Resident Evil 5.

Det begynner å bli en stund siden forrige spillanmeldelse. Kanskje ikke så rart, jeg har tross alt drevet med så mye annet enn å spille den siste måneden. Men det betyr ikke at spillinga har blitt lagt helt på hylla. I Japan kunne jeg for eksempel putle med DSen og det impulsinnkjøpte spillet Dragon Quest: Chapters of the Chosen. Konklusjonen på det spillet: Ikke godkjent. Men så er det ikke Dragon Quest jeg skal skrive om heller, men om Resident Evil 5. Et spill som er større, bedre og kanskje bedre kjent (kanskje ikke minst fordi det slo både Watchmen og U2 i antall salg ved utgivelse).

Det begynner å bli noen år siden Resident Evil først redesignet survival horror-sjangeren til spill i 1996. Resident Evil 4 fra 2005 ble også rost opp i skyene for dens originale gameplay og fornyelse av serien og sjangeren (og som for øvrig er ett av de spillene jeg mener passer aller best til Wii). Hvordan stiller så Resident Evil 5 i forhold til disse bautaene? Svar: Ikke som noen ny bauta, men likevel moro.

Vi befinner oss i 2009. Innad i serien er det elleve år siden hendelsene i de (kronologisk) fire første spillene i serien, hvor vi for første gang stiftet bekjentskap med Umbrella Corp. og deres virus som forvandler alt som blir smittet til zombier og andre lumske ting. I det første spillet i serien stiftet vi bekjentskap med spesialagentene Chris Redfield og Jill Valentine, samt deres overløper av en sjef Albert Wesker (den flotte herren på bildet til venstre). Siden den gang har Chris viet seg til kampen mot Umbrella Corp og bioterrorisme, og har nå meldt seg til tjeneste for organisasjonen BSAA. Når BSAA får rapporter om en mulig kilde til bioterrorisme i landed Kijuju i Afrika, sender de sin beste agent Chris på saken. Her møter han sin kontakt og nye partner, Sheva Alomar, og sammen finner de raskt ut at mistankene er velbegrunnede: Lokalbefolkningen er sinte, blodtørstige og langt ifra det man kan kalle normale.


Med Resident Evil 4 markerte serien en sentral overgang. Borte var den låste kameravinkelen og de mørke, isolerte rommene. Kamerabevegelsen ble fri, områdene var ofte åpne og lyse, og kontrollfunksjoner som 180º-turn gjorde spillet en fryd å spille. Borte var også de T-virusinfiserte dumme zombiene. De ble erstattet av parasittinfiserte spanjoler som tenkte kollektivt. Alt dette finner man igjen i Resident Evil 5, bortsett fra spanjolene, som naturlig nok er byttet ut med en lokal afrikansk befolkning. Mange vil si at dette er en skuffende utvikling, da Resident Evil går fra survival horror til et rent action- eller shoot-em-up-spill. Jeg ser absolutt poenget deres, men er likevel ikke enig. For spillet er fremdeles stemningsfullt, og det er fremdeles like skummelt hver gang en bikkje kommer springende mot deg (fordi du vet at den bikkja er mer rabiat enn de fleste). Capcom har forresten uttalt at noe av inspirasjonen for spillet deres har de hentet fra filmen Black Hawk Down. Dette merkes, og Capcom har virkelig klart å gjenskape følelsen av å være håpløst alene mot håpløst mange og illsinte fiender som vil rive deg i filler.

Resident Evil 5 er som sagt mye likt forgjengeren, både gameplaymessig og ellers. Det har blitt kalt Resident Evil 4,5 av mange, og dette er forståelig. Spillet er ikke noe særlig nyskapende. Men da forgjengeren var et såpass godt spill er det ikke de verste skuldrene Resident Evil 5 står på. Grafikken har fått seg en oppskalering, og den vet virkelig å ta PS3-grafikken i bruk. Særlig skal Capcom ha ros for animasjonen av øyne, som er svært livaktig. Så kan det heller våge seg at kampsystemet fremdeles kan være tidvis irriterende (man kan ikke bevege seg og skyte samtidig), og at man av og til roter med knappene (noe som ikke er Capcoms feil).


Den største forandringen i Resident Evil 5 sammenlignet med fireren er coop-systemet. I hele spillet spiller man som Chris, men man har alltid den vakre partneren Sheva ved sin side. Her gjelder det altså å fordele arbeidet på en strategisk lur måte. Spillet er også lagt opp slik at Sheva kan kontrolleres av en medspiller, enten på split-screen eller online. Min Sheva-kontrollør var Martin, og sammen kom vi oss gjennom spillet med en god arbeidsfordeling hvor jeg hadde close up-våpen og han behandlet langdistansevåpen. Dette fungerte bra, men jeg har en mistanke om at systemet ikke fungerer like bra online om man ikke har kommunikasjonsmuligheter på si (det er det nemlig ikke via spillet). Jeg lurer også på hvor godt Sheva ville fungert styrt av dataen, for dette er det svært varierte meninger om på nettet. Men om du velger å spille split screen, kan du få en meget morsom opplevelse. Jeg merket hvordan jeg savnet flere spill av denne karakteren, og mimret tilbake til de gode gamle dager da man kunne finne fire-fem gutter klistret foran skjermen i timesvis mens de byttet på å spille.

Historiemessig er det ikke mye å si. Resident Evil har alltid vært spillserien for de ekstemt stereotype karakterene og hendelsene (for ikke å snakke om stemmen som i introduksjonen hvisker hest RESIDENT EEEVIL FIIIIVE slik at man bryter sammen i krampelatter). Ikke forvent en dyp dialog og de store moralske spørsmålene. Det er likevel et spennende spill, ettersom bioterrorisme langt ifra er noe usannsynlig i våre dager.


Til slutt kan jeg ikke gå utenom det store spørsmålet man stilte seg i utviklingsfasen av spillet: Er Resident Evil 5 rasistisk motivert? Her går en hvit mann rundt i Afrika og skyter afrikanere - er dette rasistisk motivert? Ikke i det hele tatt. Resident Evil 5 viser bare at afrikanere er ikke mindre immune mot bioterrorisme enn amerikanere og spanjoler var før dem. Og zombier er ikke snille, uansett nasjonalitet. Man kan selvsagt prøve å klemme dem hvis man foretrekker det, men tro meg: Det funker bare ikke like bra som godt, gammeldags kuler og krutt. Hadde man derimot plassert en skokk med hvite zombier midt i Afrika, kunne man begynt å snakke om rasisme. Men anklagene som i forkant ble stilt mot Resident Evil 5 er snarere grunnet på uvitenhet mer enn på fakta.

Alt i alt makter Resident Evil 5 å underholde ganske så bra. Spennende spill med høy underholdningsverdi, gode bosser og vakker grafikk, samt et spill det er bedre å spille to enn en. Men Resident Evil 6 blir nok nødt til å gå andre veier for å holde seriens kvalitet oppe.