onsdag, mars 30, 2016

The Witcher 3: Wild Hunt

Da jeg mot slutten av 2015 skulle oppsummere spillåret som hadde gått, innrømmet jeg at min liste over årets beste spillopplevelser var en svært begrenset liste. Årsaken var at det fortsatt var en del storspill jeg ikke hadde fått begynt på, og som jeg med sikkerhet kunne si hørte hjemme på lista – men spill man ikke har prøvd lar seg vanskelig rangere. Årsakene til at spillene forble urørt i 2015 er mange, men viktige stikkord her er «tid,» «prioriteringer,» og «overskudd.»

Ett av disse spillene jeg gjerne skulle begynt på i fjor var The Witcher 3: Wild Hunt. Det polske studioet CD Project RED gjorde sitt inntog på spillmarkedet i 2007 da det ga ut The Witcher, et spill basert på en fantasy-serie fra samme land. Spillet var et imponerende nok stykke arbeid fra et til da ukjent studio med begrensede ressurser. Det var imidlertid det andre spillet i serien som skulle vippe oss fullstendig av stolen. Det var med andre ord ikke uten forventinger jeg til slutt kunne sette meg ned med The Witcher 3: Wild Hunt, det tredje og siste spillet i serien som vi har ventet så lenge på.



Hva handler så The Witcher-serien om? Kort fortalt handler bøkene og spillene om en fantasy-verden befolket av typiske fantasy-vesener: Hovne alver, skotske dverger og skumle fabelmonstre. I denne verdenen finner vi også mennesker, som kom til verden gjennom en hendelse kalt The Conjunction of the Spheres, et overnaturlig kataklysmisk fenomen hvor barrierene mellom verdener brytes. I møte med en verden full av farlige monstre oppstod det diverse skoler med spesialtrente monsterjegere kalt Witchers, som etter å ha gjennomgått diverse genetiske mutasjoner stiller med skjerpede sanser og forlenget liv i kampen mot monstrene. En witcher skal i utgangspunktet forholde seg nøytral til omverdenen, men både bøkene og spillene viser oss raskt at i en konfliktfylt verden er dette et heller urealistisk mål.

I The Witcher 3 følger vi som tidligere monsterjegeren Geralt fra Rivia, som brukte de to første spillene på å gjenvinne sin hukommelse etter at han mer eller mindre døde i slutten av bøkene. Veien har brakt ham gjennom mange omveltende begivenheter og politiske intriger, for en witcher kan være en verdifull ressurs både for monsterplagede bønder og ambisiøse konger.

Nå er Geralts hukommelse tilbake for fullt, hvilket passer utmerket med tanke på at fortiden innhenter ham for fullt i det siste spillet. Trollkvinnen Yennefer fra Vengerberg – Geralts gamle flamme bundet til ham av skjebnen og et magisk ønske – oppsøker Geralt på vegne av keiser Emhyr van Emreis av Nilfgaard, det sørlige imperiet som nå søker å invadere de samtlige rikene i nord. Emhyr har fått troverdig nytt om at hans datter Ciri lever og vil hyre Geralt til å finne henne. Geralt stiller seg nølende til oppdraget, men som Ciris adoptivfar kan han ikke stille seg nøytral til saken heller. Ikke minst våkner Geralts oppmerksomhet når han får vite at Ciri er på flukt fra The Wild Hunt, en sagnomsust hærtog av skrømt som rir mellom verdener og bringer med seg død og ødeleggelse.


The Witcher 3 er nok det enkeltspillet i serien som gjør meg mest takknemlig for at jeg har lest bøkene. Geralts forhold til Emhyr, Yennefer og ikke minst Ciri er materiale som vies mye plass i bøkene, og sånn sett var det bare et spørsmål om tid før disse tre fikk en prominent plass i spillene. Særlig Ciri har en kompleks bakgrunnshistorie som gjør det fordelaktig å være kjent med rollefiguren fra før av. Historien er likevel fullt mulig å følge for nye spillere, og CD Project RED skal ha ros for å skape en så omfattende historie samtidig som de klarer å inkludere flest mulig i den.

For her skjer det nok av begivenheter som man må sette seg stykkevis inn i, enten man er veteran eller nykommer. Det politiske bildet i nordrikene er mildt sagt spent til bristepunktet, konfliktene står i kø og nøden er stor i de krigsherjede områdene. Det mangler ikke på dem som vil utnytte situasjonen til sitt eget beste eller som bare trives best i kaos og anarki. De vanlige monstrene har man fortsatt der, men hva som er det verste monsteret av dem alle er ikke alltid like godt å si ved første øyekast.

Og det er i nettopp denne kompleksiteten at The Witcher 3 virkelig stråler slik få andre spill gjør. Dette er en verden hvor ting svært sjelden fremstår som enkelt eller svart-hvitt, og hvor så å si alle valg man foretar seg som regel presenterer minst ett uforutsett onde. Dette er et spill som heller aldri legger fingrene mellom, og som til tider presenterer moralske problemstillinger som er foruroligende aktuelle for vår egen virkelighet og tilværelse. Den slags kan fort føles påtatt eller urealistisk, men CD Project RED har tydeligvis noen eksepsjonelle manusforfattere i staben som makter å unngå de fleste fellene. The Witcher 3 presenterer et univers som er langt mer konsistent, gjennomført og helhetlig enn det meste annet man blir presentert i moderne fiksjon, uavhengig av medium.

En av de mest forlokkende aspektene ved The Witcher-universet, som også The Witcher 3 bærer preg av, er at universet henter ikke rent lite inspirasjon fra sine østeuropeiske røtter. Mye av det politiske miljøet vi er vitne til i spillet virker å være tydelig inspirert av tysk og prøyssisk historie, mens monstrene og hvordan disse fremstilles har en mer «østlig» fremtoning enn mye annen fantasy vi er vant til. Det er dessuten aldri gitt at skumle monstre skal møtes med vold. Troll er for eksempel dumme og skumle, men er de nødvendigvis alltid slemme? Den moralske skalaen er aldri gitt i The Witcher 3, hvilket utfordrer deg som spiller til å foreta aktive valg.


Et annet område av spillet som preges aktivt av spillerens konkrete valg er Geralt selv, og også her skinner det strålende manusarbeidet gjennom. For uansett hvilke valg du foretar deg og former Geralt som en direkte konsekvens av valgene, føles det fullstendig naturlig. Enten Geralt blir en halvveis sjarmør med noen småglimt i øyet eller en iskald og rå kyniker uten særlig fnugg av empati, føles han hele tiden som den hovedpersonen du velger at han skal være. Dette til tross for at Geralt er en forhåndsdefinert hovedrollefigur. Dessuten skal det nevnes at dette også er det spillet i The Witcher-serien med mest humor. Det er noe herlig absurd over å se monsterjegeren Geralt bli satt til å lokke ei geit ved navn Princess gjennom skogen ved å ringe ei bjelle, eller å se ham stå ved en sau og fundere på hvordan man egentlig lokker på en sau («How do you call a sheep? Here, sheepy sheepy?»).

Kjernen i The Witcher 3 er nok likevel å vandre rundt omkring i verden og jakte på monstre (samtidig som Geralt leter etter Ciri, selvfølgelig). Og dersom du tidligere har hatt følelsen av at Witcher-spillene er åpne av natur, kan jeg herved melde at du tar skammelig feil. The Witcher 3 er et latterlig stort, åpent og innholdsrikt spill. Du har endelig en hest til rådighet, og det trenger du virkelig, for spillets verden er noe av det største jeg noen gang har vært borti når det gjelder spill. Mange spill frister med at «kan man se stedet, kan man dra og besøke det,» men The Witcher 3 er nok det spillet som tar dette konseptet aller mest på alvor.

Dessuten er det imponerende hvor mye innhold det faktisk er mulig å stappe inn i en så stor verden. Jeg har etter hvert mistet tallet på hvor mange ganger jeg har forsøkt å ri fra A til B, men underveis endt opp med å ta avstikkere til både C, D, E, F og G underveis fordi jeg plutselig dukket over dem på vei til B. Og som eksempelet med geita Princess over viser, så snakker vi i tillegg om et rimelig variert innhold. Takket være dette blir man rett og slett ikke lei.

Selvfølgelig hjelper det også at spillet pakkes inn i en av de vakreste grafiske draktene vi har sett i spillmediet. Dette er noe CD Project RED har vist at de kan tidligere, ikke minst i The Witcher 2, som fortsatt er et temmelig vakkert spill. Med The Witcher 3 har de derimot overgått seg selv, og det er strålende vakre omgivelser man er vitne til der man rir gjennom de varierte naturomgivelsene. Dette er et spill som presser datamaskinen til det ytterste, men til gjengjeld er det verdt det. Lydsporet er også høyst minneverdig og slitesterkt, selv om det noen ganger kan fremstå som litt gjentakende dersom man befinner seg lenge på ett og samme sted. Lytter man til selve lydsporet separat, derimot ... oh boy, hvilke toner!


I kampen mot monstre lønner det seg å være godt utstyrt og ha de beste våpnene og de riktige ingrediensene til nyttige eliksirer. Da kan det være gledelig å vite at menysystemene i The Witcher 3 er blitt kraftig forbedret fra tidligere spill i serien, slik at det nå er enda lettere enn tidligere å utstyre Geralt med det beste utstyret en witcher kan ha. Å smi nye våpen er lettere enn tidligere, og ikke minst har alkymi-delen blitt betraktelig lettere å håndtere.

Er det en seksjon som på sin side føles som et steg tilbake, må det være minispillet gwent. Kortspillet med klare paralleller til spill som Magic the Gathering og Hearthstone: Heroes of Warcraft har tydeligvis erstattet terningpoker som alle verdens innbyggeres favoritthobby, og uansett hvor Geralt drar er det alltid noen å spille gwent med. Det er bare at gwent aldri blir moro. Smakssak, absolutt, men jeg savner terningpoker.

Siden vi først er inne på spillets få svake sider, kan jeg også trekke inn at historien etter et visst punkt føles litt dratt ut. Jeg kan ikke si at jeg føler meg skuffet, men historien når unektelig et punkt hvor man sitter med følelsen av at utviklerne har tenkt «Flott, nå kan vi senke skuldrene og kjøre et tryggere løp.» Likevel sitter jeg fortsatt igjen med en historie som engasjerer og tilfredsstiller, så noen veldig stor innvirkning vil jeg ikke si at det har.



Ord blir nesten fattige når jeg skal beskrive og oppsummere The Witcher 3, og med fare for å se seg blind på de positive sidene ved spillet tror jeg ikke jeg tråkker spesielt mye i salaten når jeg roser dette spillet. The Witcher 3: Wild Hunt er uten tvil et av de mest komplekse, omfattende, største, lekreste og mest helhetlig velsammensatte spillene jeg har spilt i løpet av mine 25 år som aktiv spiller. Og det sier ikke rent lite. Årets spill anno 2015? Uten tvil!

Score: 10/10

tirsdag, mars 22, 2016

Hyrule Warriors Legends

Forrige uke gikk mesteparten av spilletiden med på å teste Hyrule Warriors Legends, en Nintendo 3DS-versjon av Wii U-spillet Hyrule Warriors fra 2014 (mine tanker om spillet den gang kan dere lese her).

Anmeldelsen ble publisert i går, og selv om jeg fortsatt synes spillet kan være underholdende til tider er det ikke uten sine feil og mangler. Anmeldelsen kan dere lese på Gamereactor her.

Score: 6/10

lørdag, mars 19, 2016

Lørdagsgodt, uke 11

Det er lørdag og palmehelg, og tid for å lene seg tilbake og ta høytiden inn over seg. Her kjører vi derimot som normalt og kikker litt på YouTube-uka som har gått.

Denne uka ser vi nærmere på Japans historie (informativt og underholdende), en hyllest fra Games Developers Conference til Nintendos avdøde president Satoru Iwata (vakkert og rørende) og en samling av de ti verste spesialeffekt-scenene i nyere filmhistore (fæle greier).





fredag, mars 18, 2016

Om langfredag, 25. mars og vårjevndøgn

Følgende tekst er en lettere omskrevet versjon av en andakt holdt på Fjellhaug torsdag 17. mars 2016.

Det nærmer seg påske. Allerede på søndag går vi fra fastetid til påsketid, og tiden vi har forberedt oss på gjennom fasten er endelig her.

Ettersom fasten er en forberedelsestid til påsken, blir det også naturlig at man i fasten tenker litt over hva påsken er. Hva er det vi skal markere? Hva innebærer egentlig påske?

Jeg tror ikke at jeg kan komme med fullkomment, heldekkende svar i løpet av en liten andakt. Dessuten vet jeg ikke om dette hodet er i stand til å gjøre det. Men jeg har lyst å dele en liten betraktning med dere som kanskje kan kaste litt lys over spørsmålet.

Hvis dere har sjekket kalenderen deres, har dere kanskje sett at langfredag i år faller den 25. mars. Det vil jeg dere skal ha i bakhodet. For akkurat dette lille faktum har nemlig fått meg til å tenke litt.

Jeg vil ta dere med til en liten oppdagelse jeg gjorde da jeg skrev masteravhandlingen min her på Fjellhaug for fire år siden. Nerd som jeg er skrev jeg en masteravhandling om den kristne koblingen som er å finne i fantasy-bøkene til Tolkien og C.S. Lewis [helt konkret handlet den om kristologiske og antikristologiske karaktertrekk i Arda og Narnia, men noen forenklende grep må man foreta i en andakt]. Og minst ett av disse elementene har faktisk en tilknytning til påsken.

Nå får de av dere som ikke har lest eller sett Ringenes Herre tilgi meg for at jeg avslører litt, men når sant skal sies: Boka er seksti år gammel, så du har hatt god tid på å lese den.

Tolkien var en forfatter som var veldig opptatt av detaljer, så bakerst i Ringenes Herre finner man noen feite tillegg med masse ekstraopplysninger om språk, tider og steder. Pluss en tidslinje. På denne tidslinja har han satt en dato for begivenhetene som skjer i boka, som egentlig er ganske nyttig for leseren når hovedpersonene begynner å gå litt forskjellige steder.

Det narrative høydepunktet i Ringenes Herre er uten tvil når ondskapens ring endelig blir ødelagt, ondskapen endelig blir overvunnet og verden går fra mørke til lys. Denne begivenheten har Tolkien satt til datoen 25. mars.

Det kan virke som en litt tilfeldig valgt dato, men her kommer vår kobling til påske: Datoen er ikke helt tilfeldig.

Tolkien var katolikk, og katolikkene er som kjent glade i tradisjoner. I denne tradisjonen har man plassert den første langfredag, altså dagen da Jesus døde, til 25. mars [i jødisk tradisjon har man en tanke om at en profet dør på sin unnfangelsesdag, og dette er også grunnen til at vi feirer jul 25. desember, siden det er 9 måneder etter 25. mars]. Igjen kan datoen virke tilfeldig, men det er den ikke. I forhold til den julianske kalender, som var kalenderen vi brukte tidligere, er 25. mars nemlig datoen for vårjevndøgn.

Vårjevndøgn er dagen da dag og natt er like lange. Etter vårjevndøgn er det derimot noe som skjer. Da blir mørket stadig svakere, og lyset stadig sterkere. Vårjevndøgn markerer et skille hvor lyset seirer.

Langfredag er dagen da, til tross for at hele situasjonen virker ufattelig mørk, mørket overvinnes. Mørket må vike, godheten seirer og lyset bryter stadig mer gjennom. Fra langfredag av er det lyset som råder, og som får stråle stadig mer gjennom.

Så kanskje kan dette være med på å kaste lys over påskens betydning? Det er høytiden hvor kristne feirer det ultimate paradoks: At død blir til liv, at mørke blir til lys, og at håpløshet blir til håp. For oss.

onsdag, mars 16, 2016

Pokkén Tournament

Tenke seg til: En kampsportspill der man får innta rollen som Pokémon. For femten år siden var dette noe vi bare kunne drømme om. I 2016 er det virkelighet.

Jeg har anmeldt spillet Pokkén Tournament, og anmeldelsen leser du her.

Score: 7/10

lørdag, mars 12, 2016

Lørdagsgodt, uke 10

Det er lørdag og tid for rekreasjon. Denne uka har vi blant annet fått en ny trailer for den kommende Captain America-filmen, og den virker mildt sagt lovende.

Ta en titt, og god helg!



fredag, mars 11, 2016

Rain

En regntung dag i februar bestemte kona og jeg oss for å fyre opp et lite nedlastbart spill på Playstation 3 jeg har hatt liggende noen år og aldri fått begynt på. Passende nok er spillets tittel Rain, et PS3-eksklusivt spill lansert i 2013.

Februar gikk over i mars, og vi kom oss omsider i mål med spillet – ikke fordi det er noe særlig langt, men fordi andre prosjekt kom i veien. Men noe av årsaken skyldes også spillets natur, helhet og manglende spillbarhet.

La oss ta det fra starten: Rain er et spill hvor man følger historien til en navnløs gutt i en navnløs europeisk by (arkitekturen og stemningen vitner om at vi snakker om en fransk storby ala Paris, uten at det noen gang spesifiseres). Under en regnværsdag ser gutten ut gjennom vinduet på rommet sitt, og plutselig ser han konturene av ei jente som løper utenfor, kun gjort synlig på grunn av regnet. Jenta er imidlertid ikke alene, for noen mystiske og skumle vesener følger etter henne. Gutten løper etter jenta, passerer gjennom en port i byen og oppdager at også han er blitt usynlig. Dette innleder en reise hvor gutten forsøker å ta igjen jenta, unnslippe de skumle skapningene og komme seg hjem.

Regnet faller tungt gjennom hele spillet, og utviklerne har sentrert hele spillet rundt regnet. Det vi møter her er et stemningstungt spill som gjør sitt ytterste for å vekke til live noen følelser i deg. Dette merkes ikke minst på lyd og bilde. Musikalsk sett kretser spillet i stor grad rundt Claude Debusseys Clair De Lune, som sammen med de regntunge omgivelsene setter stemningen umiddelbart. Det er rørende, det er avslappende og det motiverer deg som spiller til å sette deg ned og spille gjennom eventyret.


Verdenen som den navnløse gutten og jenta løper gjennom er tom for folk, men det finnes flere skumle skapninger som lusker rundt omkring. Både vesenene og spilleren er kun synlige i regnet, og dermed handler spillet i stor grad om å unngå regnet for å komme seg forbi skapningene. Man kan stille seg under baldakiner eller verandaer for å holde seg tørr og dermed gå usett videre. Man må imidlertid passe hvor man går, for på bakken kan det være vanndammer som gir lyd fra seg når man løper i dem eller sølepytter som gjør at man setter spor hvor man går.

Problemet oppstår når dette er det eneste spillet i praksis består av. Stemningen spillet skaper er god, men ikke god nok til å holde spillet flytende ene og alene på stemningen i to til tre timer. Spillet burde sånn sett hatt mer variasjon, men det er det dessverre lite av. I praksis består spillet av mye løping, litt sniking og noen små tilfeller av å dytte på det ene objektet eller det andre for å distrahere monstrene. Det blir aldri vanskelig, og med lite variasjon blir det også kjedelig.

Det er heller ikke bare positive følger med den grafiske stilarten. Kamerakontroll finnes ikke i spillet, hvilket betyr at det noen ganger kan være vanskelig å få oversikten man gjerne skulle hatt. Historien fortelles kun gjennom tekst på skjermen, og denne kan være vanskelig å se til tider. Bedre blir det heller ikke av at spillets tekst står på norsk dersom dette er standardspråket på PS3-maskinen din. Det er fint nok det, hadde det ikke vært for alle skrivefeilene. Spillet burde rett og slett hatt en språkvask før det ble lansert, og at et så stort selskap som Sony ikke kan levere bedre er kort sagt ikke holdbart.


Rain er et spill som henter inspirasjon fra spill som Ico (dette kan man blant annet ane ved at Fumito Ueda, skaperen av Ico og Shadow of the Colossus, er nevnt under takke-delen i rulleteksten). Dessverre lykkes ikke spillet med å leve opp til sine inspirasjonskilder, noe som hovedsakelig skyldes mangelen på variasjon. Med mer av dette kunne Rain fort blitt et spennende spill. Sluttresultatet er imidlertid et spill som ser bedre ut enn det er å spille det, og som kanskje hadde tatt seg bedre ut som for eksempel en kortfilm enn et spill.

Score: 5/10

tirsdag, mars 08, 2016

Om spillbransjens tøffeste damer

Det er 8. mars i dag og den internasjonale kvinnedagen. Det skrives mangt og mye på denne dagen - mye av det klokt og viktig - og da får jeg også lyst å ta pennen fatt.

Hva er det da naturlig for meg å skrive om på en sånn dag?

Damer i spillbransjen, selvfølgelig. Nærmere bestemt kvinnelige spillfigurer og deres betydning gjennom de siste tretti-eller-så årene.

Det endelige resultatet kan dere lese på Gamereactor her: Girl Power: Spillbransjens tøffeste damer. Lik og del den gjerne.

mandag, mars 07, 2016

Project X Zone 2

Noen spill sikter seg så absolutt inn imot et smalere publikum enn andre. Project X Zone 2 er så definitivt ett av dem. Jeg har på ingen måter ambisjoner om at dette er et spill for alle og enhver. Samtidig har jeg tro på at dette er et spill som målgruppen kan digge.

Anmeldelsen leser du på Gamereactor her. Og skulle du ha interesse av å lese anmeldelsen av forgjengeren, finner du den her.

Score: 7/10

lørdag, mars 05, 2016

Lørdagsgodt, uke 9

Første uka i mars er over oss og nesten overstått. Med to uker siden forrige YouTube-post har det samlet seg opp noen videoer. Så god fornøyelse og god helg!









onsdag, mars 02, 2016

The Legend of Zelda: Twilight Princess HD

Mars åpner med den siste av Gamereactor-sakene jeg har jobbet med gjennom februar. I går ble anmeldelsen av The Legend of Zelda: Twilight Princess HD endelig publisert, og med det er det siste av februar-prosjektene mine ferdig.

Anmeldelsen kan dere lese her.

Score: 8/10