For et par uker siden kommenterte jeg hvor vanskelig det kan være å
anmelde en HD-relansering av et gammelt spill. Dette er nok noe som
vil være en aktuell problemstilling så lenge det lages
HD-relanseringer, og er absolutt en like aktuell problemstilling når
jeg nå har sett på andre og siste del av Team Icos HD-pakke.
Samtidig er jeg svært opptatt av at alle medieprodukt først og
fremst må betraktes ut ifra deres originale opphavsperiode, et
faktum som ikke forsvinner med at spillet gjenutgis i HD. Og å
betrakte Team Icos andre spill ut ifra dette perspektivet er slettes
ikke vanskelig: Shadow of the Colossus skiller seg nemlig
markant ut fra det meste i sin fortid, samtid og fremtid.
Les også: Ico
Gjennom et mørkt, tungt og ubebodd landskap rir en ung, navnløs
mann (som ifølge den japanske versjonen av spillet har navnet
Wander) på sin trofaste ganger, med en hvit bylt foran seg. Til sist
kommer Wander fram til sitt mål: Et enormt land omkranset av høye,
uoverkommelige fjell, hvor en opphøyet gangvei leder ham til
tempelet som ligger midt i dette øde dal-landet. Det er når Wander
er vel fremme i tempelet at vi ser at bylten han har båret på hele
den lange veien er ei livløs, ung og vakker kvinne. I tempelet hører
Wander stemmen til guden Dermon, og målet for Wanders ferd kommer
for en dag: Han har hørt at i dette landet, som er tabu for hans
folk, finnes det en mulighet for å bringe de døde tilbake til
livet. Dermon svarer at oppgaven er langt ifra enkel, men det finnes
en mulighet: Wander må reise på kryss og tvers i landet og beseire
de seksten kolossene som vandrer og dominerer landskapet. Først da
kan Wander oppnå målet han ønsker...
I likhet med spillets åndelige forgjenger, Ico, kan både
stilen og fortellerteknikken i Shadow of the Colossus
oppsummeres som minimalistisk. Man gir ikke fra seg mer av historien
enn nødvendig, og det meste av spillets gang går med uten at man
får servert noe særlig mer av historien enn innledningen som er
beskrevet overfor. Likevel trenger man ikke mer. Team Ico har på
mesterlig vis skapt akkurat det lille engasjementet som trengs i
begynnelsen for å holde spilleren gående, ettersom man vet at ens
fremgang til slutt vil krones med en eller annen form for belønning.
Åpningen og narrativen i Shadow of the Colossus er nok ikke
perfekt, men det er ikke langt unna.
Minimalistisk og kolossalt
Som nevnt får Wander i oppdrag å beseire seksten kolosser. De
fleste kolossene er, som navnet tilsier, kolossale i sin fremtoning.
Ingen av dem er heller like (skjønt koloss nr 11 og 14 er nok mer
beslektet med hverandre enn de andre), noe som gjør at hver koloss
er unik og må håndteres på sin unike måte. Dette er med andre ord
essensen i spillet: Man rir rundt i et øde land på leting etter den
neste kolossen (sverdet ditt kan gi deg et pekepinn på hvor du skal,
så du er aldri fullstendig i villrede), møter kolossen og skal
felle denne. Hvordan feller man så en koloss som gjerne er førti
ganger større enn en selv? Man klatrer på dem, selvsagt. Ved å
benytte seg av omgivelsene og kolossenes kropp skal man klatre,
klamre seg fast og således komme frem til kolossenes vitale punkt,
som man så skal hakke løs på.
Hva skal man sammenligne Shadow of the Colossus med? I
etterkant kan spill som God of War III eller Pandora's Tower være gode analogier, men faktum er at ingen av disse
kommer i nærheten av essensen i Shadow of the Colossus, først
og fremst fordi de nevnte spillene også fokuserer på andre ting enn
kolossale bosser i sitt spill. Med unntak av noen firfisler og hauker
er disse kolossene den eneste livsformen man møter i det tomme
landskapet. Kontrasten til den ellers minimalistiske fremstillingen
av landet blir derfor....ja, kolossal. Når man først møter en
koloss, spares det ikke på noe. Her er det action, pompøs og
fengende musikk og ikke minst frustrasjon involvert i bildet når man
mister grepet på nakkeskinnet til kolossen eller ikke forstår
hvordan man skal få tak i skinnet in the first place. I et
minimalistisk landskap framstår kolossene som abnorme anomalier, noe
som ikke hører hjemme i landskapet. Da er det bare en ting å gjøre:
Felle dem! Shadow of the Colossus har bare dette ene formål, men
gjør det til gjengjeld på så mesterlig vis at det føles både
unikt og spennende. Bosskamper i andre spill kommer liksom ikke i
nærheten (med mulig unntak av Volvagia, selvsagt)...
Landskapet i spillet er som sagt
øde, men ikke goldt. Det er stort og variert, og inneholder både
grønne sletter, mørke daler, ruiner, enorme kløfter og mørke
skoger. Det er et fascinerende landskap å ri igjennom, og
utforskertrangen bobler i blodet mitt til tross for at det ikke er en
sjel å se. Samtidig har alt en veldig jordfarget nyanse, enten det
er Wander selv, landskapet eller kolossene. Det er ikke like
fremtonende og tydelig som i Deus Ex-spillene, men er
likevel tilstede. Den grafiske stilarten gir absolutt assosiasjoner
til forgjengeren Ico,
men er samtidig både skarpere og annerledes i sin fremtoning.
Grafikken har selvsagt fått en fin oppussing i HD-relanseringen,
uten at det har gått noe særlig ut over den grafiske stilarten. Men
3D-effekten i spillet føles ikke like god som hva den var i Ico.
Ett område der Ico
var ekstremt minimalistisk var på den musikalske fronten. I Shadow
of the Colossus er det
ingen toner å høre når man rir rundt i det tomme landskapet. Når
man begynner sin kamp mot en koloss, begynner imidlertid majestetiske
toner å strømme ut gjennom høytalerne, noe som er med på å bygge
opp den enorme kontrasten kolossene spiller sammenlignet med resten
av spillet. Det er snakk om utsøkte komposisjoner, og komponisten
Kow Otani skal ha ros for en fabelaktig jobb.
Et område som fort kan skremme
bort mange spillere fra Shadow
of the Colossus er
kontrollsystemet, som nok er den delen av spillet som bærer mest
preg av å være fra 2005. Det er likevel sjelden snakk om kritiske
blundere som blir gjort som følge av dette, og så snart man får
endret på kamerakontrollen er spillet slettes ikke så verst å
kontrollere. Særlig stilig synes jeg kontrollene for å manøvrere
hesten Agro er: Fremfor å til enhver tid måtte styre joysticken i
den retningen man skal, gir man bare Agro noen enkle korrektiv med
tømmene og bena. Jeg er ingen rytter selv, men ser for meg at dette
må være omtrent så realistisk man kan få riding i spill...
Det er lett å bli overengasjert når man snakker om Shadow of the
Colossus. Det er heller ikke så rart. Spillet ligner nemlig ikke
på noe annet, og å beskrive spillet krever at man må ta dette inn
over seg. Man kan selvsagt sammenligne det med Zelda-spillene
eller noen av de store bosskampene i JRPG-spill, men det er likevel
ikke dekkende. Shadow of the Colossus viser med sin
minimalistiske stil med kolossene som kontraster at man kan lage et
spill som bare handler om én eneste enkeltting, og mestre dette til
det ytterste. Shadow of the Colossus er et stykke obligatorisk
stykke spillhistorie man ikke kommer utenom, og viser oss at spill
kan være så mye mer enn hva vi vanligvis er vant til, forutsatt at
vi er villige til å tenke utenfor boksen.
Score: 10/10
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar