Angels and Demons

Filmer med et ''usannsynlig'' plot kan i en stor grad inndeles i to kategorier. Du har de filmene som er fullstendig ulogiske, men hvor filmskaperne selv innser dette og lager filmen deretter, slik at resultatet blir en film med stil og sjarm. Gode superheltfilmer er et eksempel på denne kateorien. Den andre gruppen filmer er de som har en ulogisk historie, men som likevel forsøker å gjøre det troverdig – uten å nødvendigvis lykkes. Engler og demoner faller innunder denne kategorien.

Når vitenskapen angriper.
Dan Browns bøker er bestselgere over hele verden, mye takket være den omdiskuterte Da Vinci-koden (DVk). Engler og demoner finner sted ett år før DVk. Igjen er det symbologi-professoren Robert Langdon (Tom Hanks) som står i sentrum for handlingen. Under et pavekonklav blir Langdon plutselig kalt til Vatikanet for å hjelpe til med en kidnappingssak av mystiske proposjoner. Fire kardinaler har blitt bortført, og bakmennene gjemmer seg bak et myteomspunnet navn: Illuminati, det hemmelige brorskapet av vitenskapsmenn som angivelig oppstod da kirka forsøkte å holde deres arbeid tilbake. Beskjeden fra Illuminati er klar: For hver time fremover vil én og én av kardinalene bli myrdet. Deretter vil Vatikanet bli sprengt i lufta.
Det underliggende fokuset i filmen dveler rundt kampen mellom vitenskap og kirke, representert av Illuminati og Vatikanet. At dette kampen aldri har funnet sted, er en bagatell filmskaperne (og Brown) lett ser bort fra.

Filmatisk fremskritt.
Ikke alt er negativt med Engler og demoner. I det minste ikke om man sammenligner den med sin forgjenger. Der DVk-boka var noenlunde og spennende med alle sine cliffhangers, var filmen platt, kjedelig og uten det helt store drivet. Kanskje ikke så rart, når handlingen i DVk ikke lar seg drive like bra på lerretet som på arket. I produksjonen av Engler og demoner har filmteamet tydeligvis lært leksa. Filmen er fremdeles båret frem av gåteløsning og koder, men har også et mer handlingsfokusert preg. Den får et mer eventyraktig preg a la National Treasure. Tidspresset i historien hjelper også på å drive filmen frem. Musikken bygger godt opp under filmen, selv om komponist Hans Zimmer ikke leverer sitt beste verk med filmen. At Engler og demoner er mer spennende enn forgjengeren, kan selvsagt også bare ha med et et bedre grunnmateriale. Boka er rett og slett mer tilrettelagt for filmatisering enn det DVk var.
Likevel er det fremdeles noe som skurrer. Skuespillerprestasjonene er det tydeligste eksemplet. Selv om noen få skuespillere gjør så godt de kan for å gi en realistisk rolletolking, gjelder dette på ingen måte hovedpersonene. Tom Hanks opptrer med et steinansikt som kan matche Keanu Reeves, og selv Ewan McGregor blir for tam i lengden.

(U)historisk sammensurium.
Konspirasjonsteorier blander alltid fram mystiske elementer fra historien og tolker dem i en original, dog troverdig, retning. Dan Browns store skam som konspirasjonsforfatter er at han mangler nettopp denne originaliteten og troverdigheten.
Kampen mellom kirke og vitenskap står i fokus, en kamp som skal ha tilpasset seg da Galileo påviste at jorda var jord, gikk i elliptiske baner og at sola var sentrum i solsystemet (hvorav alt er historisk ukorrekt). Man kan fort få inntrykk ut ifra Brown at religion (da i form av katolisismen) og vitenskap er uforenlige elementer. Vitenskapsmenn som gjennom historien har motsagt kirka har fått gjennomgå, skal vi tro Brown. Enhver som derimot har lest sitt historiepensum skulle derimot ikke ha noe problem med å bryte ned påstandene Brown serverer (både på lerret og papir). Hva med f.eks. Thomas Aquinas, som var teolog og vitenskapsmann samtidig?
Noen av de største absurditetene er fjernet i filmen; filmprodusentene har trolig innsett at publikum ikke vil svelge alt. Likevel forsøkes det å få oss til å tro at vitenskap og tro er motstridende. Det er derfor morsomt at Langdon, som representerer akademia i historien, anklager Vatikanets politi for «ikke engang å ha lest sin egen historie.» For i historien er det Langdon (eller Brown) som er den historieløse.
Ikke bare historisk interesserte vil kjede seg under filmen. Også de med innsikt i fysikk, kunsthistorie og teologi må innstille seg på å gremmes under filmen med alle dens feil. I lengden blir det et håpløst sammensurium som går på filmens troverdighet løs. Og da forsvinner mye av moroa, særlig når filmen tar seg selv såpass seriøst.

Anmeldelse skrevet for FISK #2 2009. Noe forkortet.

Takanobu's Tokyo Tales: Billedtekstkonkurranse uke 21.

Forrige ukes vinner: Magnus. Gratulerer.

Ny uke, nytt bilde:



=======================================================================================
FrankTheTank ble ukas vinner: "My sword is mightier than your pen!"

Takanobu's Tokyo Tales: Sakura.

Sakura er det japanske navnet på kirsebærsblomstene som springer ut tidlig i april. For mange japanere er dette et høydepunkt på året. En ting er at sakuratiden indikerer tiden mellom to skoleår (det japanske skoleåret begynner i april og slutter i mars), og ferien imellom er den eneste ferien japanske skoleelever har leksefri. Men så godt som alle japanere vet å sette pris på den særegne blomsten som i sin blomstringstid popper opp overalt. Japan blir kledt i en purpurfarget blomsterteppe, og sakuratiden blir regnet for å være en av de beste årstider i Japan.

Star Trek.

Jeg er nokså interessert i science fiction-sjangeren. Til tross for dette: Jeg har aldri sett noe Star Trek-relatert materiale. Ihvertfall ikke i sin helhet. Jeg har kanskje streifet innom en episode eller to av Voyager da det gikk på TV2, men aldri sett en hel episode. Likevel eier jeg en viss kjennskap til fenomenet, da først og fremst gjennom Futuramas stadige parodiering av serien. Det var derfor med relativt blanke ark jeg gikk for å se Star Trek på mandag. Anmeldelsen blir dermed ikke lang, men filmen fortjener skryt.

Man må praktisk (og ironisk) talt ha levd på månen de siste førti årene for å aldri å ha hørt om Star Trek engang. Serien er et sci-fimonument, med sin spede begynnelse på 60-tallet. Siden den gang har det blitt fire oppfølgerserier, elleve filmer samt utallige bøker og spill etc. Serien lener seg i en annen retning enn Star Wars, som fokuserer på stjernekrig. Star Trek faller inn under space opera-sjangeren, hvilket vil si mer fokus på dialog og karakterhandling snarere enn action og krig. Selve formålet med alle romreisene i Star Trek er, sånn som jeg har forstått det, å kartlegge verdensrommet. Serien har sine egne språk, hvorav Klingon er det mest kjente, og har sin egen gruppe med fanatiske fans, Trekkies.

Filmen tar for seg karakterene fra den originale serien. Her dukker (mer eller mindre) kjente navn som Kirk, Spock, Uhura, Scotty og Sulu opp. Ja, selv navn og fraser som U.S.S.Enterprise, Vulcan og "Live long and prosper" vil trolig ringe en bjelle hos de fleste som ser filmen. Filmen fungerer som en slags prolog til Star Trek-serien i sin helhet, om ikke helt. Jeg vil ikke si mer, av frykt for å avsløre noe.


Selve filmen gir et friskt pust til space opera-sjangeren, i tillegg til å trekke inn noen elementer fra space action. Dette er naturlig for å skape en mer spennende film, samtidig som man treffer et allsidig publikum i større grad. Det er likevel aldri snakk om hard vold av noe slag, bare space action i god, gammel stil slik vi liker det: Spennende, men uten det ekstremt voldsomme aspektet. Det er god driv i filmen og den er engasjerende, selv om man kanskje savner noen sideplott i tillegg til hovedplottet. Musikken står også i stil til filmen og sjangeren, og gir en god, klassisk følelse over det hele.

Skuespillerne skal ha skryt for sine tolkninger av sine roller. Jeg skal ikke si noe bastant, ettersom mine forkunnskaper er relativt små, men det virker som de fleste skuespillerne gjør en god rolletolkning. De skaper en lett og god stemning over filmen, og bidrar til å styrke totalinntrykket. Heroes-fans vil kanskje more seg over å se Sylar i en av rolle, og gamle Star Trek-fans vil nok fryde seg over å se en av de originale veteranene fra serien (som selv jeg som ikke-trekkie kjente igjen).


Kort sagt: Er du middels interessert i science fiction-sjangeren, er Star Trek en film som er verdt å gå og se. Trekkie eller ikke, dette er moro. Og dette gav for min del mer-smak.

Takanobu's Tokyo Tales: Billedtekstkonkurranse uke 20.

Forrige ukes vinner var uten tvil mr.Einar. Gratulerer. Vi kjører på med et nytt bilde.



=======================================================================================
Vinneren ble Magnus med følgende tekst: "Eg kan ikkje tru det, ein hobbit dør" (orddeling visstnok intendert).

Takanobu's Tokyo Tales: Hikaru Gaijin.

La meg se om jeg klarer å få dere med på et tankeeksperiment som inneholder et japansk ordspill, og som ble en gjennomgangsspøk for oss under Japanturen.

På 80-tallet var det et japansk boyband som var større enn alt annet. De kalte seg 光GENJI - Hikaru Genji, som betyr den lysende Genji (Genji er hovedkarakteren i Historien om Genji, verdens første roman). Hikaru Genji var heller ulikt det meste av boyband slik vi kjenner det fra 90-tallet. Likhetene er der absolutt - man samler sammen en bunt med good-lookin' guys som ikke spiller noe instrument (dermed er tittelen band på slike grupper feil), og skaper dem om til en promoteringssuksess. Og jentene digger dem, så de selger og blir uten tvil store. Den fremste forskjellen mellom vestlige boyband og Hikaru Genji var at sistnevnte var kjent for å stille opp på scenen ikledd hotpants...mens de samtidig gikk på rulleskøyter.

Dere tror det ikke før dere får se det, så værsågod.



Så langt Hikaru Genji. Hvorfor trekker jeg frem disse?

Det har seg nemlig slik at ett av de første ordene gutta lærte seg på turen var gaijin, en forkortelse for gaikokujin som betyr utlending. Det tok dermed ikke lang tid før vi fant ut at ved å bytte ut Genji med Gaijin kunne vi skape en stor publikumsuksess verden aldri før har sett makan til.

Jeg presenterer for dere promobildene for det kommende store boybandet: Hikaru Gaijin, eller De Lysende Utlendinger om du vil.











Hvilken stil vi skal kjøre har vi ikke helt bestemt oss for. Hotpants er utelukket; det er jo allerede brukt. Og ja, det er bare å begynne å smiske med oss allerede, så skal vi huske på dere når vi er kjente superstjerner i Japan.

Takanobu's Tokyo Tales: Billedtekstkonkurranse uke 19.

Forrige ukes vinner ble MiSP. Gratulerer. Alle dere andre: Ny uke, nye muligheter.



=======================================================================================
Det er vel ingen tvil om hvem som vant for denne uka, er det vel? Gratulerer Einar: "Where's the Ocarina of time when you really need it?"

Metal Gear Solid 4: Guns of the Patriots

Min begeistring for Metal Gear Solid-serien (MGS) har jeg tidligere gitt uttrykk for, ikke minst etter å ha spilt tredje spillet i serien. Det fjerde spillet i serien, Guns of the Patriots, var tiltenkt å være det siste spillet i serien (men det var forsåvidt toeren og treeren også), og det siste spillet med Solid Snake i hovedrollen. Blir det en verdig avslutning på serien. Svar: Så definitivt!

MGS4 finner sted i året 2014. Den drivende industrien i verden har nå blitt krigsindustrien, og dette har skapt behov for private hærer som kan drive krig for å holde hjulene i gang. Soldatene for de private hærene blir kontrollert av nanomaskiner som igjen er kontrollert av The Patriots, den konspiratoriske verdensorganisasjonen som kjører Illuminati og diverse lignende organisasjoner i grøfta. Den som trekker i trådene for mange av de private hærene er Liquid Ocelot, en antagonist de fleste MGS-spillere etterhvert har stiftet nært bekjentskap med. Med sine hærer ønsker dessuten Liquid å kontrollere AI-systemet som kontrollerer alle verdens soldaters nanomaskiner, slik at hans visjon om løsrivelse fra The Patriots og en verden drevet av krig kan bli realitet. En foreldet Solid Snake trekkes dermed inn i konflikten for å løse problemet en gang for alle, ved å ta knekken på Liquid en gang for alle. Men i ekte MGS-stil skal dette vise seg å bli vanskeligere og vesentlig mer komplisert enn først antatt.

Hovedtemaene i MGS4 må sies å være bot, ansvar og frihet, samt meningsløsheten ved krig og konflikter. Bot, fordi MGS4 er svært opptatt av å nøste opp gamle tråder i serien og vise hvordan dette påvirker i mye større grad enn det man i utgangspunktet kunne forestille seg. Da kaller dette hver av karakterene til å gjøre bot for sine gamle ugjerninger. Dette glir forsåvidt over i ansvarsdelen av tematikken, ettersom karakterene blir kalt til å ta ansvar for sine handlinger og gjøre opp før det er for sent. Dette gjelder ikke minst for hovedpersonen selv, Solid Snake, som pga sin genetiske struktur har blitt utsatt for akselerert elding og er nå blitt en olding som knapt har ett år igjen å leve. Frihet er også et tema, fordi de fleste karakterene søker frihet fra noe: Snake søker frihet fra sitt ansvar, Liquid fra The Patriots, Dr. Naomi Hunter fra den skyld som plager henne, ettersom hennes forskning på nanomaskiner har ført til et verre scenario enn hun noengang kunne forestille seg, etc etc. Ikke minst er krig og meningsløsheten med krig viktig i spillet. Til tross for sitt fokus på slagmark og konflikt er det knapt nok noen spillserie på markedet som er så anti-krigsfokusert som MGS-spillene. I MGS4 kommer dette særlig til utrrykk gjennom bossene i Beauty and the Beast Unit: Kvinner som har blitt traumatisert i krig blir utstyrt med kampdrakter, som sammen med deres krigsherjede sinn gjør dem til elitesoldater.


Alle temaene blir svært godt presentert gjennom spillets gang, og historiefortellingen er i ypperste klasse, slik den alltid har vært i MGS4-spillene. Historien fortelles delvis i selve spillprosessen og via codec, men det er hovedsaklig gjennom de cinematiske klippscenene vi får historien. Overgangen mellom de forskjellige er sømløse og glir nydelig, og flyten i spillet er så bra at historien i spillet overgår mange actionfilmer.

To ting skal MGS4 ha særlig skryt for, i tillegg til historien: Grafikken og kontrollene. Grafikken i MGS har alltid hatt sin stil, men MGS4 utnytter virkelig muligheten PS3-maskinen gir når det gjelder en detaljert og realisisk grafikk. Klippscenene er utrolig realistiske, skarpheten er upåklagelig og de fleste bevegelsene er svært virkelighetstro. Det er likevel i kontrollsystemet at MGS4 setter standard for konsollspill. Jeg har knapt nok spilt et spill i mitt liv som har så perfekt tilpasset kontrollsystem som MGS4: Overgangen fra førstepersons- til tredjepersonsperspektiv, kamerabruken, muligheten til å stille seg inntil vegger osv. Jeg finner ikke noe å utsette på dette, og mange spill har mye å lære fra MGS4 når det gjelder dette (f.eks. Resident Evil 5).


MGS4 har også noen nye elementer. De to fremste er OctoCamo og Drebin's Shop. OctoCamo viderefører kamuflasjesystemet fra MGS3, men forandrer seg automatisk i forhold til omgivelsene (omtrent som en kameleon eller en blekksprut). Det gjelder altså å gli i ett med omgivelsene, noe muligheten øker betrakelig for i MGS4. Ikke minst gjelder dette etter at man får FaceCamo, som gjør at man blir opptil 99% "usynlig." Den andre nyvinningen er Drebin's Shop. Karakteren Drebin er en såkalt Gun Launderer, som åpner ID-låste våpen slik at Snake kan bruke dem (i den nanomaskinstyrte settingen i MGS4 er det meste styrt av nanomaskiner, selv våpenbruk). I hans butikk kan man i pausemenyen "avlåse" våpen man har funnet, kjøpe nye våpen eller ammo til våpen man allerede har. Slik kan man få et rikt sortiment med våpen, og slipper å snike seg rundt og lete etter ammo (selv om man selvsagt kan gjøre dette hvis man vil). Hvor Snake oppbevarer alle disse våpnene når han ikke bruker dem, er en helt annen sak (noe jeg kanskje funderer litt over i en annen post).

På musikkfronten returnerer Harry Gregson-Williams og medarbeider Nobuko Toda. Musikken er fremdeles med på å sette sitt uglemmelige preg på spillet, selv om den kanskje er noe mer anonym til tider i forhold til hva en skulle ønske. At ikke MGS-temaet er med i spillet i noen form er også et savn. Morsomt nok er ett av Snakes hjelpemidler en iPod, hvor han finner musikk fra de gamle spillene i serien. Snake kan dessuten finne mer musikk underveis i spillet dersom han leter. iPod'en kontrolleres med Playstation-joysticken som en ekte iPod, og er en veldig morsom detalj.


MGS4 har ikke bare alle de gamle elementene som har gjort spillene så gode. Spillet perfeksjonerer disse, og legger samtidig til nye, herlige elementer. Gamle tråder nøstes opp. Gamle venner allierer seg mot gamle fiender. Skillet mellom film og spill er usedvanlig tynt. En konspiratorisk historie av Umberto Eco-kvalitet. Og ikke minst har MGS4 valgfriheten: Man kan skyte ned alle fiendene man møter på, men det gøyeste er fremdeles å snike seg rundt uten å bli oppdaget og la være å fyre av et eneste skudd (dette kan fremdeles gjøre på klassisk vis ved å ta på seg en pappeske og sprade rundt, eller man kan bruke den nye oljetønna man får tak i tidlig i spillet).

MGS4 er en verdig avslutning på fortellingen om Solid Snake og hans bragder. Forhåpentligvis stopper også spillserien her, for mer perfekt enn dette tror jeg knapt man kan få det. Spillet fortjener all den rosen det har fått, ikke minst en perfekt score i det prestisjetunge japanske spillbladet Famitsu (en ære spillet kan dele med bl.a. Ocarina of Time og Super Smash Bros. Brawl). Spillet vil nok ikke kapre nye fans til serien, men har du likt de tidligere spillene i serien kommer du til å dåne av lykke i møte med MGS4. Spillet alene er verd innkjøp av PS3, likesom Zelda legitimerer innkjøpet av Wii.