Angels and Demons

Filmer med et ''usannsynlig'' plot kan i en stor grad inndeles i to kategorier. Du har de filmene som er fullstendig ulogiske, men hvor filmskaperne selv innser dette og lager filmen deretter, slik at resultatet blir en film med stil og sjarm. Gode superheltfilmer er et eksempel på denne kateorien. Den andre gruppen filmer er de som har en ulogisk historie, men som likevel forsøker å gjøre det troverdig – uten å nødvendigvis lykkes. Engler og demoner faller innunder denne kategorien.

Når vitenskapen angriper.
Dan Browns bøker er bestselgere over hele verden, mye takket være den omdiskuterte Da Vinci-koden (DVk). Engler og demoner finner sted ett år før DVk. Igjen er det symbologi-professoren Robert Langdon (Tom Hanks) som står i sentrum for handlingen. Under et pavekonklav blir Langdon plutselig kalt til Vatikanet for å hjelpe til med en kidnappingssak av mystiske proposjoner. Fire kardinaler har blitt bortført, og bakmennene gjemmer seg bak et myteomspunnet navn: Illuminati, det hemmelige brorskapet av vitenskapsmenn som angivelig oppstod da kirka forsøkte å holde deres arbeid tilbake. Beskjeden fra Illuminati er klar: For hver time fremover vil én og én av kardinalene bli myrdet. Deretter vil Vatikanet bli sprengt i lufta.
Det underliggende fokuset i filmen dveler rundt kampen mellom vitenskap og kirke, representert av Illuminati og Vatikanet. At dette kampen aldri har funnet sted, er en bagatell filmskaperne (og Brown) lett ser bort fra.

Filmatisk fremskritt.
Ikke alt er negativt med Engler og demoner. I det minste ikke om man sammenligner den med sin forgjenger. Der DVk-boka var noenlunde og spennende med alle sine cliffhangers, var filmen platt, kjedelig og uten det helt store drivet. Kanskje ikke så rart, når handlingen i DVk ikke lar seg drive like bra på lerretet som på arket. I produksjonen av Engler og demoner har filmteamet tydeligvis lært leksa. Filmen er fremdeles båret frem av gåteløsning og koder, men har også et mer handlingsfokusert preg. Den får et mer eventyraktig preg a la National Treasure. Tidspresset i historien hjelper også på å drive filmen frem. Musikken bygger godt opp under filmen, selv om komponist Hans Zimmer ikke leverer sitt beste verk med filmen. At Engler og demoner er mer spennende enn forgjengeren, kan selvsagt også bare ha med et et bedre grunnmateriale. Boka er rett og slett mer tilrettelagt for filmatisering enn det DVk var.
Likevel er det fremdeles noe som skurrer. Skuespillerprestasjonene er det tydeligste eksemplet. Selv om noen få skuespillere gjør så godt de kan for å gi en realistisk rolletolking, gjelder dette på ingen måte hovedpersonene. Tom Hanks opptrer med et steinansikt som kan matche Keanu Reeves, og selv Ewan McGregor blir for tam i lengden.

(U)historisk sammensurium.
Konspirasjonsteorier blander alltid fram mystiske elementer fra historien og tolker dem i en original, dog troverdig, retning. Dan Browns store skam som konspirasjonsforfatter er at han mangler nettopp denne originaliteten og troverdigheten.
Kampen mellom kirke og vitenskap står i fokus, en kamp som skal ha tilpasset seg da Galileo påviste at jorda var jord, gikk i elliptiske baner og at sola var sentrum i solsystemet (hvorav alt er historisk ukorrekt). Man kan fort få inntrykk ut ifra Brown at religion (da i form av katolisismen) og vitenskap er uforenlige elementer. Vitenskapsmenn som gjennom historien har motsagt kirka har fått gjennomgå, skal vi tro Brown. Enhver som derimot har lest sitt historiepensum skulle derimot ikke ha noe problem med å bryte ned påstandene Brown serverer (både på lerret og papir). Hva med f.eks. Thomas Aquinas, som var teolog og vitenskapsmann samtidig?
Noen av de største absurditetene er fjernet i filmen; filmprodusentene har trolig innsett at publikum ikke vil svelge alt. Likevel forsøkes det å få oss til å tro at vitenskap og tro er motstridende. Det er derfor morsomt at Langdon, som representerer akademia i historien, anklager Vatikanets politi for «ikke engang å ha lest sin egen historie.» For i historien er det Langdon (eller Brown) som er den historieløse.
Ikke bare historisk interesserte vil kjede seg under filmen. Også de med innsikt i fysikk, kunsthistorie og teologi må innstille seg på å gremmes under filmen med alle dens feil. I lengden blir det et håpløst sammensurium som går på filmens troverdighet løs. Og da forsvinner mye av moroa, særlig når filmen tar seg selv såpass seriøst.

Anmeldelse skrevet for FISK #2 2009. Noe forkortet.