Om spillåret 2011, et tilbakeblikk

Når desember inntreffer havner de fleste av oss i en slags form for mimremodus, der vi ser tilbake på året som har gått. Nyhetskavalkader av forskjellig slag er bare et eksempel på dette.

Innenfor spillmiljøet manifesterer denne nostalgien seg i diverse Årets Spill-kåringer og lister. Denne lista skiller seg derimot ut en aldri så liten smule. Det jeg i dag vil gjøre, er å gå til den første bloggposten jeg skrev i 2011. Her listet jeg opp de ti spillene jeg så mest frem til i 2011, og i dag vil jeg hente tilbake de samme spillene og se hvorvidt de svarte til forventningene eller ikke. Dette betyr med andre at dette ikke er en ''best of''-liste fra min side, men et forsøk på å se om forventningene fra begynnelsen av året ble oppfylt eller ikke.

Men nok prat. La oss gå i gang, i samme rekkefølge som jeg listet dem opp tidligere i år:

1) The Legend of Zelda: Skyward Sword
Da et nytt Zelda-spill designet med Wii for øye ble annonsert, var entusiasmen raskt på topp. Forventningene skulle settes på prøve i november, og skulle jammen vise seg å tåle prøvelsen. For min del er det ingen tvil om at dette er årets personlige favoritt (les anmeldelsen her).


2) Deus Ex: Human Revolution
Skytespill har sjelden vært min greie. De blir fort generiske, uengasjerende og gjør lite for å glede en spiller som meg som gjerne hungrer etter noe mer enn bare hjernedød tidtrøyte. Heldigvis finnes det unntak. Det første Deus Ex-spillet fra 2000 er kanskje det beste eksemplet, og når det tredje spillet i serien etter mange års ventetid endelig ble lansert var jeg raskt på pletten. Selv om Human Revolution hadde et lite stykke igjen til originalens storhet, snakker vi fremdeles om et høyst engasjerende spill, ikke minst når det gjelder spillets dype tematikk. Et av årets mest minneverdige spill (les anmeldelsen her).


3) Dragon Age II
Jeg elsket det første Dragon Age. Spillet minnet meg om BioWares kvalitetsstempel fra gammel tid, og havet av mulighetene som spillet gav i forhold til historiens progresjon engasjerte meg stort. Derfor kunne jeg ikke la være å bli litt skuffet av oppfølgeren. Nivådesignet var repetativt og dårlig, historien tok aldri skikkelig av og kampsystemet fra forrige spill hadde blitt kokt ned til et nærmest helspikket action-hack-and-slash-system. Dragon Age II er faktisk spillet som har gjort meg bekymret for BioWares fremtid som kvalitetsleverandør (les anmeldelsen her).


4) Portal 2
Hvem kan la være å elske Portal? Humoren, kreativiteten og utfordringene? At Valve klarte å følge opp kultklassikeren er i seg selv en prestasjon. At Portal 2 til gjengjeld ble så bra – ja, nesten bedre enn forgjengeren sådan – er en heltedåd som fortjener all ros. Årets spillfigur finner man dessuten i Portal 2 – den smådumme AI-en Wheatley gav meg krampelatter mang en gang med kommentarer som «I am speaking in an accent that is beyond her range of hearing!» Å hyre J.K. Simmons inn i rollen som Cave Johnson var heller ikke feil av Valve (les anmeldelsen her).


5) Uncharted 3: Drake's Deception
Uncharted var moro. Uncharted 2 var storartet. Uncharted 3 er lekkert, i det minste på det audiovisuelle plan. Det er mer av det man har fått servert i de to første spillene, og skattejakten i Rub' Al Khali-ørkenen er virkelig en spennende affære. Samtidig kunne jeg ikke unngå å bli litt skuffet. Spillet er actionpakket fra ende til annen, men i alt adrenalinet forsvinner også noe av dybden som spillet forsøker å introdusere i begynnelsen, særlig med tanke på hovedpersonen Nathans fortid og motiver. Puslespill-aspektene var også kokt ned til en håndfull hendelser, som heller ikke var noe særlig utfordrende. Det blir spennende å se hvilken retning serien tar med neste års Uncharted: Golden Abyss (les anmeldelsen her)


6) L.A. Noire
Det er lite som slår god krim. Det er også lite som slår stilfulle noir-historier fra USAs 30- og 40-tall, der T-forden og dresssene dominerer. Alt lå dermed til rette for at L.A. Noire skulle bli et spennende eventyr. Og langt på vei holdt det også mål. En spennende historie, kreative avhør-sekvenser som satte spilleren på prøve og den revolusjonerende Motion Scan-teknologien som gjengav utrolig detaljerte ansikter gjorde at L.A. Noire kom ut av det med æren i behold. Det til tross for at spillet hadde lite å by på utenom hovedhistorien, og at L.A. føltes som en utrolig tom by når man kjørte rundtomkring. Et ekstra pluss til Andrew Hale for musikken, som er et av årets beste spillsoundtrack (les anmeldelsen her)


7) The Last Guardian
Heller ikke i år fikk vi spille dette storslåtte eventyret av mannen bak ICO og Shadow of the Colossus. Hvor lenge må vi vente, mon tro?


8) Batman: Arkham City
Det er mange grunner til at jeg digger Batman, og spillet Arkham Asylum gjorde ikke saken dårligere. Da oppfølgeren Arkham City kom i oktober, slo Rocksteady virkelig på stortromma. Fremfor å servere en kliss lik oppfølger, hadde de skapt et mer åpent bymiljø spekket med innhold. At så mange Batman-figurer ble flettet så naturlig inn i spillets handling er intet mindre enn et mesterverk. Arkham City skal også ha skryt for å ha holdt på min interesse lenge etter at jeg var ferdig med hovedhistorien. Det er ikke ofte slikt skjer lenger (les anmeldelsen her)


9) Ni no Kuni
I senere tid har vi fått beskjed om at samarbeidsprosjektet mellom Level-5 og filmstudioet Studio Ghibli også får en vestlig lansering. Det vil si, PS3-versjonen. DS-versjonen må man nok se langt etter utenfor Japan. Det har likevel ikke hindret meg i å spille spillet i høst. Spillet om Oliver som på mystisk vis entrer en magisk verden er absolutt noe man bør holde utkikk etter til neste år, og DS-versjonen har vist seg å være en av de beste koblingene mellom bok og spill jeg har prøvd de senere årene (trollmannsboka Magic Master som Oliver bruker i spillet følger med i hardcover-versjon når man kjøper spillet, og for å klare spillet må man med jevne mellomrom slå opp i boka for å komme videre). Vi som er litt mer erfarne med RPG-sjangeren vil nok synes at spillet er litt enkelt, men ettersom spillet har yngre og mer ferske spillere for øye er dette bare noe man må tåle (anmeldelse er på vei).


10) Valkyria Chronicles III
Et annet spill vi kan se langt etter her i Vesten, takket være sviktende salg til PSP og Sonys nedprioritering av konsollen. Spillet er også det eneste på lista jeg enda ikke har fått begynt på, men som jeg satser på å putle med i juleferien (jeg plukket det opp i Japan i sommer).

2011 har vært både spennende, overraskende og skuffende, slik et år ofte er på alle områder. Det blir spennende å se hva 2012 bringer.