Ferie er tid som gir mulighet til så mangt. Familiesamvær, avslapping, lesing, sosialt fellesskap og en film eller serie i ny og ne, bare for å nevne noe. Når alt dette skal pakkes inn på samme tidsrom, kan det være greit at man tyr til et enkelt småspill dersom man skal pleie spillinteressen i samme slengen. I så måte er indie-spill, små og gjerne alternative spill produsert av mindre spillstudio, som regel et godt alternativ.
Det skal også sies at 2011 har vært et særdeles innholdsrikt spillår, med den ene stortittelen etter den andre fra august og frem til tidlig desember. Slik sett er det nesten for ille at jeg ikke har rukket å spille indie-spillet Bastion før nå, selv om det ble lansert i august. Det er rent for ille, fordi dette er et indie-spill som flere burde vie en smule av sin oppmerksomhet.
Så fast en borg...
Bastion kan ved første øyenkast se koselig og uskyldig ut med sin anime-inspirerte stilart, men tematisk sett faller spillet inn under sjangeren post-apokalypse, en sjanger som i høst har primært sett blitt dominert av storspillet Rage. En altomfattende katastrofe ved navnet Calamity har etterlatt verden i ruiner. Verden er fragmentert og ødelagt, økologien har blitt overtatt av monstre og den en gang så vakre sivilisasjonen Caelondia er nesten ikke til å kjenne igjen. Igjen står The Kid, en ung soldatlærling med en brokete fortid, som kjemper seg frem til et sted kalt Bastion. I Bastion møter han den eldre mannen Rucks, som forteller ham at Bastion kan bli bygget opp som et trygt skjulested for dem og eventuelt andre overlevende. Det krever likevel at noen samler inn kraftkrystaller kalt Cores, og det er ikke vanskelig å se for seg hvem det er som må reise rundt og samle inn disse.
Noe av det Bastion har et klart og tydelig fokus på helt fra starten av er den narrative stilen. Hele historien i spillet fortelles med den røffe og mørke fortellerstemmen til Rucks (som gir det hele en tilnærmet Leonard Cohen-følelse når man spiller). Han veksler mellom å skildre hendelsesforløpet som utspiller seg mens du spiller som Kid, fortelle hvordan livet var før Calamity eller spekulere på hvilken vei verden vil gå videre. Den unge mannen som skal redde verden er ikke akkurat en nyhet når det gjelder spill, men fortellerteknikken i Bastion vil for mange fremstå som både unik og spennende. Da spiller det liten rolle at historien inneholder enkelte hull her og der, selv om også historien jevnt over er både god og engasjerende.
Med våpen i hånd
Spillestilen i Bastion er også interessant. Fra skjulesteder reiser man ved hjelp av såkalte Skybridges til forskjellige steder for å samle sammen stadig flere Cores. Her formes banene rundt Kid mens du beveger deg fremover, uten at det er snakk om tilfeldig banegenerering alá Diablo II. Denne stilen bygger på en fiffig måte opp under spillets historie om den altødeleggende katastrofen, og hvordan Bastion blir en trygg og fast landmasse i det post-apokalyptiske landskapet. Selve gameplayet er en balansert blanding av action og rollespill, hvor man kjemper seg gjennom fientlig landskap med et stadig større utvalg av våpen man kan modifisere. Til enhver tid kan en kjempe med to våpen for hånden, i tillegg til å utstyre seg med et spesialangrep tilpasset ett av de to våpnene. Variasjonen av våpen gir spilleren muligheter til å tilpasse arsenalet til ens egen spillestil, hvilket er unektelig positivt. Litt mer negativt er derimot kampene, som på sitt mest intense kan bli en smule uoversiktlige.
Etterhvert som man samler flere Cores fra de forskjellige ville landskapene vil man bygge ut og stabilisere Bastion i større grad. Dermed får en muligheter til å videreutvikle våpen, utstyre Kid med et utvalg av drikkevarer som påvirker evnene hans, minnes de katastroferammede ofrene ved å mestre gitte utfordringer eller tilbe forskjellige guder i en helligdom (som ironisk nok gjør spillet vanskeligere, ikke lettere). Man kan også reise til dedikerte treningsområder for å mestre de forskjellige våpnene ytterligere, eller foreta en reise i en transcendent drømmeverden hvor utfordringene (og belønningene) står i kø. Bastion er med andre ord et spill man enten kan haste igjennom eller bruke mer tid på, men de som bruker mye tid vil nok merke at spillet gjerne kunne hatt noe mer variasjon.
Fryd for øret
Fremfor alt er likevel Bastion er nytelse for øret. Jeg har allerede nevnt den røffe fortellerstemmen som fort gir deg assosiasjoner til ensomme cowboyers historier rundt et leirbål i den mørke ørkennatten. For noen kan nok denne fortone seg som noe monoton i lengden, mens for andre vil denne være med på å sette den rette stemningen for spillet. Om ikke fortellerstemmen gjør det, så bør ihvertfall musikken gjøre det. Komponist Darren Korb har på mesterlig vis laget et soundtrack som blandet gamle instrumenter og stilarter med nye, og som til enhver tid vet å sette rette stemningen. En fellesnevner for musikken i sin helhet vil nok likevel være western, og assosiasjonene går i løpet av spillets gang flere ganger til både western-klassikere som Rio Bravo, True Grit og The Good, The Bad and the Ugly, samt hybridserien og mesterverket Firefly. Jeg vil vel nesten tørre å påstå at spillmusikken i Bastion er blant årets beste, noe som plasserer den i samme bås som L.A. Noire, Deus Ex: Human Revolution, Batman: Arkham City og The Legend of Zelda: Skyward Sword. Ikke verst for et indie-spill (soundtracket er tilgjengelig i sin helhet på Spotify, og kan også kjøpes både fysisk og digitalt på Supergiant Games' nettsider).
(For de interesserte som vil ha en prøvesmak, anbefaler jeg A Proper Story, Terminal March, Slinger's Song og spesielt Build That Wall (Zia's Theme)).
En herlig debut
I et oppfølgerpreget spillår har det vært langt mellom de helt originale og nyskapende idéene. Bastion makter dessverre ikke å komme med noe fullstendig nytt og revolusjonerende, men det er neimen meg ikke langt unna. De få timene det tar å gjennomføre Bastion gir en herlig opplevelse, og gjør at eventyret langt ifra blir et forglemmelig ett. Slik jeg har forstått det er Bastion det første spillet fra utviklerne Supergiant Games. Hvis det er tilfelle, tør jeg påstå at Bastion er en knakende god debut som absolutt gir mer-smak.
Score: 8/10
onsdag, desember 28, 2011
onsdag, desember 21, 2011
2011: En oppfølgerodyssé
Vi sier det hvert år, og vi mener det antakeligvis like mye hvert år også: «Dette har vært tidenes spillår.» Hvilke eksakte kriterier det er som skal til for å oppnå denne tittelen er det få som vet, og muligens er det bare snakk om et entusiastisk uttrykk fra oss spillinteressertes side.
Det er heller ikke å benekte at 2011 har vært et begivenhetsrikt år på spillfronten. Solide titler, sylskarp grafikk, enorme spillverdener og titusener av timer med kvalitetsunderholdning (for den som har tid til å rekke alt) har bare vært noen av faktorene som har sikret spillmediet en solid posisjon i underholdningsbransjen anno 2011. Dessuten har det vært mange andre begivenheter innenfor spillbransjen som har fanget vår oppmerksomhet. Lanseringen av 3DS, hackingen av Playstation Network og annonseringen av Playstation Vita og Wii U er kun et par stikkord i denne sammenhengen.
Det er likevel én særdeles viktig faktor som hindrer meg i å proklamere 2011 som tidenes spillår. Faktoren kan oppsummeres i ett ord: Oppfølgere.
Det er ikke til å stikke under en stol: Årets største, mest pengeinnbringende og mest kritikerroste titler på spillbransjen har tilnærmet alle som en vært oppfølgere eller spill i en allerede veletablert serie. Crysis 2, Resistance 3, Killzone 3, Battlefield 3, Deus Ex: Human Revolution, The Legend of Zelda: Skyward Sword, Uncharted 3, Batman: Arkham City, Assassin's Creed: Revelations, Portal 2, Call of Duty: Modern Warfare 3, FIFA 12, Football Manager 2012, Saint's Row the Third, The Elder Scrolls V: Skyrim, Total War: Shogun 2, The Witcher 2: Assassin of Kings, Super Mario 3D Land, Mario Kart 7, Gears of War 3, Duke Nukem Forever, LEGO Harry Potter, LEGO Pirates of the Caribbean, Dragon Age II...behøver jeg å fortsette?
2011 blir stående i spillhistorien som et gigantisk oppfølgerår. Hvilke konsekvenser får dette for spillbransjen?
På den ene siden liker vi oppfølgere. Det er jo tross alt derfor de utvikles i hopetall, og det er derfor vi kjøper dem. For min egen del jeg er bare nødt til å innrømme at noen av årets beste spillopplevelser kom nettopp fra oppfølgere som Zelda, Deus Ex og Batman. Oppfølgere har også den styrke at de bærer med seg erfaringer fra tidligere lanseringer, og vet gjennom dette hva som har fungert, hva som ikke har fungert og hvordan publikum og presse ønsker at spillene skal være. Dessuten ligger det sikre inntekter i oppfølgere: Lanseringen av Modern Warfare 3, som har gått inn i historiebøkene som tidenes mest inntekstbringene lansering av et underholdningsprodukt noensinne, er bare ett av mange bevis på dette.
Samtidig er spillbransjen en bransje som til enhver tid har blitt drevet opp- og fremover av nytenkning, nyskaping og innovasjon, i mye større grad enn andre bransjer i og utenfor underholdningsmedia. Det er grenser for hvor mange ganger vi ønsker å få servert det samme opplegget, den samme historien og det samme gameplayet. Før eller siden vil man oppleve noe nytt, noe ukjent, noe spennende. Mennesker har en naturlig nysgjerrighet etter å oppleve og lære mer, noe også spillbransjen må ta på alvor. Det er tross alt ofte de nyskapende og innovative titlene som går inn i historiebøkene og blir husket, ikke nødvendigvis oppfølgeren som presset det grafiske nivået opp to piksler per billedramme.
Det er her den største faren ved oppfølgere ligger: Oppfølgere risikerer å hemme spillbransjen og binde dem opp i etablerte konvensjoner. Det trekkes ofte paralleller og likhetstrekk mellom spill- og filmbransje, og innen filmbransjen ser vi hvordan møkkadårlige oppfølgere som Transformers 3 innkasserer store penger samtidig som at perler som Drive forblir ukjente for de store massene. Spill er i likhet med film avhengige av en viss form for anerkjennelse (i form av salg) for at et konsept, en idé og en trend skal kunne fange an. Kjøper vi bare oppfølgere, risikerer vi med andre ord å kun få oppfølgere.
Heldigvis er ikke situasjonen like svart som jeg nå maler den. Noen av årets mest omtalte og populære titler har vært både helt nye konsept og/eller vist en utrolig innovasjonsevne. To titler som popper opp i hodet mitt er L.A. Noire og Minecraft. L.A. Noire hadde kanskje sine svakheter, men få er i tvil om at spillets positive sider fungerte ypperlig, og at spillet trigget noe i de fleste av oss som satte oss ned med det (at romkameraten min, som sjelden har tid til å spille noe mer enn et par omganger PES 2011, spilte L.A. Noire til endes, burde si litt). Minecraft tar utgangspunkt i en enkelt konsept, og resultatet har vært en enorm og ubestridelig suksess.
Indie-spillene har også hatt et godt år i 2011, enten distribusjonen har vært via konvensjonelle konsoller eller via smarttelefoner. Bastion er en av mine personlige favoritter på denne fronten, og på høgskolen jeg går på dukker ordet Wordfeud opp minst én gang per lunsj.
To av årets mest minneverdige og uavhengige spillopplevelser for min del har dessverre til gode å bli lansert i Europa, nemlig Catherine og Ni no Kuni. Catherine er uten tvil det mest interessante av de to, ikke minst på grunn av utroskap-tematikken som spiller en sentral rolle i spillet. Måten spillet tilnærmer seg spørsmålet på er interessant og spennende (noe bl.a. denne artikkelen viser), og Catherine bør definitivt stå på spilliteressertes spilleliste for 2012. Ni no Kuni til DS får vi nok dessverre aldri se utenfor Japan, hvilket er synd med tanke på spillets geniale bok-og-spill-spillestil (trylleboka Magic Master som brukes i spillet følger med i en hardcoverversjon når man kjøper spillet, og må brukes jevnlig for å komme seg videre). Imidlertid har vi blitt lovet en europeisk lansering av PS3-versjonen, og den elegange fusjonen av Level-5 og filmstudioet Studio Ghibli (studioet bak filmer som Prinsesse Mononoke, Chihiro og heksene og Laputa – Himmelslottet) kommer om ikke annet til å være en visuell fryd med sin levende animestil. Begge titlene viser at det lar seg fint gjøre å lage gode og store spill uten at det er snakk om oppfølgere.
Spillåret 2011 har uten tvil stått i oppfølgernes tegn. Det blir spennende å se hvilken retning 2012 tar...
Det er heller ikke å benekte at 2011 har vært et begivenhetsrikt år på spillfronten. Solide titler, sylskarp grafikk, enorme spillverdener og titusener av timer med kvalitetsunderholdning (for den som har tid til å rekke alt) har bare vært noen av faktorene som har sikret spillmediet en solid posisjon i underholdningsbransjen anno 2011. Dessuten har det vært mange andre begivenheter innenfor spillbransjen som har fanget vår oppmerksomhet. Lanseringen av 3DS, hackingen av Playstation Network og annonseringen av Playstation Vita og Wii U er kun et par stikkord i denne sammenhengen.
Det er likevel én særdeles viktig faktor som hindrer meg i å proklamere 2011 som tidenes spillår. Faktoren kan oppsummeres i ett ord: Oppfølgere.
Det er ikke til å stikke under en stol: Årets største, mest pengeinnbringende og mest kritikerroste titler på spillbransjen har tilnærmet alle som en vært oppfølgere eller spill i en allerede veletablert serie. Crysis 2, Resistance 3, Killzone 3, Battlefield 3, Deus Ex: Human Revolution, The Legend of Zelda: Skyward Sword, Uncharted 3, Batman: Arkham City, Assassin's Creed: Revelations, Portal 2, Call of Duty: Modern Warfare 3, FIFA 12, Football Manager 2012, Saint's Row the Third, The Elder Scrolls V: Skyrim, Total War: Shogun 2, The Witcher 2: Assassin of Kings, Super Mario 3D Land, Mario Kart 7, Gears of War 3, Duke Nukem Forever, LEGO Harry Potter, LEGO Pirates of the Caribbean, Dragon Age II...behøver jeg å fortsette?
2011 blir stående i spillhistorien som et gigantisk oppfølgerår. Hvilke konsekvenser får dette for spillbransjen?
Hvilken av disse karakterene fra spillåret 2011 stammer ikke fra en oppfølger?
På den ene siden liker vi oppfølgere. Det er jo tross alt derfor de utvikles i hopetall, og det er derfor vi kjøper dem. For min egen del jeg er bare nødt til å innrømme at noen av årets beste spillopplevelser kom nettopp fra oppfølgere som Zelda, Deus Ex og Batman. Oppfølgere har også den styrke at de bærer med seg erfaringer fra tidligere lanseringer, og vet gjennom dette hva som har fungert, hva som ikke har fungert og hvordan publikum og presse ønsker at spillene skal være. Dessuten ligger det sikre inntekter i oppfølgere: Lanseringen av Modern Warfare 3, som har gått inn i historiebøkene som tidenes mest inntekstbringene lansering av et underholdningsprodukt noensinne, er bare ett av mange bevis på dette.
Samtidig er spillbransjen en bransje som til enhver tid har blitt drevet opp- og fremover av nytenkning, nyskaping og innovasjon, i mye større grad enn andre bransjer i og utenfor underholdningsmedia. Det er grenser for hvor mange ganger vi ønsker å få servert det samme opplegget, den samme historien og det samme gameplayet. Før eller siden vil man oppleve noe nytt, noe ukjent, noe spennende. Mennesker har en naturlig nysgjerrighet etter å oppleve og lære mer, noe også spillbransjen må ta på alvor. Det er tross alt ofte de nyskapende og innovative titlene som går inn i historiebøkene og blir husket, ikke nødvendigvis oppfølgeren som presset det grafiske nivået opp to piksler per billedramme.
Det er her den største faren ved oppfølgere ligger: Oppfølgere risikerer å hemme spillbransjen og binde dem opp i etablerte konvensjoner. Det trekkes ofte paralleller og likhetstrekk mellom spill- og filmbransje, og innen filmbransjen ser vi hvordan møkkadårlige oppfølgere som Transformers 3 innkasserer store penger samtidig som at perler som Drive forblir ukjente for de store massene. Spill er i likhet med film avhengige av en viss form for anerkjennelse (i form av salg) for at et konsept, en idé og en trend skal kunne fange an. Kjøper vi bare oppfølgere, risikerer vi med andre ord å kun få oppfølgere.
Heldigvis er ikke situasjonen like svart som jeg nå maler den. Noen av årets mest omtalte og populære titler har vært både helt nye konsept og/eller vist en utrolig innovasjonsevne. To titler som popper opp i hodet mitt er L.A. Noire og Minecraft. L.A. Noire hadde kanskje sine svakheter, men få er i tvil om at spillets positive sider fungerte ypperlig, og at spillet trigget noe i de fleste av oss som satte oss ned med det (at romkameraten min, som sjelden har tid til å spille noe mer enn et par omganger PES 2011, spilte L.A. Noire til endes, burde si litt). Minecraft tar utgangspunkt i en enkelt konsept, og resultatet har vært en enorm og ubestridelig suksess.
Indie-spillene har også hatt et godt år i 2011, enten distribusjonen har vært via konvensjonelle konsoller eller via smarttelefoner. Bastion er en av mine personlige favoritter på denne fronten, og på høgskolen jeg går på dukker ordet Wordfeud opp minst én gang per lunsj.
To av årets mest minneverdige og uavhengige spillopplevelser for min del har dessverre til gode å bli lansert i Europa, nemlig Catherine og Ni no Kuni. Catherine er uten tvil det mest interessante av de to, ikke minst på grunn av utroskap-tematikken som spiller en sentral rolle i spillet. Måten spillet tilnærmer seg spørsmålet på er interessant og spennende (noe bl.a. denne artikkelen viser), og Catherine bør definitivt stå på spilliteressertes spilleliste for 2012. Ni no Kuni til DS får vi nok dessverre aldri se utenfor Japan, hvilket er synd med tanke på spillets geniale bok-og-spill-spillestil (trylleboka Magic Master som brukes i spillet følger med i en hardcoverversjon når man kjøper spillet, og må brukes jevnlig for å komme seg videre). Imidlertid har vi blitt lovet en europeisk lansering av PS3-versjonen, og den elegange fusjonen av Level-5 og filmstudioet Studio Ghibli (studioet bak filmer som Prinsesse Mononoke, Chihiro og heksene og Laputa – Himmelslottet) kommer om ikke annet til å være en visuell fryd med sin levende animestil. Begge titlene viser at det lar seg fint gjøre å lage gode og store spill uten at det er snakk om oppfølgere.
Spillåret 2011 har uten tvil stått i oppfølgernes tegn. Det blir spennende å se hvilken retning 2012 tar...
søndag, desember 18, 2011
Om spillåret 2011, et tilbakeblikk
Når desember inntreffer havner de fleste av oss i en slags form for mimremodus, der vi ser tilbake på året som har gått. Nyhetskavalkader av forskjellig slag er bare et eksempel på dette.
Innenfor spillmiljøet manifesterer denne nostalgien seg i diverse Årets Spill-kåringer og lister. Denne lista skiller seg derimot ut en aldri så liten smule. Det jeg i dag vil gjøre, er å gå til den første bloggposten jeg skrev i 2011. Her listet jeg opp de ti spillene jeg så mest frem til i 2011, og i dag vil jeg hente tilbake de samme spillene og se hvorvidt de svarte til forventningene eller ikke. Dette betyr med andre at dette ikke er en ''best of''-liste fra min side, men et forsøk på å se om forventningene fra begynnelsen av året ble oppfylt eller ikke.
Men nok prat. La oss gå i gang, i samme rekkefølge som jeg listet dem opp tidligere i år:
1) The Legend of Zelda: Skyward Sword
Da et nytt Zelda-spill designet med Wii for øye ble annonsert, var entusiasmen raskt på topp. Forventningene skulle settes på prøve i november, og skulle jammen vise seg å tåle prøvelsen. For min del er det ingen tvil om at dette er årets personlige favoritt (les anmeldelsen her).
2) Deus Ex: Human Revolution
Skytespill har sjelden vært min greie. De blir fort generiske, uengasjerende og gjør lite for å glede en spiller som meg som gjerne hungrer etter noe mer enn bare hjernedød tidtrøyte. Heldigvis finnes det unntak. Det første Deus Ex-spillet fra 2000 er kanskje det beste eksemplet, og når det tredje spillet i serien etter mange års ventetid endelig ble lansert var jeg raskt på pletten. Selv om Human Revolution hadde et lite stykke igjen til originalens storhet, snakker vi fremdeles om et høyst engasjerende spill, ikke minst når det gjelder spillets dype tematikk. Et av årets mest minneverdige spill (les anmeldelsen her).
3) Dragon Age II
Jeg elsket det første Dragon Age. Spillet minnet meg om BioWares kvalitetsstempel fra gammel tid, og havet av mulighetene som spillet gav i forhold til historiens progresjon engasjerte meg stort. Derfor kunne jeg ikke la være å bli litt skuffet av oppfølgeren. Nivådesignet var repetativt og dårlig, historien tok aldri skikkelig av og kampsystemet fra forrige spill hadde blitt kokt ned til et nærmest helspikket action-hack-and-slash-system. Dragon Age II er faktisk spillet som har gjort meg bekymret for BioWares fremtid som kvalitetsleverandør (les anmeldelsen her).
4) Portal 2
Hvem kan la være å elske Portal? Humoren, kreativiteten og utfordringene? At Valve klarte å følge opp kultklassikeren er i seg selv en prestasjon. At Portal 2 til gjengjeld ble så bra – ja, nesten bedre enn forgjengeren sådan – er en heltedåd som fortjener all ros. Årets spillfigur finner man dessuten i Portal 2 – den smådumme AI-en Wheatley gav meg krampelatter mang en gang med kommentarer som «I am speaking in an accent that is beyond her range of hearing!» Å hyre J.K. Simmons inn i rollen som Cave Johnson var heller ikke feil av Valve (les anmeldelsen her).
5) Uncharted 3: Drake's Deception
Uncharted var moro. Uncharted 2 var storartet. Uncharted 3 er lekkert, i det minste på det audiovisuelle plan. Det er mer av det man har fått servert i de to første spillene, og skattejakten i Rub' Al Khali-ørkenen er virkelig en spennende affære. Samtidig kunne jeg ikke unngå å bli litt skuffet. Spillet er actionpakket fra ende til annen, men i alt adrenalinet forsvinner også noe av dybden som spillet forsøker å introdusere i begynnelsen, særlig med tanke på hovedpersonen Nathans fortid og motiver. Puslespill-aspektene var også kokt ned til en håndfull hendelser, som heller ikke var noe særlig utfordrende. Det blir spennende å se hvilken retning serien tar med neste års Uncharted: Golden Abyss (les anmeldelsen her)
6) L.A. Noire
Det er lite som slår god krim. Det er også lite som slår stilfulle noir-historier fra USAs 30- og 40-tall, der T-forden og dresssene dominerer. Alt lå dermed til rette for at L.A. Noire skulle bli et spennende eventyr. Og langt på vei holdt det også mål. En spennende historie, kreative avhør-sekvenser som satte spilleren på prøve og den revolusjonerende Motion Scan-teknologien som gjengav utrolig detaljerte ansikter gjorde at L.A. Noire kom ut av det med æren i behold. Det til tross for at spillet hadde lite å by på utenom hovedhistorien, og at L.A. føltes som en utrolig tom by når man kjørte rundtomkring. Et ekstra pluss til Andrew Hale for musikken, som er et av årets beste spillsoundtrack (les anmeldelsen her)
7) The Last Guardian
Heller ikke i år fikk vi spille dette storslåtte eventyret av mannen bak ICO og Shadow of the Colossus. Hvor lenge må vi vente, mon tro?
8) Batman: Arkham City
Det er mange grunner til at jeg digger Batman, og spillet Arkham Asylum gjorde ikke saken dårligere. Da oppfølgeren Arkham City kom i oktober, slo Rocksteady virkelig på stortromma. Fremfor å servere en kliss lik oppfølger, hadde de skapt et mer åpent bymiljø spekket med innhold. At så mange Batman-figurer ble flettet så naturlig inn i spillets handling er intet mindre enn et mesterverk. Arkham City skal også ha skryt for å ha holdt på min interesse lenge etter at jeg var ferdig med hovedhistorien. Det er ikke ofte slikt skjer lenger (les anmeldelsen her)
9) Ni no Kuni
I senere tid har vi fått beskjed om at samarbeidsprosjektet mellom Level-5 og filmstudioet Studio Ghibli også får en vestlig lansering. Det vil si, PS3-versjonen. DS-versjonen må man nok se langt etter utenfor Japan. Det har likevel ikke hindret meg i å spille spillet i høst. Spillet om Oliver som på mystisk vis entrer en magisk verden er absolutt noe man bør holde utkikk etter til neste år, og DS-versjonen har vist seg å være en av de beste koblingene mellom bok og spill jeg har prøvd de senere årene (trollmannsboka Magic Master som Oliver bruker i spillet følger med i hardcover-versjon når man kjøper spillet, og for å klare spillet må man med jevne mellomrom slå opp i boka for å komme videre). Vi som er litt mer erfarne med RPG-sjangeren vil nok synes at spillet er litt enkelt, men ettersom spillet har yngre og mer ferske spillere for øye er dette bare noe man må tåle (anmeldelse er på vei).
10) Valkyria Chronicles III
Et annet spill vi kan se langt etter her i Vesten, takket være sviktende salg til PSP og Sonys nedprioritering av konsollen. Spillet er også det eneste på lista jeg enda ikke har fått begynt på, men som jeg satser på å putle med i juleferien (jeg plukket det opp i Japan i sommer).
2011 har vært både spennende, overraskende og skuffende, slik et år ofte er på alle områder. Det blir spennende å se hva 2012 bringer.
Innenfor spillmiljøet manifesterer denne nostalgien seg i diverse Årets Spill-kåringer og lister. Denne lista skiller seg derimot ut en aldri så liten smule. Det jeg i dag vil gjøre, er å gå til den første bloggposten jeg skrev i 2011. Her listet jeg opp de ti spillene jeg så mest frem til i 2011, og i dag vil jeg hente tilbake de samme spillene og se hvorvidt de svarte til forventningene eller ikke. Dette betyr med andre at dette ikke er en ''best of''-liste fra min side, men et forsøk på å se om forventningene fra begynnelsen av året ble oppfylt eller ikke.
Men nok prat. La oss gå i gang, i samme rekkefølge som jeg listet dem opp tidligere i år:
1) The Legend of Zelda: Skyward Sword
Da et nytt Zelda-spill designet med Wii for øye ble annonsert, var entusiasmen raskt på topp. Forventningene skulle settes på prøve i november, og skulle jammen vise seg å tåle prøvelsen. For min del er det ingen tvil om at dette er årets personlige favoritt (les anmeldelsen her).
2) Deus Ex: Human Revolution
Skytespill har sjelden vært min greie. De blir fort generiske, uengasjerende og gjør lite for å glede en spiller som meg som gjerne hungrer etter noe mer enn bare hjernedød tidtrøyte. Heldigvis finnes det unntak. Det første Deus Ex-spillet fra 2000 er kanskje det beste eksemplet, og når det tredje spillet i serien etter mange års ventetid endelig ble lansert var jeg raskt på pletten. Selv om Human Revolution hadde et lite stykke igjen til originalens storhet, snakker vi fremdeles om et høyst engasjerende spill, ikke minst når det gjelder spillets dype tematikk. Et av årets mest minneverdige spill (les anmeldelsen her).
3) Dragon Age II
Jeg elsket det første Dragon Age. Spillet minnet meg om BioWares kvalitetsstempel fra gammel tid, og havet av mulighetene som spillet gav i forhold til historiens progresjon engasjerte meg stort. Derfor kunne jeg ikke la være å bli litt skuffet av oppfølgeren. Nivådesignet var repetativt og dårlig, historien tok aldri skikkelig av og kampsystemet fra forrige spill hadde blitt kokt ned til et nærmest helspikket action-hack-and-slash-system. Dragon Age II er faktisk spillet som har gjort meg bekymret for BioWares fremtid som kvalitetsleverandør (les anmeldelsen her).
4) Portal 2
Hvem kan la være å elske Portal? Humoren, kreativiteten og utfordringene? At Valve klarte å følge opp kultklassikeren er i seg selv en prestasjon. At Portal 2 til gjengjeld ble så bra – ja, nesten bedre enn forgjengeren sådan – er en heltedåd som fortjener all ros. Årets spillfigur finner man dessuten i Portal 2 – den smådumme AI-en Wheatley gav meg krampelatter mang en gang med kommentarer som «I am speaking in an accent that is beyond her range of hearing!» Å hyre J.K. Simmons inn i rollen som Cave Johnson var heller ikke feil av Valve (les anmeldelsen her).
5) Uncharted 3: Drake's Deception
Uncharted var moro. Uncharted 2 var storartet. Uncharted 3 er lekkert, i det minste på det audiovisuelle plan. Det er mer av det man har fått servert i de to første spillene, og skattejakten i Rub' Al Khali-ørkenen er virkelig en spennende affære. Samtidig kunne jeg ikke unngå å bli litt skuffet. Spillet er actionpakket fra ende til annen, men i alt adrenalinet forsvinner også noe av dybden som spillet forsøker å introdusere i begynnelsen, særlig med tanke på hovedpersonen Nathans fortid og motiver. Puslespill-aspektene var også kokt ned til en håndfull hendelser, som heller ikke var noe særlig utfordrende. Det blir spennende å se hvilken retning serien tar med neste års Uncharted: Golden Abyss (les anmeldelsen her)
6) L.A. Noire
Det er lite som slår god krim. Det er også lite som slår stilfulle noir-historier fra USAs 30- og 40-tall, der T-forden og dresssene dominerer. Alt lå dermed til rette for at L.A. Noire skulle bli et spennende eventyr. Og langt på vei holdt det også mål. En spennende historie, kreative avhør-sekvenser som satte spilleren på prøve og den revolusjonerende Motion Scan-teknologien som gjengav utrolig detaljerte ansikter gjorde at L.A. Noire kom ut av det med æren i behold. Det til tross for at spillet hadde lite å by på utenom hovedhistorien, og at L.A. føltes som en utrolig tom by når man kjørte rundtomkring. Et ekstra pluss til Andrew Hale for musikken, som er et av årets beste spillsoundtrack (les anmeldelsen her)
7) The Last Guardian
Heller ikke i år fikk vi spille dette storslåtte eventyret av mannen bak ICO og Shadow of the Colossus. Hvor lenge må vi vente, mon tro?
8) Batman: Arkham City
Det er mange grunner til at jeg digger Batman, og spillet Arkham Asylum gjorde ikke saken dårligere. Da oppfølgeren Arkham City kom i oktober, slo Rocksteady virkelig på stortromma. Fremfor å servere en kliss lik oppfølger, hadde de skapt et mer åpent bymiljø spekket med innhold. At så mange Batman-figurer ble flettet så naturlig inn i spillets handling er intet mindre enn et mesterverk. Arkham City skal også ha skryt for å ha holdt på min interesse lenge etter at jeg var ferdig med hovedhistorien. Det er ikke ofte slikt skjer lenger (les anmeldelsen her)
9) Ni no Kuni
I senere tid har vi fått beskjed om at samarbeidsprosjektet mellom Level-5 og filmstudioet Studio Ghibli også får en vestlig lansering. Det vil si, PS3-versjonen. DS-versjonen må man nok se langt etter utenfor Japan. Det har likevel ikke hindret meg i å spille spillet i høst. Spillet om Oliver som på mystisk vis entrer en magisk verden er absolutt noe man bør holde utkikk etter til neste år, og DS-versjonen har vist seg å være en av de beste koblingene mellom bok og spill jeg har prøvd de senere årene (trollmannsboka Magic Master som Oliver bruker i spillet følger med i hardcover-versjon når man kjøper spillet, og for å klare spillet må man med jevne mellomrom slå opp i boka for å komme videre). Vi som er litt mer erfarne med RPG-sjangeren vil nok synes at spillet er litt enkelt, men ettersom spillet har yngre og mer ferske spillere for øye er dette bare noe man må tåle (anmeldelse er på vei).
10) Valkyria Chronicles III
Et annet spill vi kan se langt etter her i Vesten, takket være sviktende salg til PSP og Sonys nedprioritering av konsollen. Spillet er også det eneste på lista jeg enda ikke har fått begynt på, men som jeg satser på å putle med i juleferien (jeg plukket det opp i Japan i sommer).
2011 har vært både spennende, overraskende og skuffende, slik et år ofte er på alle områder. Det blir spennende å se hva 2012 bringer.
fredag, desember 02, 2011
Uncharted 3: Drake's Deception
Det er ingen tvil om at Playstation 3 har mange sterke kort på hånden når det kommer til eksklusive titler. Tidligere har jeg uttrykt min glede for spill som Valkyria Chronicles og Heavy Rain, men Naughty Dogs Uncharted-serie er nok uten tvil en av de mest populære PS3-seriene en har. Kombinasjonen mellom Indiana Jones-lignende skattejakteventyr kombinert med Tomb Raider-aktig forsering av ufremkommelig terreng har sammen med solide doser humor og stramt regisserte action-sekvenser vist seg å være en suksessformel av de sjeldne, og selv har jeg storkost meg tidligere med både det første og det andre spillet i serien (Uncharted 2: Among Thieves var i mine øyne årets spill 2009).
(Les også: Uncharted: Drake's Fortune og Uncharted 2: Among Thieves)
Når nå tredje spillet i serien er ute i høst, er det både forventinger og krav knyttet til lanseringen. Klarer serien å fornye seg, eller får man se et repetisjonsproblem alá Assassin's Creed-serien? Svaret er: A little bit of both.
Atlantis of the Sands
I Uncharted var det Sør-Amerika og El Dorado som var handlingens sentrum, og i Uncharted 2 var det Shambala eller Shangri-La i Nepals indre som preget handlingen. I Uncharted 3 går turen til det sanddekte ørkenlandskapet på den arabiske halvøya, nærmere bestemt den høyst dødelige Rub' al Khali-ørkenen. Vår favoritt-skattejeger Nathan Drake er nok en gang på jakt etter skatter som samtidig involverer nærmere detaljer om det hemmelige livet til hans forfader, Sir Francis Drake. Denne gangen fører dette ham og mentoren Victor Sullivan til London, hvor en hemmelig organisasjon sitter på spor fra Francis Drake og T.E. Lawrence (aka Lawrence of Arabia) som skal lede dem til den sagnomsuste byen Ubar, også kjent som Iram of the Pillars eller Atlantis of the Sands, som skal ha blitt tilintetgjort som følger av Guds vrede. Når ringen til Francis blir stjålet fra Nathan blir engasjementet mer enn bare profesjonelt, og jakten på nok en forsvunnet by begynner. Jakten skal gå til Frankrike, Syria og Yemen, og strekker seg over skogkledde ruiner, gamle fort og endeløse sanddyner.
Som vanlig er det action, humor og atter en gang action som preger Uncharted 3. Jakten på forsvunnede historiske skatter slutter aldri å underholde, og Nathan Drake er som vanlig en eminent og storsjarmerende leading man. Det er derimot ikke bare de vanlige eventyrfylte reisene som fyller historien i Uncharted 3. Også Nathans indre liv og motiver for sin endeløse jakt etter sin forfaders historie er tema som blir tatt opp i spillet. Det er spennende å spekulere på bakgrunnsmotivene for hvorfor Nathan gang etter gang kaster seg ut i livsfare. Dessverre havner disse bakgrunnsmotivene etterhver i...ja, nettopp, bakgrunnen. Første halvdel av spillet er mye mer preget av de dyptpløyende og reflekterende øyeblikkene enn andre halvdel, hvor actionsekvensene avløser hverandre med samlebåndseffektivitet. Her kan man jo selvsagt argumentere for at Naughty Dog gir pekepinn på hvor historien kan ta veien i fremtiden, men mitt ønske er heller at utviklerne fullfører det løpet de begynner på.
Action and reaction
Fortellerteknikken i Uncharted-serien har alltid vært modellert etter mønster av høybudsjetterte Hollywood-filmer, og Uncharted 3 er intet unntak. Det hele fortelles på svært cinematisk vis, og actionsekvensene står i kø for å skru hjerterytmen opp hundreognoe slag i minuttet. Regien er stram og kaster deg fra den ene halsbrekkende situasjonen til den andre. Uncharted 3 er uten tvil det mest adrenalinladede innslaget i serien, og en liten stund er man nesten bekymret for at det hele skal gå fullstendig over-the-top. Fullt så langt går man ikke i Uncharted 3, men det er neimen meg ikke langt unna. Heldigvis bikker det aldri fullstendig over, noe som betyr at spillet er stappet med spennende øyeblikk og intense kampsekvenser. Hvorvidt siktesystemet eller nevekampene faller i smak er som tidligere i serien høyst individuelt: Noen vil elske det, og andre vil hate det. Et par smånyheter, som muligheten til å kaste tilbake granater på fienden, ønskes også velkommen. Man slipper likevel ikke unna følelsen av at actionsekvensene overskygger historien og gjør at den kommer i andre rekke, noe som kan være med på å forklare de uforløste historieelementene.
Underveis skal man også løse gåter, og særlig i Uncharted 2 var det flere gåter av det kreative og morsomme slaget. Her er det nok oppfølgeren ofrer mest til fordel for en mer actionfylt opplevelse. Gåtene er heller få, og de få som er tar ikke all verdens tid å løse. Med unntak av én enkeltgåte i en fransk krypt er de ikke av det mest kreative slaget heller. Det kan kjennes som om utviklerne begynner å gå tomme for ideer på denne fronten, og skal neste innslag i Uncharted-serien holde på seriens gode nivå etterlyser jeg herved mer kreativitet på gåteplanet.
Audiovisuell prakt
For de som først og fremst trakter etter den audiovisuelle opplevelsen er det derimot ingenting å si på Uncharted 3. Hele spillet serveres i lekker grafikk, og er det første ikke-håndholdte spillet jeg har spilt til endes i 3D. Der 3D-animasjonene gjorde lite eller ingenting for å bedre den grafiske opplevelsen i Batman: Arkham City, skaper 3D-animasjonene en utsøkt dybde (pun intended) som kler spillet særdeles godt. Inspirasjonen fra Lawrence of Arabia er tydelig gjennom hele spillet (mannen er en sentral person for historien), og når man kommer til det arabiske ørkenlandskapet merker man tydelig at utviklerteamet har latt seg inspirere av filmen ved samme navn. Sanddynene er imponerende detaljerte, og man kjenner nærmest heten dirre imot ansiktet. Minst like imponerende er kapitlene hvor man befinner seg midt ute på et stormfylt hav, hvor man har designet et helt stormhav fremfor å bare bruke de samme bølgeanimasjonene om og om igjen. Eier man en PS3 er Uncharted 3 med andre ord noe av det peneste man kommer borti.
Også musikken av veteran Greg Edmonson (samme sjel som står bak Firefly-musikken) er med på å sette en fabelaktig og korrekt stemning for spillet. Musikken oppleves som mer minneverdig og engasjerende enn det den var i forgjengeren, uten at musikken var dårlig i Uncharted 2. Musikken i de arabiske miljøene kan nok bli noe klisjéfylte for enkelte, men at den er stemningsskapende er det likevel ingen tvil om. Seriens åpningstema har også fått en liten renovasjon, og stykket er endelig blitt så pompøst og innholdsmettet som det fortjener å være. Stemmeskuespillet i spillet er som vanlig på toppnivå, der hver enkelte person i spillet blir vakkert brakt til live gjennom livlige og dyktige stemmer. Uncharted 3 er med andre en fryd for både øyne og ører.
Mye bra, men lite nytt
Uncharted 3 er et spill som jeg sitter igjen med svært delte meninger om. På den ene siden er det uten tvil underholdende, og er et spill jeg gjerne spiller igjen ved senere anledninger. Det tilbyr mye av det som var bra med forgjengerne, og prøver også å utforske noen av de dypere sidene ved seriens persongalleri. Samtidig klarer jeg ikke å unngå å kjenne på litt frustrasjon og skuffelse over at serien ikke har utviklet seg mer siden 2009. Man får servert mye av det samme man fikk med Uncharted 2, men det er også alt man får. På enkelte fronter føles det dessuten som at serien faktisk stagnerer, noe som definitivt ikke er et godt tegn. For min del, som gjerne krever mer av spill enn vakkert utseende, håper jeg dermed at seriens neste ledd tar konseptet ett steg videre og unngår de to stegene tilbake som Uncharted 3 tar i samme slengen.
Score: 7/10
(Les også: Uncharted: Drake's Fortune og Uncharted 2: Among Thieves)
Når nå tredje spillet i serien er ute i høst, er det både forventinger og krav knyttet til lanseringen. Klarer serien å fornye seg, eller får man se et repetisjonsproblem alá Assassin's Creed-serien? Svaret er: A little bit of both.
Serieveteranene Nathan, Elena og Victor er tilbake i Uncharted 3.
Atlantis of the Sands
I Uncharted var det Sør-Amerika og El Dorado som var handlingens sentrum, og i Uncharted 2 var det Shambala eller Shangri-La i Nepals indre som preget handlingen. I Uncharted 3 går turen til det sanddekte ørkenlandskapet på den arabiske halvøya, nærmere bestemt den høyst dødelige Rub' al Khali-ørkenen. Vår favoritt-skattejeger Nathan Drake er nok en gang på jakt etter skatter som samtidig involverer nærmere detaljer om det hemmelige livet til hans forfader, Sir Francis Drake. Denne gangen fører dette ham og mentoren Victor Sullivan til London, hvor en hemmelig organisasjon sitter på spor fra Francis Drake og T.E. Lawrence (aka Lawrence of Arabia) som skal lede dem til den sagnomsuste byen Ubar, også kjent som Iram of the Pillars eller Atlantis of the Sands, som skal ha blitt tilintetgjort som følger av Guds vrede. Når ringen til Francis blir stjålet fra Nathan blir engasjementet mer enn bare profesjonelt, og jakten på nok en forsvunnet by begynner. Jakten skal gå til Frankrike, Syria og Yemen, og strekker seg over skogkledde ruiner, gamle fort og endeløse sanddyner.
Som vanlig er det action, humor og atter en gang action som preger Uncharted 3. Jakten på forsvunnede historiske skatter slutter aldri å underholde, og Nathan Drake er som vanlig en eminent og storsjarmerende leading man. Det er derimot ikke bare de vanlige eventyrfylte reisene som fyller historien i Uncharted 3. Også Nathans indre liv og motiver for sin endeløse jakt etter sin forfaders historie er tema som blir tatt opp i spillet. Det er spennende å spekulere på bakgrunnsmotivene for hvorfor Nathan gang etter gang kaster seg ut i livsfare. Dessverre havner disse bakgrunnsmotivene etterhver i...ja, nettopp, bakgrunnen. Første halvdel av spillet er mye mer preget av de dyptpløyende og reflekterende øyeblikkene enn andre halvdel, hvor actionsekvensene avløser hverandre med samlebåndseffektivitet. Her kan man jo selvsagt argumentere for at Naughty Dog gir pekepinn på hvor historien kan ta veien i fremtiden, men mitt ønske er heller at utviklerne fullfører det løpet de begynner på.
Det er mer enn nok action i Uncharted 3. Hva med å rømme ut av en brennende villa?
Action and reaction
Fortellerteknikken i Uncharted-serien har alltid vært modellert etter mønster av høybudsjetterte Hollywood-filmer, og Uncharted 3 er intet unntak. Det hele fortelles på svært cinematisk vis, og actionsekvensene står i kø for å skru hjerterytmen opp hundreognoe slag i minuttet. Regien er stram og kaster deg fra den ene halsbrekkende situasjonen til den andre. Uncharted 3 er uten tvil det mest adrenalinladede innslaget i serien, og en liten stund er man nesten bekymret for at det hele skal gå fullstendig over-the-top. Fullt så langt går man ikke i Uncharted 3, men det er neimen meg ikke langt unna. Heldigvis bikker det aldri fullstendig over, noe som betyr at spillet er stappet med spennende øyeblikk og intense kampsekvenser. Hvorvidt siktesystemet eller nevekampene faller i smak er som tidligere i serien høyst individuelt: Noen vil elske det, og andre vil hate det. Et par smånyheter, som muligheten til å kaste tilbake granater på fienden, ønskes også velkommen. Man slipper likevel ikke unna følelsen av at actionsekvensene overskygger historien og gjør at den kommer i andre rekke, noe som kan være med på å forklare de uforløste historieelementene.
Underveis skal man også løse gåter, og særlig i Uncharted 2 var det flere gåter av det kreative og morsomme slaget. Her er det nok oppfølgeren ofrer mest til fordel for en mer actionfylt opplevelse. Gåtene er heller få, og de få som er tar ikke all verdens tid å løse. Med unntak av én enkeltgåte i en fransk krypt er de ikke av det mest kreative slaget heller. Det kan kjennes som om utviklerne begynner å gå tomme for ideer på denne fronten, og skal neste innslag i Uncharted-serien holde på seriens gode nivå etterlyser jeg herved mer kreativitet på gåteplanet.
For sent ute til flyet? Ikke noe problem for Nathan Drake!
Audiovisuell prakt
For de som først og fremst trakter etter den audiovisuelle opplevelsen er det derimot ingenting å si på Uncharted 3. Hele spillet serveres i lekker grafikk, og er det første ikke-håndholdte spillet jeg har spilt til endes i 3D. Der 3D-animasjonene gjorde lite eller ingenting for å bedre den grafiske opplevelsen i Batman: Arkham City, skaper 3D-animasjonene en utsøkt dybde (pun intended) som kler spillet særdeles godt. Inspirasjonen fra Lawrence of Arabia er tydelig gjennom hele spillet (mannen er en sentral person for historien), og når man kommer til det arabiske ørkenlandskapet merker man tydelig at utviklerteamet har latt seg inspirere av filmen ved samme navn. Sanddynene er imponerende detaljerte, og man kjenner nærmest heten dirre imot ansiktet. Minst like imponerende er kapitlene hvor man befinner seg midt ute på et stormfylt hav, hvor man har designet et helt stormhav fremfor å bare bruke de samme bølgeanimasjonene om og om igjen. Eier man en PS3 er Uncharted 3 med andre ord noe av det peneste man kommer borti.
Også musikken av veteran Greg Edmonson (samme sjel som står bak Firefly-musikken) er med på å sette en fabelaktig og korrekt stemning for spillet. Musikken oppleves som mer minneverdig og engasjerende enn det den var i forgjengeren, uten at musikken var dårlig i Uncharted 2. Musikken i de arabiske miljøene kan nok bli noe klisjéfylte for enkelte, men at den er stemningsskapende er det likevel ingen tvil om. Seriens åpningstema har også fått en liten renovasjon, og stykket er endelig blitt så pompøst og innholdsmettet som det fortjener å være. Stemmeskuespillet i spillet er som vanlig på toppnivå, der hver enkelte person i spillet blir vakkert brakt til live gjennom livlige og dyktige stemmer. Uncharted 3 er med andre en fryd for både øyne og ører.
Ørkenlandskapene i Uncharted 3 er noe av det mest imponerende på grafikkfronten i år.
Mye bra, men lite nytt
Uncharted 3 er et spill som jeg sitter igjen med svært delte meninger om. På den ene siden er det uten tvil underholdende, og er et spill jeg gjerne spiller igjen ved senere anledninger. Det tilbyr mye av det som var bra med forgjengerne, og prøver også å utforske noen av de dypere sidene ved seriens persongalleri. Samtidig klarer jeg ikke å unngå å kjenne på litt frustrasjon og skuffelse over at serien ikke har utviklet seg mer siden 2009. Man får servert mye av det samme man fikk med Uncharted 2, men det er også alt man får. På enkelte fronter føles det dessuten som at serien faktisk stagnerer, noe som definitivt ikke er et godt tegn. For min del, som gjerne krever mer av spill enn vakkert utseende, håper jeg dermed at seriens neste ledd tar konseptet ett steg videre og unngår de to stegene tilbake som Uncharted 3 tar i samme slengen.
Score: 7/10
Abonner på:
Innlegg (Atom)