Kid Icarus: Uprising

Nintendo har hatt sine oppturer og nedturer i spillbransjen, og mange (dog, ikke undertegnede) vil påstå at Nintendo har aldri vært så langt nede som nå med 3DS og Wii U. Det er imidlertid en faktor Nintendo har som knapt nok er bestridelig: Nintendo kan skimte med et meget stort eksklusivt persongalleri. Tviler du på dette, har du antakeligvis aldri spilt de fantastiske Super Smash Bros.-spillene og fått en smak på det rike mangfoldet som preger Nintendo-merkevaren (eller du er rett og slett bare sær). Nintendos lange historie og fokuset på kjernefigurer har gitt oss spillikoner andre selskaper bare kan drømme om: Mario, Link, Zelda, Fox McCloud, Donkey Kong, Pikachu, Samus, Kirby og Pit...hei, vent litt. Hvem, sa du sa du?

At Pit ikke er blant de mest allment kjente Nintendo-figurene er kanskje ikke så rart. Den lille greske engelen som ikke kan fly gjorde sin debut på NES i 1986 med spillet Kid Icarus, som fikk en oppfølger til Gameboy i 1991. Men siden den gang har det vært tyst rundt Kid Icarus-serien, og vi så aldri noe mer til Pit før han gjorde sin opptreden i Super Smash Bros. Brawl i 2008. Dette følte tydeligvis Nintendo til slutt at de måtte gjøre noe med, og en av de store titlene som ble annonsert på E3-messen i 2011 til 3DS var et flunkende nytt eventyr med engelen Pit kalt Kid Icarus: Uprising.

Et muntert gjensyn

Nå Pit nå for første gang på mangfoldige år kaster seg ut i et nytt eventyr, er det ingen ringere enn Medusa som er tilbake for å skape trøbbel i den gudommelige og menneskelige sfære. Lysets gudinne Palutena utstyrer derfor sin mest trofaste tjener Pit med evnen til å fly, og sender ham ut for å drive tilbake underverdenens hærskarer, hærførere og monstre. Pit tjener nok en gang Palutena med sitt evig uknekkelige optimisme, og utstyrt med en bue som skyter Palutenas lyspiler står han klar til å møte alt Medusa måtte ha å kaste i hans retning.

«Sorry to keep you waiting!» er åpningsreplikken til Pit idet han kaster seg ut i friluftsakrobatikk i sitt første spill på 25 år, et poeng det spøkes mye om i spillet (man teller tydeligvis ikke med Kid Icarus: Of Myth and Monsters til Gameboy fra 1991). Både Pit, Palutena og alle deres venner og fiender er en gjeng med pratsomme sjeler med mye på hjertet, og dialogene blir flittig utbrodert med levende stemmeskuespill mens man spiller. I begynnelsen kan dette føles både forvirrende og forstyrrende, men etterhvert som man blir vant til spillets gameplay legger man merke til stadig mer av dialogen. Her merker man samtidig at det er mye moro å hente. Uprising er et spill som ikke tar seg selv altfor seriøst, noe som føles herlig forfriskende i en til tider så altfor pretensiøs spillbransje. Man ler høyt opptil flere ganger mens man spiller, noe som er svært uvanlig for eventyr-/plattformspill av denne typen.

Luft- og bakkekamper

Noen har muligens stusset på hvordan Pit i Uprising kaster seg ut i luftakrobatikk, når jeg tidligere har karakterisert ham som en engel som ikke er i stand til å fly. Pits evne til å fly er en gave som blir gitt og opprettholdt av gudinnen Palutena, men dette er samtidig en evne som hun bare er i stand til å opprettholde i fem minutter av gangen. Med dette får vi en tredeling av spillmekanikken av hvert brett i Uprising. Den første delen handler om å fly nærmere stedet hvor Medusas hærførere befinner seg. I disse partiene styrer Palutena Pits vei, hvilket betyr at det Pit må konsentrere seg om er å manøvrere unna og skyte fiender. Når Pit så har ankommet stedet hvor han skal, trer man inn i brettets andre fase, som består av bakkekamp. Her må Pit ta seg fram på bakkeplan, og kjempe mot motstanderne etterhvert som de dukker opp. Når Pit først har landet, har han også muligheten til å kjempe i form av nærkamp, istedenfor å bare skyte fiendene på avstand. Til slutt vil Pit nå fram til brettets tredje og siste fase, som består av en bosskamp. Også disse kampene vil som regel foregå på bakkeplan, hvilket gir en mulighet til å veksle mellom nær- og fjernkamp. Variasjonen man får gjennom denne tredelingen skaper en god balanse i spillet, og selv om det noen ganger føles en smule repeterende er det på ingen måter kjedelig.

Etterhvert som man spiller vil man også samle sammen skatter og gjenstander. Noen av gjenstandene man får på veien er nye våpen. Våpnene har som regel en styrke enten i retning nær- eller distansekamp, så man må velge våpen alt etter hvilken kampstil som passer en best eller hvilke fiender man antar å møte (man kan ikke skifte våpen underveis i brettet). Mellom slagene kan man også fusjonere to våpen til ett nytt våpen, eller kjøpe nye våpen ved hjelp av poeng man har samlet opp. Før man begynner på et nytt brett har man dessuten mulighet til å bruke noen av poengene til å justere vanskelighetsgraden (skalaen går fra 1,0 til 9,0). Jo vanskeligere man justererer brettet til å være, jo bedre belønninger får man underveis. Noen områder av hvert brett er dessuten bare tilgjengelig over en viss vanskelighetsgrad. Dermed har Uprising potensiale til å vare lenge, alt etter hvor mye man ønsker å samle eller hvor vanskelig man ønsker å spille spillet.

Krampeaktige kontroller

Men så var det kontrollene i spillet da. Å, de fryktelige, fryktelige kontrollene som ødelegger så mye for et ellers fantastisk spill. Man styrer Pit med analogstikken, skyter med venstre skulderknapp og bruker ellers skjermen til å sikte. Når man flyr er ikke kontrollene så aller verst, ettersom man flyr automatisk fremover. Betraktelig verre blir det med en gang man kommer på bakkenivå og må styre Pits bevegelser selv. Da skal man plutselig kontrollere både siktet og kamerakontrollerne med den nedre 3DS-skjermen. Vil man se seg rundt, må man stryke styrepennen i den retning man vil snu kameraet. Det går forsåvidt greit nok det, så lenge man ikke har flere fiender rundt seg samtidig og alt er stille og rolig. Uprising er et av de første spillene som er åpnet for bruken av 3DS-tillegget Circle Pad Pro, som gir 3DS den andre analogstikken den så sårt trenger, men denne stikken kan du kun bruke dersom du ønsker en venstrehendt styring av spillet. Dermed er man like langt når man kommer på bakkenivå, og flere av bakkekampene blir dermed mer knotete enn det de i utgangspunktet hadde behøvd å være.

Det er synd dersom kontrollene skremmer spillere bort fra spillet, for spillet er ellers svært underholdende. I tillegg er det en audiovisuell nytelse. Grafikken er skarp og god, og selv om 3D-funksjonen noen ganger kan bli litt i det meste laget når man beveger seg som mest, er spillet unektelig skarpt i 3D. Lyden er dessuten fantastisk, til tross for at jeg ikke helt klarer å bli komfortabel med stemmeskuespillet til Pit. Dialogene er underholdende å høre på, og spillet stiller med et imponerende musikkgalleri.

Vellykket gjenoppliving

Gjenopplivingsforsøket av Pit må langt på vei sies å være svært vellykket. Kid Icarus: Uprising bringer tilbake en helt som historisk sett innehar egenskaper fra tre andre Nintendohelter, nemlig Mario, Link og Samus (Pit har tidligere vært kjent for å hoppe som Mario, bruke gjenstander som Link og skyte fiender som Samus). Resultatet er på mange måter et som Nintendo og Project Sora kan si seg fornøyd med, til tross for at et krampeaktig kontrollsystem setter et svært stort hinder på spillopplevelsen (og trekker en hel karakter i min bok). Pit er definitivt en helt som har tålt tidens tann, og som Nintendo med fordel kan spille videre på og fortelle flere historier om i tiden fremover. Jeg venter i spenning.

Score: 7/10

Spillet har en omfattende flerspillerdel, men denne har ikke blitt testet. Anmeldelsen er basert på enspillerdelen.