Heavy Rain

Det finnes dem her i verden som har et utrolig høyt arbeidstempo, og som ferdigstiller sine produkt på løpende bånd. Dessverre er det ofte også slik at disse produktene ikke alltid holder altfor høy kvalitet, eller at de fornyer seg i svært liten grad, slik tilfelle så ofte er i spillbransjen. På den andre enden av skalaen sitter perfeksjonistene, de som bruker årevis på å ferdigstille sitt produkt. Litteraturen har J.R.R. Tolkien, filmbransjen har James Cameron, og i spillbransjen finner vi David Cage og hans studio Quantic Dream. Etter å ha utgitt Fahrenheit i 2005, skulle det ta Quantic Dream hele fem år før de gav ut sitt neste spill, Heavy Rain.

Når Cage har brukt såpass lang tid på å ferdigstille et spill, stiller man automatisk skyhøye krav til produktet. Og langt på vei oppfyller Heavy Rain disse forhåpningene. Perfekt er det derimot ikke, men resultatet er likevel høyst underholdende og solid.


Spill? Film?
Heavy Rain er en spenningsthriller som langt på vei minner mest om en kriminalroman eller -film. De to siste årene har en seriemorder tatt livet av en rekke gutter i barneskolealder, og ofrene har senere blitt funnet med en orkidé på brystet og en origamifigur i hånda, hvilket har gitt seriemorderen det eksotiske navnet The Origami Killer. Når seriemorderen slår til nok en gang, begynner kampen mot klokka for å berge det nye offerets liv. I jakten på offer og gjerningsmann følger og styrer spilleren historien gjennom fire personer. Ethan Mars er barnefaren som desperat kjemper for å berge og finne sin kidnappede sønn. Scott Shelby er privatdetektiven hyrt inn av Origamimorderens ofres familier for å etterforske saken. FBI-agenten Norman Jayden er psykoanalytikeren som må kjempe både mot klokka og lite samarbeidsvillige politietterforskere. Samtidig trekkes fotojournalisten Madison Paige inn i saken, og gjør det hun kan for å granske historien nærmere.

Det som øyeblikkelig slår spilleren i møte med Heavy Rain, er spillets sterke filmatiske preg. Her har formålet vært å skape en mest mulig interaktiv filmlignende opplevelse. De actionfrelste spillentusiastene som tørster etter blod, krig og konstant høyt tempo har ingenting her å gjøre; dette er spillet for dem som ønsker å observere en historie, ta del i den og styre dets utfall. Slik sett blir det like naturlig å sammenligne Heavy Rain med filmer som med spill.


Stemning med visse skjær.
Når det filmatiske aspektet med Heavy Rain har sunket inn, glir fokuset straks over på stemningen spillet formidler. Her er bruken av farger og det kontinuerlige regnet en sentral del. Spillets bruk av fargenyanser for å skape bestemte følelser og stemninger gir sterke assosiasjoner til filmer som The Matrix, Se7en og ikke minst Krzysztof Kieślowskis filmtrilogi The Three Colors. Om Cage har latt seg inspirere av sistnevnte, er det ikke det spor rart, ettersom både Cage, Quantic Dream og The Three Colors er franske. I Heavy Rain er det særlig det kontinuerlige tunge regnet, som har gitt spillet dets navn, som skaper en dyster, tung og motløs stemning.

Stemningsaspektet understrekes ikke minst av det grafiske nivået som Heavy Rain holder, samt av Normand Corbeils nydelige musikalske komposisjon. Musikken gir fort assosiasjoner til stemningsfulle filmlydspor, som The Three Colors og The Last Samurai. Grafikken er derimot ikke like uforbeholdent nydelig. Når grafikken i spillet viser seg på sitt beste, som ved den imponerende detaljskildringen av karakterenes ansikter, er den ikke langt unna 100% fotorealistisk. Hår, øyne, porer og det hele gjør Heavy Rain til en fryd for øyet. Dessverre holder ikke spillet like høyt grafisk nivå til enhver tid. Variasjonene på det grafiske hold er faktisk ganske store i Heavy Rain, noe som overrasker med tanke på spillets lange utviklingstid (eller kanskje skyldes det nettopp på grunn av den lange utviklingstiden?). På det svakeste ser spillet av og til flere år gammelt, og totalt sett kommer spillet dermed til kort sammenlignet med andre stortitler som Metal Gear Solid 4, Resident Evil 5, Uncharted 2: Among Thieves og God of War III.


Valgets kval.
At det grafiske nivået til tider svikter betyr derimot veldig lite i forhold til historieformidlingen i spillet. Og det er her Heavy Rain virkelig klinker til. Med et vidt persongalleri er spillets karakterer varierte og spennende, og nydelig brakt til liv av deres modeller og stemmeskuespillere. Dynamikken spillerne imellom spiller også en sentral rolle, og gjennom visse valg vil deres skjebner krysse hverandre opptil flere ganger, med ulike resultater.

Hvorvidt karakterenes handlingsløp veves sammen eller ikke, avhenger mye av de valg spilleren tar. Og dette er Heavy Rains andre store kvalitet. Spilleren har så og si full mulighet for å styre historiens handling slik vedkommende selv vil, og de valg man tar vil få ulike konsekvenser for spillets videre handlingsutvikling. Dette resulterer i at spillet har en utrolig høy gjenspillingsverdi, fordi hver gjennomgang av spillet kan få totalt ulike utfall. Eksempelvis konfronteres Ethan Mars med spørsmålet «Hvor langt er du villig til å gå for å berge sønnen din,» et spørsmål som spilleren selv må avgjøre. Hvert valg og handling kan bety den endelige forskjell på hvorvidt offeret, eller de spillbare karakterene for den saks skyld, overlever eller ikke.

Selv om handlingsforløpet gir ganske fritt spillerom, betyr ikke det at man er overlatt til store, åpne landskap med fri kontroll slik som i GTA eller Dragon Age. Stort sett styrer man en av karakterene innenfor en viss gitt setting, og har innenfor denne settingen et visst antall muligheter. Etterhvert glir dessuten handlingsforløpet over i et mønster hvor karakterenen må trykke visse knappekombinasjoner. Lykkes du, overlever du; mislykkes du, dør du eller til nøds noen andre. Denne formen for spillbarhet fortoner seg etterhvert som noe ensformig og forutsigbart, og på denne fronten hadde jeg savnet litt mer variasjon. Heavy Rain inneholder totalt sett lite faktisk gameplay fra spillerens del. I et filmatisk spill er dette kanskje ikke til å unngå, men det må være rom for noe mer aktivt spill fra spillerens side enn det spillet tilbyr.

Småfeil som at lyden av og til forsvinner skaper også unødvendige irritasjonsfaktorer for spilleren. Det samme gjør de tidvise lange lastetidene mellom spillets scener. Sistnevnte er småplukk, men førstnevnte burde være unødvendig for et spill som har vært så lenge i produksjon.


More...more...more!
At Heavy Rain helhetlig sett kommer ut av det hele med æren i behold, er det ingen tvil om. En knakende spennende film noire-thrillerhistorie kombinert med valgfriheten og nydelig stemning kan rett og slett ikke ødelegges av små detaljfeil eller følelse av ensformighet. Med Heavy Rain har spillverdenens feinschmeckere endelig fått noe å sette tennene i. Dette er intelligent underholdning på høyt plan, og David Cage skal ha all ære for å ha skapt en minneverdig spillopplevelse. Er Hideo Kojima spillverdenens svar på Umberto Eco, blir David Cage velfortjent bransjens David Fincher eller Michael Crichton. Slike gutter, det vil gamle anmelderen ha.

Score: 8/10