Super Metroid

Nintendo har mange gode spillserier på sin CV. Super Mario og The Legend of Zelda er uten tvil de mest kjente. Da disse seriene først så dagens lys på 80-tallet, satt likevel Nintendo igjen med mange ideer som de følte ikke ville passe naturlig inn i The Legend of Zelda. Løsningen ble et nytt science fiction-spill, Metroid, som skulle få en hel serie av spill oppkalt etter seg (hvorav det siste, Metroid: Other M, har premiere fredag denne uka).

Metroid-serien har sin klare inspirasjon i Alien-filmene. Helt tilfeldig er det da heller ikke – Metroid ble utviklet i 1986, samme året som Aliens kom ut. At Alien-filmenes hovedperson Ripley er ei kvinne var dessuten en medvirkende faktor til at Metroid-seriens helt Samus Aran plutselig ble omgjort til ei heltinne (noe som er umulig å se, ettersom Samus helt frem til rulleteksten er ikledd en heldekkende rustning).

NES-spillet gjorde det såpass bra at en oppfølger fulgte etter til Gameboy. Da SNES så dagens lys, var det dermed naturlig å lage et tredje spill i serien; et spill som av fansen regnes for å være det beste av dem alle, for ikke å si et av spillhistoriens beste spill.

Og de er ikke langt unna sannheten.

Historien så langt
La oss ta for oss Metroid-historien slik den fremkommer i de to første spillene i korte trekk (og de som er redde for mindre spoilers kan hoppe over dette avsnittet):
[Minor spoilers]
Samus Aran er Nintendos svar på Boba Fett, dusørjegeren fra Star Wars. Med sin spesialutviklede kampdrakt og Chozo-infiserte DNA (Chozo er en intelligent, antropomorf fuglerase i Metroid-serien) er hun istand til å prestere det som for andre er tilnærmet umulig. Dermed blir Samus i Metroid hyret inn av den Galaktiske Føderasjonen til å infiltrere rompiratenes base på planeten Zebes og utrydde deres nye våpen, den parasittiske rasen metroid. Metroider lever av å suge livsenergi ut av andre skapninger, og rasen er således en trussel for galaksen dersom den ikke kontrolleres. På Zebes kjemper Samus imot rompiratene og deres ledere Kraid, Ridley (igjen dette her med Alien-inspirasjonen, folkens) og Mother Brain. Etter å ha beseiret dem alle blir Samus sendt ut på et nytt oppdrag i Metroid II: Return of Samus. Føderasjonen har nå vedtatt at metroidrasen må utryddes før rompiratene nok en gang slår kloa i dem, og Samus må dermed renske ut metroidene fra deres hjemplanet SR388. Etter å ha drept en rekke metroidvarianter og deres dronning (nok en Alien-referanse, jajammensanten) finner Samus et metroid-egg idet det er i ferd meg å klekke. Metroiden som svever ut oppfatter Samus som dens mor. Samus bestemmer seg for å spare ynglingen og overlate den til Føderasjonens forskerteam, som håper å kunne utnytte metroidens naturlige egenskaper til kraftproduksjon. Det er her spillerne kastes ut i handlingen i Super Metroid.
[End minor spoilers]

Mens Samus flyr bort fra Føderasjonens forskningsstasjon Ceres med tro på at den siste metroid nå er i trygge hender, mottar hun et nødsignal fra romstasjonen. Ved ankomst viser det seg at romstasjonen er angrepet av ingen ringere enn rompiratene og deres leder Ridley. Deres mål er selvsagt å slå klørne i den siste metroid, klone denne og utvikle et mektig våpen. Dermed blir det nok en gang Samus' oppgave å begi seg til piratenes hovedbase på planeten Zebes, planeten Samus oppsøkte i det første Metroid-spillet.

Utforsking og back-tracking
Det første spillerne vil legge merke til ved ankomst på Zebes, er at planeten er stor. Fryktelig stor. Dette er en planet med store og varierte miljøer, som den dag i dag burde få spillerne til å juble av begeistring og spillutviklere til å måpe av overraskelse (og en smule misunnelse). Overflaten av Zebes er grønn og regntung, mens de dypere nivåene av Zebes som Norfair, Brinstar og Maridia er preget av mørke, lava eller vann.

Ikke bare er Zebes stort. Du får null hjelp overhode til å finne frem i spillet. Metroid-serien kan best beskrives som ikke-lineært action-eventyr, og Super Metroid er spillet i serien som bekrefter dette mer enn noen andre. Her er det opp til spilleren selv å utforske, jakte og skyte på alt av vegger og gulv for å ta seg frem i rompiratenes base. Flere av områdene kan ikke nås i første omgang, men kan kun entres når spilleren har oppgradert Samus med en bestemt rustningsfunksjon eller et nytt våpen. Dette krever en våken spiller som følger med og klarer å huske hvilke dører som i utgangspunktet var mulige å åpne eller ikke. Utforskingselementet er uten tvil et av spillets mest tilfredsstillende aspekt, ettersom det faktisk forlanger noe av spilleren og ikke leier dem i hånden gjennom hele spillets gang. Samtidig kan Super Metroid være fryktelig vanskelig til tider, og et par ledetråder om hvor en bør gå nå-og-nå hadde av og til vært veldig til hjelp. Trøsten er uansett at spillet helt klart er lettere å spille gjennom andre gang enn første gang.

Mangt å fyre av, mangt å fyre på
Våpen skorter det ikke på i Super Metroid. Samus' spesielle kampdrakt gjør henne istand til å løpe ekstra hurtig, hoppe ekstreme høyder og fyre av forskjellige våpen. Etterhvert får man tilgang på kjente og kjære oppgraderinger, deriblant den karakteristiske Morph Ball, som gjør Samus istand til å rulle seg sammen til en liten ball. Noen nye element er det også, som f.eks. muligheten til å kombinere de forskjellige laserstrålene.

Et solid våpenarsenal er absolutt nødvendig i Super Metroid, for det er ikke manko på sterke fiender i spillet. Etterhvert som man trenger dypere inn i Zebes' hulekompleks vil man møte større og mektige fiender enn før. Det hele topper seg i enorme bosskamper som tok pusten av spillverden årevis før God of War kom i nærheten av det. Mens enkelte av bosskampene foregår i knøttsmå rom, tar andre for seg fiender som er over to ''skjermer'' store. Den siste bosskampen av dem alle fremstår også som noe av det mest episke spillhistorien kan skimte med fra denne tidsepoken.

Stemning og mystikk
Som nevnt opptil flere gangen nå er Metroid sterkt preget av Alien-filmene. Mørke, dystre miljø med overveldende fiender er selvsagt med på å bygge opp om denne stemningen, men det er først og fremst den varierte og rålekre musikken som skal ha æren for den ekte Metroid-følelsen. Helt fra introduksjonen av forstår man at dette spillet har en spesiell atmosfære, og etterhvert som man trenger nedover i Zebes' dypeste huler blir stemingen stadig mer trykkende. Bosskampene akkompagneres av slående musikk, og den siste kampen oser av galskap og en rabiat bosskarakter. Men når det hele er over kan man sette seg tilbake og nyte fanfaren som gratulerer deg med seieren.

På samme måte som musikken er en essensiell del av Metroid-serien, er heltinnen Samus Aran likeså. For det er noe med denne mystiske, sterke kvinnen som fascinerer. Hennes fortid er innpakket i mystikk og ukjente historier, noe som blir styrket opp av den heldekkende kamprustningen hun bærer gjennom hele spillets gang (mange spillere trodde faktisk i utgangspunktet at Samus var en mann). Og likevel er hun en av de tøffeste spillheltene verden kan stille opp med. Glem Lara Croft, glem Chun Li og glem Alyx Vance! Samus var foregangskvinnen som kjempet frem kvinners deltakelsesrett i spillmediet, og vil for alltid stå som en pioner blant spillverdens kvinner. Punktum!

Tidløs romperle
Det kan fort virke som om undertegnede setter all objektivitet til side til fordel for tesen ''Alt var så mye bedre før i tida.'' Men faktum er at til tross for å ha gått igjennom Super Metroid med lupeblikk, så er det vanskelig å trekke dette spillet for noe som helst. En småskummel sci-fi-stemning, en gigantisk verden å utforske, genial musikk kombinert med store bosser og ei kvinne med bein i nesa. Kan det bli bedre? Knapt.

Score: 9/10

Super Metroid kom opprinnelig ut til Super Nintendo (SNES) i 1994. Spillet kan kjøpes over Wiis nettjeneste Virtual Console for 800 Wii Points.