Portal 2

Det er ingen tvil: Det korte og lille spillet Portal tok spillåret 2007 med storm. Det som i utgangspunktet bare var et lite tretimersspill av den eksperimentelle sorten som fulgte med storspillpakken The Orange Box endte for mange opp som årets beste spill. Med et helt unik spillkonsept, utfordrende oppgaver som skulle løses, en morderisk kunstig intelligens som tydelig ville deg til livs og spillhistoriens mest sjarmerende og vanedannende avslutningssang, ble Portal meget raskt det man kan kalle en kultklassiker. Referansene spredte seg raskt utover internett, og spillmiljøet ble like raskt delt inn i to grupper: De som har spilt Portal, og de som kommer til å gjøre det.

Den største innvendingen mot Portal var det at det var for kort. Med effektiv spillestil kan spillet lett avsluttes på 150 minutter, og få bruker mer enn tre og en halv time tilsammen. Dermed blir man selvfølgelig sugen på mer. Heldigvis har utviklerne Valve tatt ønskene på alvor, og i påsken i år kunne man endelig ta opp portalgeværet atter en gang og fyre løs. Og det har på ingen måter blitt mindre underholdende med årene.

Tilbake til Aperture Laboratories
Hva går så egentlig Portal ut på? Kort fortalt får man i Portal utdelt et portalgevær (produsert av det fiktive selskapet Aperture Laboratories) som kan skyte og skape to tilknyttede portaler på flate overflater. Går man gjennom den ene portalen kommer man øyeblikkelig ut av den andre, det vil si at man eliminererer rommet mellom de to portalene. Som forsøkskanin skal du forsere diverse testkamre ved å bruke portalgeværet og tenke elementær fysikk. Hele tiden blir du 'ledet' av den kunstige intelligensen GLaDOS, en 'kvinnelig' datamaskin med god sans for sarkasme og skadefryd og med tydelige triggerhappy-tendenser. Når man nå tar opp igjen portalgeværet i Portal 2 har lite endret seg, skjønt noe er forandret. Laboratoriene og testkamrene hos Aperture er i dårlig forfatning, og det er tydelig at du har vært satt ut at spill i noen år. Eksakt hvor mange år er det derimot ikke lett å få dreie på. Denne gangen er det AI-en Wheatley som skal forsøke å geleide deg ut at de forfalne testkamrene og Aperture-fasilitetene, men det betyr slettes ikke at GLaDOS ikke vil ha et ord med i laget hun også.

Fra første stund av er det tydelig at den som ville ha mer av det Portal introduserte ikke kommer til å bli skuffet. Møtet med Wheatley i spillets første minutter er minst like humoristisk som ditt første møte med GLaDOS. Miljøet du beveger deg gjennom er preget av forfall og ruin siden sist gang, men mange av testkamrene er tydelig de samme som du manøvrerte deg gjennom i det første spillet. Og ikke minst er grunnoppskriften den samme: Ta med deg et portalgevær, kast deg uti oppgavene og løs gåter! For vitenskapen! Ditt monster!



Vakker videreføring, ferske nyheter
Er det nødvendig å ha spilt Portal for å spille Portal 2? Nødvendig er det kanskje ikke, men høyst anbefalt er det likevel. Om du likevel ikke vil dedikere tre timer av livet ditt til det første fabelaktige spillet vil Portal 2 forklare deg grunnprinsippene ved spillet. Deretter eksalerer vanskelighetsgraden sakte men sikkert. Enkle gåter og testkamre tidlig i spillet veies opp av frusterende vanskelige gåter senere. Frustrasjonen ligger derimot aldri i dårlig spillmekanikk eller at spillet er uoversiktlig; det er alltid en logisk forklaring på hvordan du skal komme deg videre. Du må bare lære deg å tenke på rett måte. Dermed kan du ikke skylde på dårlig kamerabruk eller dårlige kontroller dersom det hele skulle gå i stå, og underlig nok er dette også herlig befriende. Det er deilig å for en gangs skyld kunne spille et spill som flyter så sømløst og elegant som det Portal 2 gjør, hvor nivådesign ikke bare betyr alt men også er løst på en mesterlig måte.

Heldigvis forblir ikke Valve i fordums storhet. De viderefører og utvider, og enspillerdelen gir oss tilsammen rundt ti timers glede. Dette krever at det skapes variasjon underveis, og her har Valve ikke spart på oppfinnsomheten. Hva med dødelige laserstråler, for eksempel? Eller katapulter som sender deg høyt og langt avgårde? Eller gelémaling i forskjellige farger som kan få deg til å sprette som på en trampoline eller løpe raskere? Hva med kraftfelt hvor gravitasjonen opphører å eksistere? Hva med broer konstruert av konsentrert sollys? Det hele høres kanskje ut som pseudovitenskap, og det er det sikkert også. Men at det blir morosam pseudovitenskap ut av det kan det ikke være tvil om.

Godstemning
Når du engang kommer så langt at enspillerdelen er ferdigspilt, og du har spilt gjennom den to-tre ganger til for å finne alt som er å finne, slutter ikke Portal 2 der av den grunn. Tydeligvis var det mange som savnet en samarbeidsmodus i Portal, og dette har nå blitt inkludert. Her tar du og en venn kontroll over hver deres robot med portalgevær. Dermed er det duket for oppgaver som hadde vært umulig å løse for bare én person. Her kan det ikke sies annet enn at kreativiteten sitter løst, underholdningsverdien er høy og samarbeidsmulighetene er blankpolerte. At man i tillegg har mulighet til å spille sammen på tvers av konsoller over nett er også et kjærkomment tillegg. Har du PC-versjonen mens en venn kun sitter med PS3-versjonen? No problemo!

Men når alt kommer til alt: Det som gjorde Portal minneverdig var den fabelaktige humoren. Den smågale og mannevonde kvinnestemmen som utgjorde GLaDOS. Den herlige rekken med punchlines som kom på rekke og rad som perler på en snor. De stadige løftene om å bli belønnet med kake når strevet var over. Hadde ikke Valve klarte å videreføre dette til Portal 2 hadde oppfølgeren fortont seg som en heller trist opplevelse. Heldigvis er det Valve vi snakker om her; et selskap som aldri gjør noe bare halvveis. Latteren sitter mildt sagt løst når man spiller Portal 2, og de minneverdige replikkene kommer med en hyppighet som gir Firefly sylskarp konkurranse. Denne gangen er det ikke bare GLaDOS som sørger for den gode stemningen; hun får godt selskap av Wheatley (stemmelagt av Stephen Merchant fra The Office) og Aperture Laboratories-grunnleggeren Clay Johnson (med J.K. Simmons' stemme), som alle har sitt bestemte og noe destruktive synes på livet, fremskrittet og vitenskapen. Men når det formuleres på sådan en herlig måte spiller det ingen rolle om GLaDOS kaller meg et dårlig menneske eller om Wheatley synes mennesker stinker. Jeg tar imot, tar det til meg og ber om mer. I vitenskapens navn!

Årets beste?
Portal 2 kunne så utmerket godt ha floppet. Det kunne blitt en oppfølger basert på en kultklassiker som bare levde av forgjengeren renomé og som verken ville tilfredsstilt fansen eller nykommerne. Istedenfor ender det opp med å seile rett til topps. Det er knapt nok den ting med Portal 2 man ikke kan la være å elske. Det grafiske preget. Humoren. Musikken. Utfordringene. Replikkene. Stemmeskuespillet. Humoren. Gåtene. Nyhetene. Humoren. Samarbeidsmodusen...nevnte jeg forresten humoren? Det er dermed ingen tvil: Portal 2 fenger på tvers av aldersgrupper, samfunnsklasser og spillpreferanser. Dette kan fort bli årets spill, og det vil ikke være det minste ufortjent. Så hva venter du på?

Score: 10/10