Takanobu's Tokyo Tales: Billedtekstkonkurranse uke 18.

Laber blogaktivitet de siste dagene beklages. Det skyldes ene og alene latskap.

Forrige ukes vinner av billedtekstkonkurransen ble Morghus. Gratulerer! Dermed er det duket for ny konkurranse. Kom med beste kommentar til denne ukas japanbilde og vinn heder og ære.



====================================================================================
Vinneren for denne uka ble MiSP: "I got NINJA REFLEX! I CATCH KOI with BARE HANDS!"

Resident Evil 5.

Det begynner å bli en stund siden forrige spillanmeldelse. Kanskje ikke så rart, jeg har tross alt drevet med så mye annet enn å spille den siste måneden. Men det betyr ikke at spillinga har blitt lagt helt på hylla. I Japan kunne jeg for eksempel putle med DSen og det impulsinnkjøpte spillet Dragon Quest: Chapters of the Chosen. Konklusjonen på det spillet: Ikke godkjent. Men så er det ikke Dragon Quest jeg skal skrive om heller, men om Resident Evil 5. Et spill som er større, bedre og kanskje bedre kjent (kanskje ikke minst fordi det slo både Watchmen og U2 i antall salg ved utgivelse).

Det begynner å bli noen år siden Resident Evil først redesignet survival horror-sjangeren til spill i 1996. Resident Evil 4 fra 2005 ble også rost opp i skyene for dens originale gameplay og fornyelse av serien og sjangeren (og som for øvrig er ett av de spillene jeg mener passer aller best til Wii). Hvordan stiller så Resident Evil 5 i forhold til disse bautaene? Svar: Ikke som noen ny bauta, men likevel moro.

Vi befinner oss i 2009. Innad i serien er det elleve år siden hendelsene i de (kronologisk) fire første spillene i serien, hvor vi for første gang stiftet bekjentskap med Umbrella Corp. og deres virus som forvandler alt som blir smittet til zombier og andre lumske ting. I det første spillet i serien stiftet vi bekjentskap med spesialagentene Chris Redfield og Jill Valentine, samt deres overløper av en sjef Albert Wesker (den flotte herren på bildet til venstre). Siden den gang har Chris viet seg til kampen mot Umbrella Corp og bioterrorisme, og har nå meldt seg til tjeneste for organisasjonen BSAA. Når BSAA får rapporter om en mulig kilde til bioterrorisme i landed Kijuju i Afrika, sender de sin beste agent Chris på saken. Her møter han sin kontakt og nye partner, Sheva Alomar, og sammen finner de raskt ut at mistankene er velbegrunnede: Lokalbefolkningen er sinte, blodtørstige og langt ifra det man kan kalle normale.


Med Resident Evil 4 markerte serien en sentral overgang. Borte var den låste kameravinkelen og de mørke, isolerte rommene. Kamerabevegelsen ble fri, områdene var ofte åpne og lyse, og kontrollfunksjoner som 180º-turn gjorde spillet en fryd å spille. Borte var også de T-virusinfiserte dumme zombiene. De ble erstattet av parasittinfiserte spanjoler som tenkte kollektivt. Alt dette finner man igjen i Resident Evil 5, bortsett fra spanjolene, som naturlig nok er byttet ut med en lokal afrikansk befolkning. Mange vil si at dette er en skuffende utvikling, da Resident Evil går fra survival horror til et rent action- eller shoot-em-up-spill. Jeg ser absolutt poenget deres, men er likevel ikke enig. For spillet er fremdeles stemningsfullt, og det er fremdeles like skummelt hver gang en bikkje kommer springende mot deg (fordi du vet at den bikkja er mer rabiat enn de fleste). Capcom har forresten uttalt at noe av inspirasjonen for spillet deres har de hentet fra filmen Black Hawk Down. Dette merkes, og Capcom har virkelig klart å gjenskape følelsen av å være håpløst alene mot håpløst mange og illsinte fiender som vil rive deg i filler.

Resident Evil 5 er som sagt mye likt forgjengeren, både gameplaymessig og ellers. Det har blitt kalt Resident Evil 4,5 av mange, og dette er forståelig. Spillet er ikke noe særlig nyskapende. Men da forgjengeren var et såpass godt spill er det ikke de verste skuldrene Resident Evil 5 står på. Grafikken har fått seg en oppskalering, og den vet virkelig å ta PS3-grafikken i bruk. Særlig skal Capcom ha ros for animasjonen av øyne, som er svært livaktig. Så kan det heller våge seg at kampsystemet fremdeles kan være tidvis irriterende (man kan ikke bevege seg og skyte samtidig), og at man av og til roter med knappene (noe som ikke er Capcoms feil).


Den største forandringen i Resident Evil 5 sammenlignet med fireren er coop-systemet. I hele spillet spiller man som Chris, men man har alltid den vakre partneren Sheva ved sin side. Her gjelder det altså å fordele arbeidet på en strategisk lur måte. Spillet er også lagt opp slik at Sheva kan kontrolleres av en medspiller, enten på split-screen eller online. Min Sheva-kontrollør var Martin, og sammen kom vi oss gjennom spillet med en god arbeidsfordeling hvor jeg hadde close up-våpen og han behandlet langdistansevåpen. Dette fungerte bra, men jeg har en mistanke om at systemet ikke fungerer like bra online om man ikke har kommunikasjonsmuligheter på si (det er det nemlig ikke via spillet). Jeg lurer også på hvor godt Sheva ville fungert styrt av dataen, for dette er det svært varierte meninger om på nettet. Men om du velger å spille split screen, kan du få en meget morsom opplevelse. Jeg merket hvordan jeg savnet flere spill av denne karakteren, og mimret tilbake til de gode gamle dager da man kunne finne fire-fem gutter klistret foran skjermen i timesvis mens de byttet på å spille.

Historiemessig er det ikke mye å si. Resident Evil har alltid vært spillserien for de ekstemt stereotype karakterene og hendelsene (for ikke å snakke om stemmen som i introduksjonen hvisker hest RESIDENT EEEVIL FIIIIVE slik at man bryter sammen i krampelatter). Ikke forvent en dyp dialog og de store moralske spørsmålene. Det er likevel et spennende spill, ettersom bioterrorisme langt ifra er noe usannsynlig i våre dager.


Til slutt kan jeg ikke gå utenom det store spørsmålet man stilte seg i utviklingsfasen av spillet: Er Resident Evil 5 rasistisk motivert? Her går en hvit mann rundt i Afrika og skyter afrikanere - er dette rasistisk motivert? Ikke i det hele tatt. Resident Evil 5 viser bare at afrikanere er ikke mindre immune mot bioterrorisme enn amerikanere og spanjoler var før dem. Og zombier er ikke snille, uansett nasjonalitet. Man kan selvsagt prøve å klemme dem hvis man foretrekker det, men tro meg: Det funker bare ikke like bra som godt, gammeldags kuler og krutt. Hadde man derimot plassert en skokk med hvite zombier midt i Afrika, kunne man begynt å snakke om rasisme. Men anklagene som i forkant ble stilt mot Resident Evil 5 er snarere grunnet på uvitenhet mer enn på fakta.

Alt i alt makter Resident Evil 5 å underholde ganske så bra. Spennende spill med høy underholdningsverdi, gode bosser og vakker grafikk, samt et spill det er bedre å spille to enn en. Men Resident Evil 6 blir nok nødt til å gå andre veier for å holde seriens kvalitet oppe.

Takanobu's Tokyo Tales: Billedtekstkonkurranse uke 17.

Etter modell av Navligts lange tradisjon om billedtekskonkurranse, kjører World of Ingar et lignende opplegg. Kom med ditt beste forslag til billedtekst. Premie: Heder og ære.



---------------------------------------------------------------------------------------
---------------------------------------------------------------------------------------
Vinneren av konkurransen ble Morghus: "Vinner de, så må Martin streake banen. For en gangs skyld er jeg i tvil om jeg vil at Tigers skal vinne..."

Takanobu's Tokyo Tales: Uforglemmelige opplevelser.

Visse ting på Japanturen vil nok ta lang tid å glemme. Det er nok av både gode minner og minner som gjorde sterkt inntrykk på en.

• Å nynne på Monty Pythons Finland-sang mens en er på Helsinki flyplass, f.eks.
• Å høre Einar og Martins snorking fra naborommet i hotellet, f.eks.
• Det at parkeringshuset NPC er noe alle i reisegruppa synes er ganske så morsomt, f.eks. (spør du hvorfor, så klikk her).
• Å oppleve rekordvarme for april i Tokyo, f.eks. (26,8 grader på lørdagen - nydelig vær spør du meg).
• Å se noen sitte på gata og åpenlyst sitte med et skilt der han ber om 10 yen, f.eks. (i Oslo reagerer jeg ikke engang på tigging lenger, men i Japan blir situasjonen noe annerledes).
• Å se løvetannen vokse opp rett ved atombombedomen i Hiroshima, f.eks. (løvetann vokser i sannhet opp overalt).
• Å fryde seg over en baseballkamp selv om laget du heier på taper, f.eks.
• Det å kunne gå inn i en spillbutikk og vandre der og bare se uten an noen blir øyensynlig utålmodig, f.eks.
• Å ta heisen opp Tokyo Metropolitan Government Building til 45.etasje, stå der på 245 meters høyde og skue ut over Tokyo, og alt du ser i enhver retning er by, f.eks.
• Å skue ut over Tokyo skyline om natta fra en balkong i 9.etasje tilknyttet hotellbadet, f.eks. - naken.

Det er mye moro å oppleve i Japan. Noen som blir med neste gang?

Takanobu's Tokyo Tales: Engrish of the Trip.

En viktig del av enhver Japantur er å finne såkalte Engrish-feil - japanske forsøk på å skrive engelsk som bare blir helt uforståelig, helt på jordet eller bare finurlige - og å dele disse med interesserte i etterkant. Her følger en billedserie med turens engrish:


































Og ikke minst, den evige klassikeren man finner i tempelhagen til Heiantemplet i Kyoto:


(Klarer du ikke lese billedteksten? Trykk på bildet for større utgave.)

Takanobu's Tokyo Tales: Tilbake i Norge.

Det er stusselig å si det, men nå er jeg tilbake igjen i Norges land. Møtet med Norge har så langt vært heller dystert: Grå og trist flyplass, tåkete og overskyet vær, møte med norsk servicekultur på posten og gresklesing frem til eksamen på fredag. Hadde det ikke vært for flotte mennesker og gode minner hadde jeg nok sunket inn i en manisk depresjon.

Dag 17: Last Day in Kobe: Det var ikke mye om å gjøre at vi rakk shinkansen til Kobe, men vi rakk den i det minste. Alternativt måtte vi ha ventet en time på Tokyo Station, noe ingen av oss var noe særlig keen på. Bråkete amerikanere på toget kan man lett stenge ute takket være mp3 og hardrock (noe jeg er svært takknemlig for i slike situasjoner, og takker Herren for begge deler). Tre timer senere var vi fremme i Kobe, hentet koffertene våre hos NLM og dro ned igjen til Hotel 1-2-3. Ved endt innsjekking og matspising gikk vi hver for oss for de siste ærend og opplevelser. For min del bestod det for det meste av å bare traske litt i Kobe sentrum og se det jeg ville se (samt handle diverse nødvendigheter som snop o.l.). Mens jeg vandret der i Kobes gater var det også en parade av noe slag hvor de bar på et gullalter. For en misjonshøgskolestudent blir slike møter med den tradisjonelle kulturen alltid litt spesiell, og særlig når man tenker på at for japanere flest er dette mest tradisjon. Dagen ble avsluttet med bad og middag.

Dag 18: Farvel Japan...for denne gang: Opp kl. 7, avreise fra Kobe by kl 8:10, flyavgang kl 11. Var på reise i et tosifret antall timer tilsammen, hvorpå det hendte lite. Flyfilmene til Finnair er et kapittel i seg selv i dårlig utvalg, men Disneys Bolt overrasket til det positive. Både Martin og Rolf lo til tider høyt sammen med meg. Enkel og god underholdning. Ankom Fjellhaug rundt 20, sovnet 22 og våknet i dag uten antydninger til jet lag (med unntak av en voldsom apetitt, noe som ikke akkurat er uvanlig til vanlig heller).

Takanobu's Tokyo Tales er fysisk sett avsluttet, men det er enda flere historier igjen å fortelle og bilder å vise. Følg med, følg med.

Takanobu's Tokyo Tales: Påskemorgen.

Siden det er påske her ute noen timer tidligere enn i Norge, vil jeg først ønske alle sammen god påske. Kristus er oppstanden. Ja, han er sannelig oppstanden.

Japanturen nærmer seg slutten. I dag reiser vi fra Tokyo tilbake til Kobe, hvor vi tilbringer den siste dagen i Japan. Deretter reiser vi fra Osaka i morgen tilbake til Norge. Lander i Norge rundt sjutida, skulle jeg tro.

Her er en oppsummering av de to siste dagene, hvor hovedstikkordet er baseball:

Dag 15: Tokyo Dome: Den første natta vår i et kapselhotell gikk i all hovedsak strålende. Vi møtte de andre rundt 10 utenfor hotellet, hvor vi avtalte møtetid og sted før vi skilte lag. Noen av oss brukte mye av dagen i Akihabara (nok en gang). Blant annet fant vi en åtte etasjers pantesjappe.

På kvelden var det endelig duket for baseballkamp, da mellom Hanshin Tigers og Yomiuri Giants. Stadionen fyltes ganske bra opp, særlig hvis man tenker på at det var en fredag (lørdag er arbeidsdag for veldig mange japanere). Tre av oss hadde sitteplasser blant Giantsfansen ved 1.base, mens tre andre hadde ståplasser. Jeg tok med Erlend og Martin på ståplassene, og vi fikk oss veldig gode plasser blant Tigersfansen på Gaia-svingen. Selve kampen var utrolig spennende, og svingte mye frem og tilbake. Tigers tok initiativet, men det var til slutt Giants som stakk av med seieren og vant 6-5. Mye homeruns, mye variasjoner og mye fint spill. En meget god kamp, så jeg er ikke særlig bitter pga tapet. Og det skal sies at banens beste spiller uten tvil var Kanemoto for Tigers: Tre ganger slo han, og tre ganger skjøt han homerun. Hvilken helt.

Til gamle Tigersfans kan jeg opplyse at av gamle spillernavn er det bare Hiyama som er igjen, og treneren for Tigers er ingen andre enn 55-årige Mayumi.

Dag 16: Sightseeing: Ny dag hvor vi gikk for oss selv med vårt eget program. Jeg skulle møte noen amerikanske venner stasjonert her i Japan, så jeg dro til Tokyo stasjon og traff dem der. Sammen gikk vi innom keiserhagen, Shinjuku og Todai. Keiserhagen sier seg selv, det er hagen knyttet til det keiserlige palasset i Tokyo (den delen som er åpen for besøk vel å merke). Shinjuku er på mange måter det finansielle sentrum i Tokyo med de høyeste skyskraperne. Vi var oppe i Metropolitan Government Building, et japansk svar på Twin Towers som ruver 245 meter og med utsikt så langt som til Fuji. Todai er Tokyo Daigaku, eller Tokyo University på god engelsk. Universitetet er Tokyo største og mest prestisjetunge, og er stedet japanere kniver om å komme inn på. Campus er svært og arkitektonisk vakkert. Todai er dessuten scene for mange manga- og animeserier, hvorav Love Hina kanskje er mest kjent i Norge. Siste natta i Tokyo ble igjen på kapselhotell.

Takanobu's Tokyo Tales fortsetter en dag og to til. Så er det over for denne gang.

Takanobu's Tokyo Tales: Tokyo City Boy.

Internettilgangen her i Tokyo har vært lettere enn jeg hadde forventet. Her er en oppdatering om hva vi har gjort de to siste dagene:

Dag 13: Tokyo, verdens største by: På onsdag var det takk til Kobe frem til søndag, og utsjekking fra Hotel 1-2-3 Kobe (når vi skulle inn i landet hadde forresten Frank problemer med å få The Immigration Dude til å forstå at Hotel 1-2-3 faktisk er et hotell i Kobe). Vi hadde på forhånd fått avtalt med NLM i Kobe om å la det meste av bagasjen få stå igjen, så vi dro til Aotani i tre taxis og deretter til shinkansenstasjonen (for de som ennå ikke har fått det med seg: Shinkansen = lyntog). Så var det tre timers tur til Tokyo. Ikke dårlig, og så komfortabelt også. Underveis fikk vi også en nydelig utsikt til Fuji-fjellet. Selv gjennom den vårlige disen som lå over området stakk den hvite toppen fram i all sin prakt. Nydelig.
13:40 var vi fremme i Tokyo. Og for en by det er. Jeg ble slått over hvor stor denne byen egentlig er (og den er verdens største, så det sier litt), og ikke minst hvor forvirret man kan bli om man ikke er kjent en plass i området (min første opplevelse av det slaget etter at vi kom til Japan). Men vi fant etterhvert fram, og med godt samarbeid vennene imellom fant vi etterhvert ut hvilken T-banestasjon vi skulle ta. Da var det litt verre å finne selve hostellet når vi var kommet frem. Etter å ha godt litt feil og fått feil instrukser kom vi likevel frem til Khaosan Annex, en fint lite ungdomsherberget ikke langt unna Tokyo sentrum (men med utrolig vonde senger). Koselig sted med ungdommer og backpackere fra alle verdenshjørner. På kvelden dro vi ut og traff Daisuke, en venn av meg her i Tokyo. Han tok oss gladelig med ut på restaurant og åt og drakk. Dessverre kom de på nabobordet i vanvare(?) til å ta med seg den eneste genseren jeg hadde med meg til Tokyo. Nå er heldigvis temperaturen varm og god i Tokyo, så veldig farlig sånn sett er det ikke. Men jeg likte den genseren veldig godt...

Dag 14: Akihabara: Omsider var det klart for en tur til det etterlengtede området i Tokyo; Akihabara, nerdenes Mekka. Og det er ikke en liten bydel heller, kan man si. Etter å ha trasket bare en hel dag i selve hovedgata hadde vi opplevd mye. Og ikke minst shoppet mye, som statuetter av Darth Vader, Boba Fett, R2-D2, Asuka Soryu, Rei Ayanami og Sephiroth (dette er da hva vi handlet tilsammen, og ikke jeg alene). Spill, mat og gadgets er også andre innkjøpsting. Bare det å være der er imponerende i seg selv, og det er godt mulig jeg tar meg flere turer dit. Ellers håper jeg på å få sett keiserpalasset/-hagen og Tokyo Tower mens jeg er her. Kanskje Tokyo University også, men vi får se hva tiden tillater.
Ellers hadde vi et hull i hotellreservasjonene våre: Fire av oss hadde i utgangspunktet ikke noe hotellrom i natt. Dette fikk vi derimot ordnet, så nå sitter jeg og skriver fra Asakusa Capsule Hotel Riverside. Her skal vi alle sammen sove natt til søndag. Det er like ved det hostellet her i Asakusa, og kloss ved T-banen. Great success.

Følg med videre på Takanobu's Tokyo Tales. I morgen er det endelig duket for Tigers VS Giants i Tokyo Dome. Du verden, som jeg gleder meg:-)

Takanobu's Tokyo Tales: Hanshin Tigers, altså!

Jeg er helt i ekstase. Live på japansk TV har jeg sett en baseballkamp mellom Hanshin Tigers og Hiroshima Carp. Og fra å ligge under 10-5 ved inngangen til 8. omgang snudde Tigers det til 10-11-seier på de to siste omgangene. Og det var på håret de fikk inn det siste poenget.

Det er godt jeg ikke har tilgang til dette på norsk TV. Ellers hadde jeg vel knapt gjort på annet enn å se baseball, og dødd av spenningen innen jeg hadde fylt 30.

Takanobu's Tokyo Tales: Snaut med oppdateringer.

Om noen synes det har vært få oppdateringer så langt på Japanturen, må jeg bare skuffe: I morgen reiser vi til Tokyo, og siden ingen av oss tar med oss laptop kan det bli snaut med oppdateringer frem til søndag, som er returneringsdagen til Kobe før tilbakereise mandag. Så vi får se.

I Tokyo blir det sightseeing, pilegrimsferd til Akihabara og baseballkamp mellom Tigers og Giants på Tokyo Dome. Hvor jeg gleder meg til sistnevnte kan knapt beskrives, så jeg gidder ikke prøve engang.

Dag 12: Kultur og krisestemning: I dag gikk turen til Kyoto, byen som kan regnes som Japans kulturhovedstad. Byen var hovedstad i landet frem til Tokugawas regime tok til på begynnelsen av 1600-tallet, og ble også spart for bombardement under krigen. Dermed er det flust av templer og kulturskatter i denne byen, som også er en av de største byene i Japan. Når vi skulle ta shinkansen til Kyoto dukket det derimot opp et problem: Einar hadde mistet togpasset sitt. Dette var kritisk, ettersom passet også skal brukes når vi reiser til Tokyo i morgen. Heldigvis var passet blitt funnet av en på hotellet vårt og levert til politiet, men Einar fikk ikke med seg Kyoto.

I Kyoto fikk vi med oss noen av de typiske stedene, som Kiomizudera og Heian Shrine. Etterhvert skilte vi lag, så Martin og jeg tok en tidlig tilbakereise til Kobe. For min egen del har jeg sett mye av Kyoto allerede, og da det led mot ettermiddag kjente jeg trøttheten melde seg, så jeg gadd ikke presse meg. Dvs at jeg ikke fikk med meg gullpagoden eller Nintendos hovedkontor. Men noe må jeg jo spare til neste gang.

Det å besøke templer i Kyoto under sakurasesongen er ubeskrivelig nydelig. Håper på bilder når jeg har kommet meg tilbake til Norge.

Takanobu's Tokyo Tales: Nerderier og historiske opplevelser.

Dagene putrer og går. Her er en meget kort oppsummering over hva vi har gjort de siste dagene (altså siden fredag):

Dag 8: Fjell og øyer: Denne dagen hadde vi litt behov for en fridag uten noe stress eller sammenkomster før på kvelden, så da nyttet Martin og jeg muligheten til å gå nok en tur på Maya-fjellet. Det fjellet er rett og slett ideelt for meg; passelig utfordrende og nok til å bli svett av, samtidig som det er nydelige omgivelser. Etter endt fjelltur var det nok en gang tid for bad, hvor vi møtte noen av de andre.

På kvelden tok vi turen ut til Rokko Island, en kunstig øy som ligger utenfor Kobe. Interessant nok ble øya gjort ferdig for akkurat 20 år siden. Her finner vi bl.a. Island Center Church (et ordspill jeg ikke orker å oversette nå), hvor NLM og den finske misjonen har mye delaktighet. Her traff vi japanske ungdommer, samt mine gode venner Kyle Watanabe og Harri Huovinen, fra henholdsvis Japan og Finnland. Det var meget moro å være med de japanske ungdommene.

Dag 9: Osaka og nerderier: Jeg tenker stadig en tanke: Stakkars den sportsidioten som hadde blitt med oss på tur. Vedkommende ville kjedet seg dønn i hjel. Turen til Osaka lørdag er i så måte ingen unntak fra regelen. Her dro vi til Nipponbashi, en bydel med elektro, modeller, spill, leker og alt annet moro du kan tenke deg. Her fikk vi til og med muligheten til å søke ly for regnet på en Maid's Cafe, en kafe hvor man blir oppvartet av personer utkledd som herskapshus-tjenere. Sært? Absolutt. Interessant? Joda, ingenting å klage på. God mat, god musikk, god utsikt - hva mer trenger man?

Dag 10: Gudstjeneste og karaoke: Det er viktig å få med seg de kirkelige høytider selv om man er i Japan, særlig når høytiden heter påske. Så vi tok igjen turen ut til Island Center Church og fikk med oss gudstjenesten der. Harri talte, noe som gjorde det lett for meg å oversette (mannen har vært i Japan i mindre enn tre år, men snakker allerede språket aldeles utmerket). Etter gudstjeneste ble Kyle med oss på mat og karaoke, og for en gangs skyld var det noen andre i reisefølget som ble overlesset med spørsmål som "Hva er det," "hva betyr det" etc etc. Karaoke var også moro, og jeg har videodokumentasjon på at Martin Sandal synger. Men, som vi sier: What happens in Japan, stays in Japan!

Dag 11: Hiroshima og lyntog: I dag skulle vi aktivere våre JR Pass, et system som gjør at vi kan ta nesten all kollektivtrafikk i Japan gratis ei hel uke (gratis er litt feil ord, siden vi har forhåndsbetalt 2.250kr for passet). Litt trøbbel var det likevel med det, så vi måtte tilbake til sentrum for å ordne det. Senere skulle det også vise seg at vi dessverre ikke kan ta de aller hurtigste hurtigtogene, bare de nest hurtigste. Men dersom vi kan tilbakelegge distansen Kobe-Tokyo (som sikkert tilsvarer noe sånt som Oslo-Bergen) på tre timer har vi ingen grunn til å klage. Hurra for Japan og deres velutviklede jernbane! Norge: Se, lær og invester!

Turen i dag gikk til Hiroshima, et navn som antakeligvis ikke trenger nærmere introduksjon. Atombombemuseet, minnesparken og domen er velkjente ting for mitt vedkommende etter besøket i fjor, men det er likevel noe annerledes å komme dit mens sakurablomstene blomstrer overalt. Turen gikk også innom Hiroshimaslottet, et slott med en svært vakker slottshage men et elendig turistopplegg innendørs. Styr unna sistnevnte og spar 360 yen.

Det var det. I morgen går turen til Kyoto, og onsdag-søndag bærer det til Tokyo. Følg med, folkens, på Takanobu's Tokyo Tales.

Takanobu's Tokyo Tales: En bad(e)opplevelse.

Seks gutter på guttetur til Japan. En skulle kanskje ikke tro det, men en av de mest populære aktivitetene er å gå i japansk bad og kose seg en times tid. Og en av gjenganger-replikkene der er følgende:

Hvor mye har du gått ned i vekt siden sist, da?

Japan er virkelig bakvendtland. Her kan alt gå an, her er de like tøysete og rare alle mann.

I dag var vi i Nipponbashi i Osaka. I morgen skal vi på gudstjeneste. Mandag er det tur til Hiroshima. Detaljer og muligens bilder kommer etterhvert.

PS: Jeg begynner å innse at det vil komme veldig mange Tokyo Tales-poster også etter at Japanturen er overstått. Her er det mange historier å fortelle.

Takanobu's Tokyo Tales: The Baka Gaijins

Dagene går sin gang her i Kobe og omegn. Det er mye å se, mye å oppleve og mye å le av. Her er hva vi har gjort de siste tre dagene:

Dag 6: Karaoke: Denne dagen var nok en gang tilegnet utforsking av bykjernen i Kobe. Vi snakker altså om vindusshopping, elektrostyle. Denne gangen fikk folk gå for seg selv rundt i San Plaza-senteret, et senter som ligger for det meste over bakken og over en av hovedhandlegatene i Kobe. Det var derimot sjokkerende å se hvor mye som var stengt. Mer enn normalt. Jeg har ikke våget å spørre noen om dette, men det virker som at det er finanssituasjonen som har slått ut på flere butikker.


Etter overstått ekspedisjon var vi på restaurant, og det var skuffende. En nyåpnet mexikansk restaurant ble foreslått, men vi er generelt enige i etterkant at det var en opplevelse vi kunne spart oss for. Valuta for pengene var det ihvertfall ikke. Etterpå var det klart for å gå ut og oppdrive karaoke. Karaoke i Japan er noget annerledes enn de fleste nordmenn er vant med fra Syden og andre tilsvarende steder. I Japan leier man et rom for seg selv og sine venner, og synger kun sammen med dem. Ikke noe "dumme seg ut offentlig"-filosofi, altså. Det tok mye tid og frustrasjon å finne frem i systemet, men til slutt var det Einar som knakk koden (noe jeg skammer meg over, lokalkjent som jeg liksom skal være). Moro var det lell, og billig: 960 yen for to timer.

Dag 7: Himeji: Himejislottet har jeg besøkt før. Men jeg besøker det gjerne igjen og igjen, for det er et vakkert bygg og fantastisk mye flott å se på. At sakurablomstene er ute hjelper også. God mat etterpå hører også med. Etter endt Himejitur gikk vi og drakk kaffe, og deretter gikk noen til hotellet mens noen av oss andre gikk på en liten handle- og tittetur. Her ble det noen stopp innom bl.a. softgunsjappe og platebutikke.

Følg med videre på Takanobu's Tokyo Tales. I dag blir det ny fjelltur og tur til Rokko Island, og i morgen blir det muligens en tur til Osaka om det er stemning for det. Følg med, følg med. Og følg med hos Einar, Frank og Erlend (sistnevnte er nok flinkest til å oppdatere med både tekst og bilder).

Til slutt, et aldri så lite bonusbilde til Zelda-fansen. Dette bildet er tatt i Motomachi-handlegata i Kobe:

You have obtained the Triforce!

Takanobu's Tokyo Tales: De fem første dagene.

Det er på tide med en aldri så liten oppdatering, med en oppsummering av de fem første dagene i Japan og dens vakre omgivelser.

Dag 1: Avreise: Etter en time med gresk først, var det bare å finne de siste tingene, ta med seg bagasjen og legge i vei til Gardermoen. Der traff vi på Einar og Erlend, som allerede ventet på oss. Reisen gikk i all hovedsak greit. Flyet ble en halvtime forsinket fra Gardermoen pga avising, men det gjorde ingenting, ettersom vi hadde en time og vel så det i Helsinki når vi landet. Det største problemet var antakelig at Finnair holdt på å skifte datasystem, hvilket gjorde at det å sjekke oss inn tok evigheter og vi fikk oppdelte plasser. Så vi satt nå hver for oss og kjedet oss. Dårlige flyfilmer gjorde ikke saken bedre. Da er det bra med DS, musikk og nye bøker av Steven Erikson.

Dag 2: Hjemme: Så landet vi kl 10 japansk tid. Med den korteste immigrasjonskøen jeg kan huske tok det ikke lang tid å komme seg gjennom (selv om Frank slet med å forklare immigrasjonsduden at Hotel 1-2-3 faktisk var stedet hvor vi skulle bo). De dårlige finanstidene i Japan møtte oss ganske snart; Det er nemlig første gang jeg har opplevd tilbud om pirattaxi (noe vi forresten takket ja til, siden jeg var trøtt og fyren var pågående). Vi fikk levert bagasjen, gikk og åt og så oss litt om. Kobe har ikke forandret seg stort, i det minste ikke i sentrum. Det var virkelig som å komme hjem. Kl 15 fikk vi sjekke inn på hotellet, og vi sov to timer. Deretter gikk vi ut og åt igjen før vi ruslet litt mer. På kvelden fikk jeg en ny opplevelse: Einar var utrolig dårlig i magen, så vi måtte på legevakten i Japan. Nå er ikke helsevesenet i Japan gratis (privat), så da er det godt at hver av oss har reieforsikring. Sykehusspråket mitt er ikke veldig godt innarbeidet på japansk (eller noe språk, for den saks skyld), men vi klarte oss og Einar har fungert utmerket siden.

Det kan jo også nevnes at de dårlige finanstidene i Japan nå antakligvis er over. Det må de være, når noen gaijin (utlendinger) kjøper tre kamera på en gang i en butikk.

Dag 3: Søndag: Søndag dro vi opp til Aotani, hvor NLM har sitt hovedsete i Japan. Her gikk vi på gudstjeneste i den nye kirka. Kirka her har spart i 40 år for å få råd til kirka de alltid har drømt om (ikke helt ulikt ørkenvandringa, en parallel de visstnok bruker selv), og for knappe tre måneder siden kunne de endelig ta den i bruk. Kirka er nydelig laget med mye symbolikk innlagt i arkitekturen. Koselig å treffe stedlig representant Marit Haugen. Senere gikk vi ned til hotellet derfra, hvor vi hentet skift og håndkle. Så gikk vi på japansk bad. Det falt så definitivt i smak hos folk.

Dag 4: Shopping, nerdy style: På mandag var det omsider klart for den store shoppingrunden. Det skal nevnes at når seks gutter med litt nerdete interesser vandrer på shopping, blir det noe annerledes enn med jenter. Dvs ingen klesbutikker, men nok av elektronikk. Vi gikk ned hovedhandlegata i Kobe (Motomachi og CenterGai), og stoppet der vi ville. Jeg tror mine fem reisekamerater ble litt tullerusk av alle lydene man kan støte på i slike butikker, noe jeg har full forståelse for. På veien tilbake gikk vi under jernbanen i Kobe, hvor man finner mange småbutikker med alt mulig utvalg, alt ifra klær til loppemarked. Det beste her er bruktbutikkene med spill og elektro. De fleste i gjengen ble tydelig imponert over det rike utvalget av gamle Nintendovarer man kan finne under jernbanen.

Dag 5: Fjelltur: Ingen Japantur uten trim. Derfor var en fjelltur opp Mayafjellet lagt inn i turen. Maya har en flott turløype med templer, skogkledd fjell, trapper og en gammel tempelruin. Utsikten på toppen er også flott, selv om den fort blir litt tåkete pga forurensing og diverse. Mange ben er stive i dag etter å ha klatret noen-og-tusen trapper, men det at vi gikk rett ned på japansk bad etterpå ser ut til å ha hjulpet.

Nerdefaktoren er høy på turen, latteren sitter løst og folk ser ut til å kose seg i alt det fremmede. Vi har det med andre ord topp (selv om jeg fort blir utslitt av å måtte oversette hver bidige ting for folk). Bilder kommer nok først når turen er ferdig, siden vi skal prøve å samle bildene vi alle har tatt. Men både Frank, Einar og Erlend ser ut til å legge ut bilder underveis, så ta en titt hos dem.