Uncharted: Golden Abyss

Ferier, om de måtte sammenfalle med høytidsdager eller årstider, er for de fleste av oss tiden for å få gjort noe man ellers får gjort lite eller ingenting av. Slik er det i det minste for mitt vedkommende. Ikke har jeg bare fått benyttet påskeferien til å lese ikke-masteroppgave-relaterte bøker på Kindle (i hovedsak Animal Farm og 1984 av George Orwell, for de som måtte lure), men jeg har også endelig fått satt meg skikkelig ned med Playstation Vita, over en måned etter innkjøp. Og første spill ut? Det beste salgskortet til konsollen, selvfølgelig. Uncharted-serien har blitt en slager blant Playstation-eiere, og det er selvsagt ikke ubegrunnet. Den alltid så sjarmerende Nathan Drake har alltid en kjapp replikk for den ene hånden og en revolver i den andre, og akrobategenskapene hans får en til å lure på om han ikke tjente som en viss kappekledd sangfugl i Gotham City om nettene i sin barndom. Selv om Uncharted 3: Drake's Deception ikke nådde helt til topps i min bok, var det fremdeles et spennende og actionfylt eventyr som både viste hva Playstation 3 er god for og hvorfor vi elsker skattejakt-sjangeren. Med Uncharted: Golden Abyss ligger imidlertid alt til rette for at serien kan ta de nye retningene jeg savnet så sårt i treeren, ettersom spillet er det første i serien som ikke er utviklet av Naughty Dog (den æren er det Bend Studio som står for). Det er også Nates første ekspedisjon utenfor PS3-konsollens enemerker.

Cíbola, vest-gotere og arianere
I likhet med og i forkant av hendelsene i Uncharted: Drake's Fortune går turen denne gangen til sør-Amerika. Nathan blir trukket med av sin gamle bekjent Dante til hittil ukjente ruiner i jungelen, og det tar ikke lang tid før man oppdager at området har fanget interessen til flere enn bare dere to. De to mest fremtredende av dem er Marisa Chase, Dantes kontakt og barnebarnet av områdets mest kyndige arkeolog, og opprørs- og geriljageneralen Guerro, hvis interesse for område selvsagt ikke har gått Dante ubemerket hen. Nathans teft for gamle og tapte sivilsasjoner (og ikke minst deres uvurderlige skatter) slår sjelden feil, og omstendighetene fører etterhvert til at Nathan og Chase allierer seg i jakten på hennes bestefar. Reisen tar dem med i de dypeste jungler og mørkeste huler, på en ekspedisjon som etterhvert skal vise seg å involvere myten om Cibolas syv gullbyer, en gjeng med vest-gotere og en forvist og bannlyst ariansk sekt (tenke seg til: kirkehistorie i et Uncharted-spill...).

Historiemessig er Golden Abyss en saftig berg-og-dalbane. I det ene øyeblikket må jeg nesten pine meg gjennom spillet i påvente av at det hele skal ta seg opp. I det neste øyeblikket kommer Nathan med den kjappe kommentaren som redder hele situasjonen og gjør det hele hakket mer tålelig. De forskjellige leddene i historien og blandingen av diverse legender og historier klarer seg bare sånn tålig bra, og når sant skal sies blir det etterhvert litt for mange ledd å holde styr på og litt for mange uløste tråder mot slutten. Likevel er historien engasjerende når den virkelig forsøker, og er på ingen måter et dårlig bakteppe om man velger å se bort fra mangelen på de store overraskelsene. At den norske underteksten har klart å oversette navnet på den kristne martyren St.Steven med Stefan (istedenfor Stefanus) er imidlertid en detalj kun vi teologer kommer til å bry oss noe særlig om...

 
How To Use Your Vita
Oppskriften i Golden Abyss er i utgangspunktet den samme som tidligere i serien. Man hopper, klatrer, slåss, skyter og løser noen gåter iblant. Det nye er hvordan man gjør dette. Golden Abyss har som mål å lære spilleren hvilke muligheter man har med Vita-konsollen, hvilket betyr at mange av spillets funksjoner fungerer samtidig som pedagogikk. Resultatet er ekstremt blandet. Noen funksjoner er særdeles velkomne, som å bruke konsollens innebygde gyroskop til å sikte (med snikskytterriflen kommer dette spesielt til nytte) eller å pusle sammen opprevne papirbiter ved hjelp av touch-skjermen på fremsiden av konsollen. Noen funksjoner gir lite verken fra eller til, som muligheten for å tegne opp hvilken rute man ønsker å klatre på touch-skjermen eller å trykke på skjermen for å aktivere enkelte funksjoner som slag eller skifte av skytevåpen. Og noen funksjoner føles bare totalt unødvendige og irriterende, som den konstante bruken av sveipe-bevegelser man må bruke på touch-skjermen i kampsituasjoner eller å bruke gyroskopet for å hindre at Nathan mister balansen på tømmerstokker eller planker. Sistnevnte er så dårlig utført at det er bare flaut, og den stadige klattingen på touch-skjermen blir når alt kommer til alt ikke særlig moro i lengden. Bend Studio skal ha ros for forsøket, men resultatet kunne vært bedre.

Bend Studio forsøker også å gi oss nye oppgaver å sysle med i løpet av spillets gang. Fra før av er vi vant til at Nathan plukker med seg det han måtte finne av verdisaker underveis (noe som forklarer hvordan han i det hele tatt har mat på bordet og kuler i pistolen). Denne funksjonen er ekspandert til det utrolige i Golden Abyss. Ikke bare skal man samle skatter, men man skal også sortere dem ut ifra hvilken sammenheng de står i (forsvunnet arkeolog, forsvunnen sivilisasjon, blå stein, grønn stein osv). På toppen av det hele viser det seg at Nathan var en ivrig fotograf på sine yngre dager, og spillet inneholder flere fotograferingsoppdrag. Dette er forsåvidt greit nok, og er med på å forlenge spillets holdbarhet for den som ønsker det. Men når noen av kategoriene ikke åpnes før et stykke uti spillet, og det viser seg at noen av skattene/fotografimotivene befinner seg i forhenværende kapitler, blir det hele noe bakvendt i mitt hode. Troféjakt er vel og bra, men løsninger som tvinger deg til nye gjennomspillinger er jeg ingen fan av (for en god artikkel om spilltroféer anbefaler jeg min venn Christers innlegg for gamer.no).  

God grafikk, ny komponist
På det grafiske er Golden Abyss stort sett overbevisende. Det er imponerende å sitte med en håndholdt konsoll og spille spill med en grafikk som overgår det meste man fikk servert av forrige generasjons TV-konsoller, og grafikken i Golden Abyss er til tider ikke veldig langt unna det vi så i det første Uncharted-spillet. Stilen legger seg på en langt mer realistisk art enn hva vi er vant med fra 3DS, og vil nok appelere til mange. Bakgrunnsmotivene er også svært vakre, selv om de fleste av dem er forhåndsrendrede og bare såvidt overgår hva man så i PS1s siste dager (f.eks. i Final Fantasy IX). Det er likevel merkbart at Golden Abyss til tider sliter med antall bilder pr.sekund, og det første jeg selv la merke til da jeg spilte spillet var at bevegelsene ofte virket stive og trege, til tross for at jeg sjelden er den som legger merke til slikt.

Lydfronten er det derimot lite å si på. Greg Edmonson har tidligere gjort en solid jobb med Uncharted-musikken, ikke minst i Uncharted 3, men denne gangen har han overlatt sjefsstolen til Clint Bajakian, som kan skryte av å ha blant annet lydsporene til Monkey Island 2 og Indiana Jones: Fate of Atlantis på samvittigheten og som var med-komponist for Uncharted 3. Stemningen er i sann Uncharted-ånd, samtidig som den forsøker seg på nye sjangre, og særlig The Sword of Steven er verdt en lytt.  

Uncharted Light
Det har aldri vært tvil om det: Uncharted: Golden Abyss er en lettversjon av Uncharted-spillene vi har sett så langt. Likevel er resultatet absolutt mulig å leve med, og gir deg en sju-åtte timer med underholdende skattejakt mens en befinner seg på hytta. Oppturer og nedturer er det selvsagt med spillet, men jeg trekker ingen konklusjoner ut ifra det jeg ikke allerede trakk med Uncharted 3. Det er i det minste noe, men det er tydelig at neste spill i serien må gjøre store grep for at serien skal holde seg fersk og aktuell.  

Score: 7/10