i. Det er også en serie som ser ut til å fascinere meg stadig mer etterhvert som bekjentskapet fortsetter. Metal Gear Solid 3: Snake Eater ser ut til å følge opp denne trenden.

Handlingsmessig finner spillet sted i 1964, og er etter seriens kronologi det første spillet i handlingen. I de sørlige russiske provinser (visstnok ikke langt fra Pakistan) skal man i rollen som Naked Snake - senere (i seriens kronologi, vel å merke) kjent som Big Boss og "far" til Solid Snake - infiltrere fiendens base for å redde ut en overløpende våpenforsker, Sokolov. Oppdraget mislykkes derimot når Naked Snakes læremester, The Boss, deserterer over til den russiske siden og stanser Snake. Dermed blir det nye oppdraget å på ny infiltrere basen, redde Sokolov, ødelegge hans nyutviklede atomvåpen Shagohod samt stanse The Boss og hennes medhjelpere. Blant dem finner vi flere kjenninger fra tidligere i serien, deriblant en ung Ocelot og en dårlig kamuflert gjesteopptreden av Raiden.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater skiller seg noe ut fra sine forgjengere. Fremdeles er det spionasje, infiltrering, paranormale bosser og kamp mot det ultimate våpenet Metal Gear (her under navnet Shagohod) som står i fokus. Men settingmessig og stilistisk har det skjedd store endringer siden Sons of Liberty. Borte er de (relativt) små miljøene med lukkede kameravinkler, nær-futuristisk setting og overlegen teknologi. Snake Eater er satt til 1964, tar fokus i den kalde krigen og atommaktbalansen som eksisterte etter Cuba-krisen, og de teknologiske hjelpemidlene er vesentlig enklere. Miljøet er ikke lenger utelukkende en militær base av betong; i Snake Eater starter man i en jungel, og mye av spillets handling finner sted nettopp i jungelen. Og en jungel har som kjent andre farer enn bare GRU- og KGB-vakter. En jungel gir derimot uante muligheter til å unngå fienden ved hjelp av kamuflasje, og å gå i ett med omgivelsene er en viktig del av spillet. Til enhver tid har man en prosentvis kamuflasjemåler: Jo høyere prosenttall, jo mindre synlig er man for fienden og kan snike seg forbi. Forskjellige kamuflasjedrakter og ansiktsmaling er også nødvendig for forskjellige omgivelser. Denne utvidelsen i snikeaspektet ved Metal Gear-serien, samt en fri 360º-kameravinkel, hever kvaliteten vesentlig i Snake Eater sammenlignet med sine forgjengere. Om du likevel er en serienostalgiker som sverger til å bruke en stor pappeske over deg som kamuflasje, har du fremdeles denne muligheten. Men som vanlig er sistnevnte stort sett nokså inneffektivt.

Det er også andre nye element i serien, hvorav de fleste er ganske så festlige. Cure Screen er hvor man går inn for å operere på seg selv ved skader, som f.eks. sy kuttsår, bruke kniven for å ta ut kuler, samt ta motgift dersom man får gift i seg. Det mest interessante er kanskje likevel Stamina Gauge, som gradvis synker ved aktivitet, og raskere ved krevende aktiviteter, som f.eks. å løpe i fjellområder. For at Stamina Gauge skal holde seg høyt (slik at Life Gauge går raskere opp til maks) må man spise underveis i spillet. Mat kommer i forskjellige former: Russiske rasjoner holder seg lenge, men smaker elendig. Jungelen derimot byr på mange forskjellige retter man kan jakte på: Fugler, frosker, frukt og selvsagt slanger, hvorav sistnevnte ofte smaker best. Problemet med jungelmaten er at den råtner fort, hvilket skaper dårlig mage. Det er med andre ord mye å passe på. Hva slags mat holder seg best og smaker godt? Joda, japanske nudler selvsagt:-)

Fremdeles er det likevel historieformidlingen som står i fokus, hvor spillet nærmest til tider minner mer om film enn spill med sine lange klippscener. For de som ikke liker Metal Gears tendens til å dra klippscener ut i det evinnelige, er ikke Snake Eater noen forbedring. Men for min del, som alltid setter pris på en god historie uansett medium, er Snake Eater ikke noe unntak. Snake Eater er en spionthriller på sitt beste, med kontraspionasje, politikk, trussel om atomkrig, romantisk intrige og ære vevd nydelig sammen av godt skuespill og meget vakre scener. Stilistisk sett er spillets klippscener kanskje ikke like pene å se til som Final Fantasy XII, men så er spillet tross alt to år eldre og har en litt annen stil. Dårlig grafikk er det uansett ikke, noe siste bosskamp i spillet viser tydelig.

Musikken kan vi selvsagt ikke glemme. Igjen trår Harry Gregson-Williams (mannen bak bl.a. Prince Caspian-filmmusikken) frem som hovedkomponist, med flere mindre kjente japanske artister under seg. Introduksjonstemaet er en ekstremt catchy sang skrevet i ekte James Bond-stil, og bakgrunnsmusikken passer som hånd i hanske hele spillet igjennom. Selve hovedtemaet til Metal Gear Solid, som først ble introdusert som åpningstema i Sons of Liberty, kommer dessverre ikke noe særlig frem i spillet før siste klippscene og rulletekst i forskjellige variasjoner. Setter man derimot det til side sitter jeg igjen som godt fornøyd med Snake Eater rent musikkmessig.

Metal Gear Solid 3: Snake Eater er et spill som på alle måter er godkjent, og som for meg kan ende opp som en favoritt i serien, da jeg synes at 60-tallssettingen passer spillet og serien utmerket. Det er alt det vi har lært oss å like i Metal Gear-serien, samt litt til. Og fremdeles er Snake en av spillverdenens tøffeste, røffeste og overlegne helter.

Oppdatering: Og mens vi snakker om Snake og Metal Gear Solid, kan kanskje denne artikkelen være av interesse.