Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty

I pasjonshistorien i Johannesevangeliet stiller Pontius Pilatus spørsmålet ''Hva er sannhet?'' Han er ikke alene om å spørre seg om dette; så å si hele menneskeheten har alltid vært opptatt av dette spørsmålet. Hva er sant og hva er løgn? Finnes det klare skillelinjer for rett og galt? Kan man stole på egne erfaringer og sanseinntrykk, eller er sansene bare noe som vil bedra oss? Må man tvile på alt, bortsett fra det faktum at man selv tviler (som Descartes formulerte det)? I nyere tid har vi blitt servert historier som sentrerer seg rundt nettopp slike spørsmål. Mest kjent blant vestlig ungdom idag er kanskje The Matrix, men også asiatiske filmer som Hero og ikke minst klassikeren Rashomon fra 1950 leker rundt tanken på hvorvidt en fortalt historie er troverdig eller ikke. At dette er et så å si uutforsket tema innenfor spillverdenen er derimot en gåte. Heldigvis finnes det visjonærer innenfor alle fagfelt: Mennesker som tør ta tak i nye utfordringer, benytter seg av de unike mediene innenfor sitt medium til det ytterste og serverer oss et utsøkt sluttprodukt av ypperste, uforglemmelige klasse. I spillverdenen er en av disse fremste visjonærenes navn Hideo Kojima. Hans ypperste prestasjon per dags dato er et ti år gammelt spill ved navn Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty.

Kort oppsummert tar Metal Gear- og Metal Gear Solid-spillene opp tema som krig, elendighet, våpenhandel, politiske konspirasjoner og intriger, verdenspolitisk spill og soldaters ære, hvor det hele veves inn i enkeltmenneskers liv og skjebner. Hovedpersonen Solid Snake, en av spillverdens tøffeste helter (med hårfrisyre som får MacGyver til å blekne av misunnelse) må benytte seg av sine ekstreme soldategenskaper til å infiltrere fiendens områder uten å bli oppdaget, sabotere fiendens planer og ødelegge våpenplanene av masseødeleggelsesvåpenet Metal Gear. At det hele fortelles gjennom glitrende fortellerteknikk med filmlignende tendeneser gjør bare det hele enda mer fengende og spennende.


Kampen mot Metal Gear fortsetter
På en grå, regntung dag kjører en rekke biler over George Washington-brua i New York. Fra denne brua hopper en nærmest usynlig skikkelse over kanten ned på et lasteskip som passerer under. Solid Snake er igjen i aksjon, og det er to år siden forrige spill. Siden sist har designplanene for Metal Gear lekket ut på svartebørsen, og flere fraksjoner er nå i full gang med produksjon. Snake har sammen med forskeren Otacon brutt med myndighetene og blitt med i organisasjonen Philanthropy, en anti-Metal Gear-forening. Snakes oppdrag denne gangen er å infiltrere et lasteskip som angivelig frakter en ny Metal Gear-modell. Det viser seg derimot raskt at skipet ikke bare er under amerikanernes beskyttelse, men også en gruppe tidligere russiske soldater samt en gammel kjenning av Snake.

Så, plutselig, gjør historien et hopp to år frem i tid til 2009. En miljøstasjon kalt Big Shell som er plassert ved samme bru man så Solid Snake hoppe fra to år tidligere har blitt kuppet av terroristorganisasjonen Sons of Liberty. Kravene fra Sons of Liberty er ikke små, men til gjengjeld sitter organisasjonen med et trumfkort, ettersom de holder USAs president som gissel. Oppfylles ikke kravene blir presidenten skutt, og Big Shell sprenges i lufta, med en oljeforurenset Hudson Bay som resultat. Antiterrororganisasjonen FOXHOUND sender dermed inn sin nyeste agent, Raiden, for å infiltrere basen og berge presidenten fra terroristenes grep. Raiden har gått igjennom intens virtuell trening med det mål å gjøre ham til den neste supersoldat ala Snake. Men treningen har satt sin preg på Raiden og minnene hans, og under operasjonen på Raiden flere gangen konfrontere ikke bare terroristene, men også sin egen fortid, sin egen identitet og ikke minst sin egen hukommelse. Hvilke minner er ekte og egne, og hvilke er fabrikerte? Kan man virkelig stole på sitt eget sinn?



Hollywood-kvalitet
MGS2 dukket opp relativt tidlig i PS2-maskinens historie, og den grafiske overgangen fra MGS1 til MGS2 var mildt sagt revolusjonerende i sin tid. Selv den dag i dag ser spillet langt ifra dårlig ut, og har tålt godt tidens tann. Helt ifra den regntunge starten til den flammende avslutningen presenterer MGS2 en historie brakt til live gjennom vakre animasjoner og grafiske prestasjoner. I tillegg serverer spillet mange klippscener hvor historien gradvis fortelles og utbroderes, hvor de fleste av disse klippscenene benytter seg av samme grafiske motor som spillet ellers. Dette betyr at overgangen mellom aktiv og passiv spilling føles mindre enn den f.eks. føles under et Final Fantasy-spill. For noen kan de lange mellomsekvensene fortone seg som langdryge og kjedelige. For den som derimot er villig til å følge med er mellomsekvensene både spennende, underholdende og ikke minst vakre å se på.

Men MGS2 er ikke bare en fryd å se på. Det lydmessige nivået er tatt opp til nye høyder i dette spillet. Inn i musikerstaben kommer Harry Gregson-Williams, en mann som tidligere har Hollywood-soundtrack som The Rock og Enemy of the State på samvittigheten. Og dette merkes på det musikalske nivået. De tunge bassrytmene levner liten tvil om at det er en elev av Hans Zimmer som står bak det musikalske arbeidet, og engasjementet som lyser gjennom i musikken avspeiler spillet på en fabelaktig måte, ikke minst i hans nye arrangement av det klassiske Metal Gear Solid-temaet. Samtidig er det ikke bare tunge, actionfylte toner vi får servert. Melankolien er til tider så gjennomstrålende at man får frysninger, og jazzballaden Can't Say Goodbye to Yesterday av Rika Muranaka som man får servert som belønning for strevet under rulleteksten gir en nærmest lyst til å danse vals over spilleromsgulvet.



Tidenes spillkonspirasjonsteori
Det er derimot på det historie- og fortellermessige plan at MGS-seriens styrke alltid har vært, og MGS2 viser utvikler Hideo Kojimas genialitet på sitt beste. Sant nok, noen kritikkverdige punkt er det ved det hele. For eksempel sliter spillet med et par av bosskarakterene, som fremstår som noe bleke og upersonlige sammenlignet med tidligere karakterer. Heldigvis gjør karakterer som Vamp og Fortune mer enn godt nok opp for dette. Introduksjonen av den noe tvekjønnaktige karakteren Raiden som hovedperson har også skapt mye furore. I manges øyne er figuren både plagsom og altfor lite mandig sammenlignet med sin forgjenger. Til tross for at denne kritikken langt på vei er berettiget, kan man ikke unngå å observere at Raidens person er sterkt knyttet opp til spillets historie og hovedtema.

For historiemessig overgår MGS2 stort sett alt annet spillverden har sett, både før og etterpå. Det som i utgangspunktet kan se ut som en enkel og forutsigbar oppfølger av et glitrende spill, ender opp som en saftig konspirasjonsteori med teorier, motteorier, altomfattende verdenspolitikk, hemmelige organisasjoner, superdatamaskiner og maktsyke mennesker med behov for å kontrollere verdenshistoriens gang. Den konspirasjonsteoretiske faktoren understrekes ikke minst gjennom Raiden, som gjennom spillet (på finurlig fortalt vis) må spørre seg mer og mer hvem han selv er, hva som er sant og hva som bare er falske minner og impulser kontrollert utenfra. Hideo Kojimas genialitet ligger ikke bare i å fortelle en tung, intrikat og nispennende historie; han benytter seg aktivt av spillmediet for å fortelle en unik historie som kun kan fortelles gjennom nettopp dette mediet. Intercom-samtalen hvor Raiden får en villedende beskjed om å skru av PS2-maskinen er bare et lite men glitrende eksempel på hvor eksepsjonell fortellerteknikken i MGS2 er.



Det beste i serien
Ti år senere fremstår Metal Gear Solid 2 ikke bare som et fullt ut spillbart spill. Det er et spill som fremstår som et av det forrige tiårets viktigste og beste spill, og tar spill som medium til en ny postmoderne høyde. Med sin unike fortellerteknikk, glitrende grafikk (for sin tid), imponerende musikk og ikke minst en historie som burde få Dan Brown til å bli grønn av misunnelse og Umberto Eco rørt av beundring, er Metal Gear Solid 2: Sons of Liberty et skoleeksempel på hvordan skillet mellom film og spill til tider kan være usynlig, og spillet fortjener helt klart posisjonen som det beste spillet i serien.

Score: 10/10

PS:Trofaste lesere av bloggen kan muligens minnes at spillet har vært omtalt før. Den gamle anmeldelsen gir derimot ikke spillet den ære det fortjener, og jeg har endret skrivestilen min temmelig mye siden den gang.