Super Mario Galaxy 2

Hvordan følger man opp ett av tidenes beste plattformspill? De fleste ville kjørt en oppfølger som følger i akkurat samme fotspor uten å gjøre noen særlige endringer. Og ved første øyekast får man inntrykk av at Nintendo har gjort nettopp dette med Super Mario Galaxy 2.

Heldigvis kan man ta feil av førsteinntrykk. Super Mario Galaxy 2 viser fort at man må lære noen å kjenne før man kan få det fulle, hele og brede inntrykk av dem. Først da kan man kjenne på gleden over vennskapet i all dets fylde.

Samme gamle oppskrift
Historien i Super Mario Galaxy var ikke akkurat av det dype, komplekse eller episke slaget, men det var i det minste en slags historie der som fungerte som et fint bakteppe for spillet. I Super Mario Galaxy 2 kan du bare glemme alt som har med historie å gjøre. Prinsesse Peach er kidnappet, så redd henne! Formelen har vært den samme i 25 år nå (Super Mario Bros. kom ut i 1985), og Nintendo trenger derfor ikke å late som at de presenterer noe revolusjonerende på denne fronten i dette spillet. Likevel savner jeg et forsøk på å skape en dugelig historie, men savnet er uansett ikke særlig stort. Spillet står stødig nok på fundamentet uansett.

Forgjengeren fungerer som selve fundamentet for Super Mario Galaxy, og utvikler Shigeru Miyamoto har kommentert at toeren er spekket full av ideene de ikke fikk plass til i eneren. Har du spilt eneren, vet du dermed i veldig stor grad hva du kan forvente. Fly rundt til forskjellige verdener/galakser/planeter (stryk det som passer minst), fullfør en oppgave eller løp deg gjennom en haug av hindre og samle stjerner. Pynt det hele med vakker, klar og fargerik grafikk, og sleng på litt lek med fysikk og gravitasjon oppi det hele, så har du i bunn og grunn en særdeles underholdende oppskrift som fungerer like godt nå som for to år siden.

Nye tilskudd
Noe er likevel nytt. For det første er galaksene betraktelig mindre enn i forgjengeren. Mens en galakse i eneren kunne romme fem-seks stjerner, har toeren maks tre stjerner per galakse. Det totale antallet ordinære stjerner i spillet har likevel ikke endret seg (120 stjerner), og dette betyr at Super Mario Galaxy 2 har mange og svært varierte verdener. Og variasjon og fantasi skorter det ikke på. I det ene øyeblikket sklir man på isen i en snøfylt verden, for så å befinne seg i en galakse hvor bakkemønsteret endrer seg i takt med musikken i det neste. Som vanlig vet dessuten Nintendo å verdsette gamle fans, og gamle travere kommer til å kose seg glugg ihjel med galakser basert på gamle Mariospill.

For det andre introduserer Super Mario Galaxy 2 Yoshi som din samarbeidspartner, noe som begynner å bli noen år siden sist. Som vanlig kan den grønne dinosauren svelge fiender og spise alt som kommer i hans vei. Noen ganger må han bruke tungen som en liane alá Tarzan (eller pisk alá Indiana Jones) for å slenge seg fra krok til krok, mens andre ganger må Yoshi spise mat som påvirker hans fysiologiske egenskaper. En chilipepper får Yoshi til å løpe avgårde i fyr og flamme, mens et blåbær får ham til å blåse seg opp som en ballong og fyke til værs. Dette skaper den største variasjonen i forhold til forløperen, og Super Mario Galaxy 2 gir oss det beste og koseligste samarbeidet mellom Mario og Yoshi verden har sett siden Super Mario Worlds dager.

Småplukk til glede og sorg
I Super Mario Galaxy var det få irritasjonsmoment, men ett av dem var kameravinklene, som kunne være kranglevorne. Dette har Nintendo tatt til seg, og problemet er så å si fraværende i Super Mario Galaxy 2. Det er svært få situasjoner hvor kameraet ikke gjør som du vil, med det resultat at man styrter i døden som følger av lite kontroll.

Musikken har på sin side fått en liten nedjustering sammenlignet med forgjengeren. La det være klart: Musikken er ikke dårlig. Den er bare ikke like god som den var i eneren. Dette skyldes hovedsaklig mangelen på gode, originale tema og den høye gjenbruken av musikk fra det første spillet. Det musikken i toeren derimot er best på er orkesterversjoner av kjente, gamle og klassiske Mariolåter, samt bruken av musikk for å påvirke galaksenes oppførsel og fysikk. Nydelig musikk med fullt orkester får man uansett også denne gangen.

At Rosalina, den fagre prinsessa fra forrige spill, ikke er med denne gangen vil sikkert være til stor sorg for noen, men har ellers ingen innvirkning på spillet i seg selv.
Quod Erad Demonstrandum
Faktum og summa summarum er det at Super Mario Galaxy 2 er et skoleeksempel på hvordan man skal lage et underholdende spill med appell til både store og små. Det er enkelt å lære, uten å bli for enkelt (enkelte verdener er nærmest klin umulige å klare). Det er lekende, uten å bli altfor barnslig. Det er moro, uten å bli bisarrt, sært eller internt. Det er rett og slett 2010s beste eksempel på hva spill skal være, og noe andre spillstudio burde se på og lære av.

Mario er fremdeles kongen på spillhaugen. Takk og lov for det.

Score: 10/10