Uncharted 3: Drake's Deception

Det er ingen tvil om at Playstation 3 har mange sterke kort på hånden når det kommer til eksklusive titler. Tidligere har jeg uttrykt min glede for spill som Valkyria Chronicles og Heavy Rain, men Naughty Dogs Uncharted-serie er nok uten tvil en av de mest populære PS3-seriene en har. Kombinasjonen mellom Indiana Jones-lignende skattejakteventyr kombinert med Tomb Raider-aktig forsering av ufremkommelig terreng har sammen med solide doser humor og stramt regisserte action-sekvenser vist seg å være en suksessformel av de sjeldne, og selv har jeg storkost meg tidligere med både det første og det andre spillet i serien (Uncharted 2: Among Thieves var i mine øyne årets spill 2009).

(Les også: Uncharted: Drake's Fortune og Uncharted 2: Among Thieves)

Når nå tredje spillet i serien er ute i høst, er det både forventinger og krav knyttet til lanseringen. Klarer serien å fornye seg, eller får man se et repetisjonsproblem alá Assassin's Creed-serien? Svaret er: A little bit of both.

Serieveteranene Nathan, Elena og Victor er tilbake i Uncharted 3.

Atlantis of the Sands
I Uncharted var det Sør-Amerika og El Dorado som var handlingens sentrum, og i Uncharted 2 var det Shambala eller Shangri-La i Nepals indre som preget handlingen. I Uncharted 3 går turen til det sanddekte ørkenlandskapet på den arabiske halvøya, nærmere bestemt den høyst dødelige Rub' al Khali-ørkenen. Vår favoritt-skattejeger Nathan Drake er nok en gang på jakt etter skatter som samtidig involverer nærmere detaljer om det hemmelige livet til hans forfader, Sir Francis Drake. Denne gangen fører dette ham og mentoren Victor Sullivan til London, hvor en hemmelig organisasjon sitter på spor fra Francis Drake og T.E. Lawrence (aka Lawrence of Arabia) som skal lede dem til den sagnomsuste byen Ubar, også kjent som Iram of the Pillars eller Atlantis of the Sands, som skal ha blitt tilintetgjort som følger av Guds vrede. Når ringen til Francis blir stjålet fra Nathan blir engasjementet mer enn bare profesjonelt, og jakten på nok en forsvunnet by begynner. Jakten skal gå til Frankrike, Syria og Yemen, og strekker seg over skogkledde ruiner, gamle fort og endeløse sanddyner.

Som vanlig er det action, humor og atter en gang action som preger Uncharted 3. Jakten på forsvunnede historiske skatter slutter aldri å underholde, og Nathan Drake er som vanlig en eminent og storsjarmerende leading man. Det er derimot ikke bare de vanlige eventyrfylte reisene som fyller historien i Uncharted 3. Også Nathans indre liv og motiver for sin endeløse jakt etter sin forfaders historie er tema som blir tatt opp i spillet. Det er spennende å spekulere på bakgrunnsmotivene for hvorfor Nathan gang etter gang kaster seg ut i livsfare. Dessverre havner disse bakgrunnsmotivene etterhver i...ja, nettopp, bakgrunnen. Første halvdel av spillet er mye mer preget av de dyptpløyende og reflekterende øyeblikkene enn andre halvdel, hvor actionsekvensene avløser hverandre med samlebåndseffektivitet. Her kan man jo selvsagt argumentere for at Naughty Dog gir pekepinn på hvor historien kan ta veien i fremtiden, men mitt ønske er heller at utviklerne fullfører det løpet de begynner på.

Det er mer enn nok action i Uncharted 3. Hva med å rømme ut av en brennende villa?

Action and reaction
Fortellerteknikken i Uncharted-serien har alltid vært modellert etter mønster av høybudsjetterte Hollywood-filmer, og Uncharted 3 er intet unntak. Det hele fortelles på svært cinematisk vis, og actionsekvensene står i kø for å skru hjerterytmen opp hundreognoe slag i minuttet. Regien er stram og kaster deg fra den ene halsbrekkende situasjonen til den andre. Uncharted 3 er uten tvil det mest adrenalinladede innslaget i serien, og en liten stund er man nesten bekymret for at det hele skal gå fullstendig over-the-top. Fullt så langt går man ikke i Uncharted 3, men det er neimen meg ikke langt unna. Heldigvis bikker det aldri fullstendig over, noe som betyr at spillet er stappet med spennende øyeblikk og intense kampsekvenser. Hvorvidt siktesystemet eller nevekampene faller i smak er som tidligere i serien høyst individuelt: Noen vil elske det, og andre vil hate det. Et par smånyheter, som muligheten til å kaste tilbake granater på fienden, ønskes også velkommen. Man slipper likevel ikke unna følelsen av at actionsekvensene overskygger historien og gjør at den kommer i andre rekke, noe som kan være med på å forklare de uforløste historieelementene.

Underveis skal man også løse gåter, og særlig i Uncharted 2 var det flere gåter av det kreative og morsomme slaget. Her er det nok oppfølgeren ofrer mest til fordel for en mer actionfylt opplevelse. Gåtene er heller få, og de få som er tar ikke all verdens tid å løse. Med unntak av én enkeltgåte i en fransk krypt er de ikke av det mest kreative slaget heller. Det kan kjennes som om utviklerne begynner å gå tomme for ideer på denne fronten, og skal neste innslag i Uncharted-serien holde på seriens gode nivå etterlyser jeg herved mer kreativitet på gåteplanet.

For sent ute til flyet? Ikke noe problem for Nathan Drake!

Audiovisuell prakt
For de som først og fremst trakter etter den audiovisuelle opplevelsen er det derimot ingenting å si på Uncharted 3. Hele spillet serveres i lekker grafikk, og er det første ikke-håndholdte spillet jeg har spilt til endes i 3D. Der 3D-animasjonene gjorde lite eller ingenting for å bedre den grafiske opplevelsen i Batman: Arkham City, skaper 3D-animasjonene en utsøkt dybde (pun intended) som kler spillet særdeles godt. Inspirasjonen fra Lawrence of Arabia er tydelig gjennom hele spillet (mannen er en sentral person for historien), og når man kommer til det arabiske ørkenlandskapet merker man tydelig at utviklerteamet har latt seg inspirere av filmen ved samme navn. Sanddynene er imponerende detaljerte, og man kjenner nærmest heten dirre imot ansiktet. Minst like imponerende er kapitlene hvor man befinner seg midt ute på et stormfylt hav, hvor man har designet et helt stormhav fremfor å bare bruke de samme bølgeanimasjonene om og om igjen. Eier man en PS3 er Uncharted 3 med andre ord noe av det peneste man kommer borti.

Også musikken av veteran Greg Edmonson (samme sjel som står bak Firefly-musikken) er med på å sette en fabelaktig og korrekt stemning for spillet. Musikken oppleves som mer minneverdig og engasjerende enn det den var i forgjengeren, uten at musikken var dårlig i Uncharted 2. Musikken i de arabiske miljøene kan nok bli noe klisjéfylte for enkelte, men at den er stemningsskapende er det likevel ingen tvil om. Seriens åpningstema har også fått en liten renovasjon, og stykket er endelig blitt så pompøst og innholdsmettet som det fortjener å være. Stemmeskuespillet i spillet er som vanlig på toppnivå, der hver enkelte person i spillet blir vakkert brakt til live gjennom livlige og dyktige stemmer. Uncharted 3 er med andre en fryd for både øyne og ører.

Ørkenlandskapene i Uncharted 3 er noe av det mest imponerende på grafikkfronten i år.

Mye bra, men lite nytt
Uncharted 3 er et spill som jeg sitter igjen med svært delte meninger om. På den ene siden er det uten tvil underholdende, og er et spill jeg gjerne spiller igjen ved senere anledninger. Det tilbyr mye av det som var bra med forgjengerne, og prøver også å utforske noen av de dypere sidene ved seriens persongalleri. Samtidig klarer jeg ikke å unngå å kjenne på litt frustrasjon og skuffelse over at serien ikke har utviklet seg mer siden 2009. Man får servert mye av det samme man fikk med Uncharted 2, men det er også alt man får. På enkelte fronter føles det dessuten som at serien faktisk stagnerer, noe som definitivt ikke er et godt tegn. For min del, som gjerne krever mer av spill enn vakkert utseende, håper jeg dermed at seriens neste ledd tar konseptet ett steg videre og unngår de to stegene tilbake som Uncharted 3 tar i samme slengen.

Score: 7/10